Fattigdom. Suppe.

November 17th, 2010 2 comments

Det var den tid jeg gikk omkring i Drammen og var fattig. Denne forunderlige by som…

Ok, kanskje ikke så forunderlig. Jeg driver med e liten innføring i fattigdom og måling av den for DT, men materialet er omfattende, Rowntree via Amarta Sen til Audun Lysbakken, og mitt eget intense faglige hat for målet om å fjerne barnefattigdom. (mer om dette i blogg og i DT så fort jeg har skrevet artikkelen).

På den samme tid er jeg fattig. Blakk. Totalt uten midler. Jeg visste at det kom til å gå slik, så for å trøste meg har jeg spist ferdigmat, kebab, dyrt kjøttpålegg, og sånn. Dette er faktisk et velkjent problem i fattigdomsbekjempelse, at med fattigdom så kommer irrasjonell behandling av penger. Jeg har ikke penger allikavæl, så jeg kan likesågodt kjøpe biff med kredittkort.

Det samme prinsippet gjelder forøvrig helse. I områder med mye tuberkulose og høy dødelighet bruker ikke folk kondom når de har sex selv om de vet bedre. Man skal jo dø allikavæl, så å unngå HIV er ikke noe poeng. Rasjonell irrasjonalitet. (Man kan se lignende tendenser til selvdestruktiv oppførsel i underklassen i UK, og jeg regner med i Norge også. Livet er ikke akkurat greitt, så da er det fritt frem å røyke. Om man skal investere i et langt liv må livet være ok nok)

Jeg er hinsides klar over denne tendensen. Men nå er det ikke mange dagene igjen til lønninsdag og ergo trenger jeg tre gode suppeoppskrifter som utnytter mitt kjøleskap.

I kjøleskapet: En løk, en paprika, en halv hvitløk, en pose sopp, smør, fløte, rømme, en stor broccoli, en skalk ost.

I skapet: Soyasaus, en boks tomater, kyllingkraft, kjøttkraft

Kremede supper oHoi!

Broccolisuppe

En halv løk

Vann

Broccoli i biter

Fløteskvett

salt/pepper

hvitløksfedd

Kyllingkraft-kube

Osteskalk (gjerne blåmuggost)

Legg det hele i en kjele. Kok mørt. Kjør i foodprocessor eller med stavmikser. Nam.

Paprikasuppe

Paprika

hvitløk

tomatboks

salt/pepper

fløteskvett

Grill paprikaene svarte under grillen. Ta av skinnet og kutt paprikaene opp. Legg dem i kjele med bokstomatene, litt vann og salt og pepper, plutt litt hvitløk. Kok mørt og kjør med stavmikser. Ha i fløteskvett om du vil. Tør du ikke grille paprika svart kan du bare putte dem oppi med litt smør og surre dem først. Mindre røyksmak og mindre risiko for brannalarm.

Kremet soppsuppe

løk

sopp

vann

kjøttbuljong

soyasaus

smør

rømme

Skiv og stek soppen lett i smør med den resterende halve løken. Hell over vann og legg i kjøttbuljongterninger. Kok opp med en skvett soyasaus oppi, salt og pepper etter smak. Legg så i en diger klatt rømme og kjør i miksmaster. Ferdig.

Om folk spiser karbohydrater er det lov å spse brød ved siden av. Jeg spiser IKKE karber, så jeg bare tar en ekstra porsjon suppe.

Omnomnom

Categories: food and stuff, Norsk, Quitting Carb Tags:

En del av kommentariatet?

November 11th, 2010 4 comments
På trykk i DT i dag
I affekt begikk jeg et debattinnlegg til Aftenposten. Det var debatt om kommunesammenslåing, om små forhold på små steder, attraktive arbeidsplasser, samhandlingsreformen er på vei..  Jeg kunne skrive et balansert, godt argumentert innlegg om fraflytting, demografi, sosio-økonomiske forhold, arvbarhet i utdannelse, manglende arbeidsplasser, og skepsis mot høy utdannelse. Med kilder og statistikk. Men istedet skrev jeg et villt og ravende kåseri med overdrivelser og harselas om klasseforskjeller, demografi, sosio-økonomiske forhold, arvbarhet i utdannelse, utdannings-skepsis og manglende arbeidsplasser. Aftenpostens lesere kan takke meg senere.

Det kom inn.

