Spise ved voksenbordet
Den store klassereisen
I løpet av mitt liv har nordmenn gjennomgått en stor klassereise. Jeg snakker ikke bare om at man i rene penger er blitt som krøsus her på berget, men om at det norske folk har løftet seg opp rent kulturellt. Og matkulturellt. Man har gått fra medister og kjøttkaker og ihjelkokte grønnsaker, til etniske nymotes greie som sushi og thaimat (og statusmatlaging som hjemmelaget gravlaks). Det skjedde store ting i utvalget av matvarer i butikkene bare i de fem årene jeg var vekk herfra! Hver gang jeg var hjemme var det litt mer interessant. Det er litt som utvilkingen i barnebursdagsmaten ettersom man blir eldre:
Da jeg var liten gikk det i pølser. Alle liker pølser. Pølser er trygt å servere en stor gjeng med unger. Kan druknes i ketchup, kan serveres både i lompe og brød. De mest avanserte foreldrene hadde både grill og wiener og gjorde stor lykke. Her var det ikke noe nymotens. Ingen grønnsaker. Unger liker ikke grønnsaker. Norskt. Traust.
Så ble det pizza. Status-symbolet her var å ikke ha grandis men egenkomponerte pizzaer der man brukte pizzabakinga som bursdagsaktivitet. Målet var å lure i barna flest mulig grønnsaker uten at de forstå det var det som skjedde. Det er status blant voksne å lure i barn grønnsaker.
Så ble man eldre. Gammel nok til å spise ved voksenbordet på familiefest. Og tacoen kom. Med to ulike sauser, en sterk og en mindre sterk, ost, tacokjøttdeig og flere ferske grønnsaker. I skjell (fordi penklær og tacoskjell går så finfint sammen..). Taco er sånn rar utenlandsk mat på norskest mulig måte. Kjøttdeigbasert og kan lages mild, for norske ganer. Spises i en forvokst tortillachip. Det mest eksotiske med tacoen som konsept er det spiseteknisk vanskelige.
Og som student, vekk fra barnebursdager, blir man riktig eksotisk. Det går i tørket papaya, tyrkiske whiskybarer med mezze-buffet, og man lever i månedsvis på en sekk med ris man fikk billig og ei krydderhylle man overtok etter forrige leieboer, bare for å få råd til sushilunsjer.
Så det var med stor forventning og glede jeg gikk inn på supern etter mat da jeg sist landet i landet. Når det serveres wok på kiosker, så må dette bli flotte saker, tenkte jeg. Norge har fått plass ved voksenbordet sammen med Frankrike og Italia. (Og slipper å sitte ved barnebordet sammen med England og spise pølse og potetmos).
Og lykken var stor. Bare i grønnsaksdisken har utvalget blitt enormt mye større. Fiskedisken bugner over av skalldyr og fisk fra utrydningstruede stammer verden over, europas oster er å finne, og Tine har oppfunnet mange flere varianter av yoghurt, og andre melkebaserte ting for kvinner på slankern, hver gang jeg er tilbake.
Men det som har hatt størst lykke av nyvinninger, ifølge onde tunger, er ferdigstekt tacokjøttdeig. Som ifølge anvisningene skal varmes i 15 minutter. Lengre tid enn det tar å steke det selv fra bunnen av. Det norske folk har nok fått plass ved voksenbordet, men er kanskje ikke gamle nok til å få smake på akevitten helt enda?
Og det første jeg gjorde da jeg landet på Torp var å skynde meg igjennom tollen og bort til kiosken, der jeg hverken åt wok eller calzone, men en pølse. I brød. Med ketchup. Og det har aldri smakt så godt.