Det var litt uventet. Det var tross allt en seriøs avis og et absolutt ikke seriøst innlegg. Selv om det var send med de aller mest alvorlige intensjoner. Så der var jeg. På forsiden av Aftenposten. Og inni Aftenposten. Og på Aftenpostens nettsider. Og i lista over “mest lest” på aftenpostens nettsider. Og med et kommentarfelt. Så begynte epostene å tikke inn. Mange eposter. og telefonen startet å ringe. Mange ganger. NRK ville snakke med meg, TV2 ville snakke med meg. De ville ha meg i debatt. Jeg sa ja. Jeg var nå midlertidig medlem av den merkelige gruppen “kommentariatet”

Kommentariatet

Disse folkene ser du på teve. Ofte. De er alltid de samme folkene om de samme temaene. Jeg mistenker at journalister får utdelt en filofax sortert etter tema med navn på folk som kan snakke om de temaene. Det er han dinosaurmannen, hun distriktspolitikeren, hun feministen, han jøde-eksperten, de israel-uvennlige, osv. Samme folka hver gang. Hvorfor det? Fordi de sier ja. De gjør seg på teve. Og journalisten har nummeret allt og trenger ikke bruke telefonkatalogen. Å finne folk i telefonkatalogen er stress, og tar tid. Journalister lever i tiden og forventer effektivitet.

Demokrati

Kommentariatet har godt betalte jobber med fleksitid eller jobber for seg selv. Dette er nødvendig fordi man ikke har tid til skiftjobber som del av kommentariatet. Og det er ikke betalt å stå i tevestudio heller. Allt i allt har våre politikere et langt forsprang når det gjelder å delta i det veldig offentlige tv-sendte ordskiftet, de har nemlig tid og råd. Tid til reiser inn til oslo. Råd til reiser inn til oslo og lunsjer på cafe. De har det som del av stillingsbeskrivelsen. Jørgen Hattemaker ville ikke fått lov av sjefen sin å reise inn til Oslo for å lønsje med statsråden. Heldigvis er jeg arbeidsledig enn så lenge og hadde 200kr på kortet. Og fikk tatt en hyggelig prat med Navarsete om fraflytting.

Hyggelig

Det er veldig hyggelig å bli invitert inn i studio med kjendiser og å få spre budskapet litt. Prate med folk. TV2 har jeg fra pålitelige kilder fått vite at har medianorges beste sminkeavdeling, og en reklamefinansiert make-over er alltids morsomt. Men det som jeg fikk mest ut av i hele dette spetakkelet var faktisk innboksen min på facebook. (Facebookmail er det hotteste innen kommunikasjon med fremmede for tida.) At medienorge liker deg om du skiver litt friskt i frasparket sier seg selv. Men de timene jeg satt og svarte på epost fra folk som kjente seg igjen i mitt innlegg, i større eller mindre grad, var langt mer givende enn fem minutter på dagsnytt atten. Mediaopptreden er stress etter den andre avtalen, av fem. Men hver epost fra lesere gjør det hele verdt det.

Categories: DT Spalte, Norsk Tags:

Husly

November 6th, 2010 No comments

En intro til husjakt i Drammen. Vår leilighet hadde 90 interesserte. -Merk at jeg sendte denne inn til DT før jeg skrev artikkelen til Aftenposten. Ergo overlappende poenger.  På trykk i DT i dag:

Jeg skal bli Drammenser. Det er ikke så rart egentlig. For det første trenger jeg jobb – vennligst ring for å arrangere ett intervju – og for det andre trenger jeg å bo et sted der nærbutikken har filodeig. Vi var nødt til å reise i nærmere 40 minutter for å lage baklava i helga. Det holder ikke. Derfor har vi lett etter leiligheter på Strømsø. Lille Pakistan. Der har de filodeig og takeaway karri. Grunnpilarene i ethvert kosthold. Dessuten kan man skaffe seg lønnsarbeide der. Vi nordmenn er protestanter. Lutheranske protestanter. Og som en sann protestant er jeg ikke lykkelig med mindre jeg gjør noe matnyttig.

Lettere sagt…

Men å skaffe seg leilighet i Drammen Sentrum er ikke like lett som man skulle tro. Mye av dette er fordi det er innflytting til regionen nå, Drammen er et attraktivt sted. Men mye er fordi det er vanskelig å være utleier. Det skulle man kanskje ikke tro, men det er det. Ordentlige folk med jobb og barn og sånt leier ikke. De kjøper. Å leie er noe man gjør om man er uten fast holdepunkt i livet, om man er student, nyankommet i norge, eller ikke har fast inntekt. Dessuten er loven til for å beskytte folk fra å bli husløse.

Skrekkeksempler

Enhver som har leid ut i noen år kan komme med skrekkeksempler på folk de har leid ut til. En gjenganger er sosialklienter uten kontroll på egen økonomi som aldri betaler. Eller mentalt syke mennesker uten boevne som herpeserer huset. Folk som trenger leieinntektene for å dekke huslånet mens de studerer kommer i økonomisk krise over EN dårlig leieboer. Folk som leier ut i kjelleren sin ender opp med amfetaminlanging fra lekeplassen der egne barn leker. Og å bli kvitt sånne folk er ikke bare-bare. Det må rettssak til. Man kan ikke gjøre folk husløse uten videre, så det er strikt kontroll på hvem man slipper inn under mønet. Det at det er så strengt regelverk for å skvise de svakeste ut på gata gjør paradoksalt nok at det er vanskeligere for de aller svakeste å få husly i det hele tatt.

Presenter deg

Så er dere ute etter leilighet må dere gjøre det klinkende klart at det er skikkelige folk som ber om å få husly. Presenter dere med fullt navn og adresse. Legg ved ligning, lønnsslipp og referanser. Fortell hva som er hobbyene deres. Fortell med en gang at dere ikke røyker og hvor mange folk som skal bo der. Skriv godt norsk, særlig om brevet signeres med et utenlandsk navn. Husk at det er en risiko for utleier hver gang han skriver under på kontrakt, og fortell hvor lite risiko det er med dere. Utleiere i Drammen får nå nærmere 100 mailer per hus de legger ut. For å skille seg ut i bunken må søknaden vise at dere forstår huseiers perspektiv. Dere er rolige, ikke-røykere uten dyr. Dere har jobb. Dere har inntekt. Dere har ingen betalingsanmerkinger (og tro ikke at det ikke sjekkes!). Dere kan hjelpe til med bil eller data om det trengs. Dere liker å lese. Dere liker ikke å begå innbrudd eller selge hasj. Dere vet ikke engang hva en stereo er. Dere er finfine folk. Lykke til med husjakten, og velkommen etter som Drammensere!

Categories: DT Spalte, Norsk Tags:

Jeg Hater Presentasjoner

October 29th, 2010 2 comments

I DT i dag

Dårlige presentasjoner kan ta livet av en hver. Du sitter i et hotellrom eller et klasserom, og der står det et menneske som ikke klarer å være engasjerende for fem flate øre. Det finnes ikke noe verre. Eller jo. Det gjør det. Den krypende mistanken om at du, du er den personen som gjør at selv de mest innbitte nerdene får et fjernt dagdrømmeblikk og et smil om munnen som gjør at du vet, med hundre prosent sikkerhet, at det er noe halverotisk de tenker på. Som ikke har noe med det du sier å gjøre. Dette er noen tips til dere:

Du kan noe

Grunnen til at du står der oppe er at du kan noe. Dette gjør at du kan slappe av om akkurat den biten. Om du ikke kan noe og har blitt tvungen av en slem lærer til å holde presentasjon foran en klasse om Islams søyler eller dialektlære så er det bare en ting å gjøre: lære seg stoffet. Les. Pugg. Lær noe som alle vet, og deretter noe som ikke alle vet. Tegn et diagram. Finn et sitat. Mae West eller Winston Churchill eller Ibsen har sagt noe morsomt om det meste, og det får deg til å se belest ut selv om du bare har guglet.

Powerpoint

Powerpoint er en krykke for de som ikke tror de kan presentere, og en hemsko for de som kan. Resultatet er veldig sosialdemokratisk, alle blir sånn passe ok og halter bortover selv om de aller fleste ikke bare kan gå, men tilogmed løpe litt. Om du absolutt må ha powerpoint fordi det er et krav, sørg for at hver slide kan bli skrevet av. Tre linjer maks per side. Og de skal kunne sees og leses fra bakerst i rommet. Ikke les fra powerpointen. Husk at du kan noe. Fortell det du kan. Pek på diagrammet ditt. Snakk om det du kan uten å lese fra arket, pek på diagrammet igjen. Om du vil gi folk lange utdrag fra bøker eller store biter tekst med små bokstaver er det lov å dele ut notater. Ha marger i notatene så folk kan skrible det du sier. Som jo er veldig interessant og som du har researchet grundig, ikke sant?

Comic Sans

Så en bønn til lærere, som nok har nikket hodene av seg frem til nå: Comic sans MS gjør ikke at du ser bedre ut. Det finnes andre fonter som er lette å lese for dyslektikere, og comic sans er designet for å passe inn i tegneserier. Bruk av comic sans fratar allt du sier et hvert snev av autoritet, og legger til en eim av krampekulhet. Og når dere legger frem ting for foreldre på foreldremøte er det greit å bruke overhead. Det som ikke er greit er å skrive på overheaden i ulesbar miniskrift med tusj som synger på siste verset. Eller ha en ferdigskrevet, elegant, vakker, typografi-orgasmisk overhead, for å så legge et ark over og sakte fremlevere ett punkt om gangen. For det første får det deg til å virke autoritær og som om du holder tilbake informasjon, og for det andre så sier det at du mener publikummet ikke har konsentrasjonsevnen til en gullfisk en gang.

Hjelpemidler

Hjelpemidler er i grunnen bare det. Et hjelpemiddel. Om jeg skulle gjort en ting her i verdenen måtte det være å fortelle folk at man ikke lager powerpointen først, for så å fremføre. Du lager en presentasjon først. Så lager du powerpointen som passer for å illustrere poenget ditt. Eller overheaden. Eller min favoritt: Skrive på tavla. Det er retro. Det er kult. Det vitner om full kontroll. Du har kort i hånda med to stikkord på hver, og kan snakke i en time om noe du kan uten å gjenta deg selv. Eller du kan sitere Ira Hayes: «Ingen har noensinne klaget over at en tale var for kort».

Categories: DT Spalte, Norsk Tags:

Voksen

October 24th, 2010 6 comments

Siste DT-spalte!

Jeg satt her for et år siden i min pysjamas med teddybjørner på, på gulvet foran Tven i leiligheten jeg hadde kjøpt, og spiste is med skje fra en literboks. Isen hadde små figurer i seg av dinosaurer, og på fjernsynet rullet DVDen «Pokemon, The First Movie». Jeg gråt mine tårer over de triste delene, selv om jeg hadde sett DVDen mange ganger før. Og jeg var helt uironisk. Noen går med pysj på en tullete subversiv måte, og lager facebookgrupper til støtte for bokstavkjeksen av ren nostalgi. Bokstavkjeks var ikke SÅ himla godt liksom. Smakte litt støvaktig og for sterkt av falsk vanilje. Jeg derimot, gikk i favorittpysjen min midt på dagen fordi jeg hadde lyst. Spiste iskrem med dinosaurer i fordi den smaker godt. Og så på Pokemonfilmen jeg har sett mange ganger før fordi jeg ville det.

Det nye 20

30 er det nye 20. Det er da man slår seg ned og får fast jobb og er ferdig med studier og is-spising på formiddagen. 30-Åringer begynner med prestisjetrening, snakker om pappa-perm, og roer ned på drikkinga. Ergo er 20-årene blitt de nye tenåra. Eller en forlenget barndom med strøjobber, pokemon, og dataspill. Bor gjerne hjemme hos mamma slik som undertegnede heimføing gjør. Vi hopper fra forhold til forhold. Klarer aldri å bestemme oss fra hva vi vil bli når vi blir store. Prøver litt jobb i kulturnorge. Prøver litt jobb i reklamebransjen. Jobber innimellom i butikk, og tar på oss litt korrekturlesing på fritida. Håper kanskje at musikkhobbyen eller bilinteressen kan «bli noe».

Tenåra er så vidt jeg kan bedømme fra observasjon det nye 40. Ingen er så gravalvorlig eller bruker så mye sminke som en 15åring. Ingen har større og mer faste planer for fremtida. Jeg vet om 14åringer med interesse for aksjer og sunt kosthold. Og politiske organisasjoner. Jeg vet om 17åringer med tiårsplaner for økonomien. Som vet når de skal bli mødre. Men ikke enda. Nei, tenåringer blir ikke gravide nei. De er langt for ansvarlige for slikt. Aborter er noe 20-åringer driver med, etter at vi har hatt uhell i fylla. Tenåringer trener regelmessig, spiser sunt, går på skole, har fast kveldsjobb. Tenåringene skal steder. De burde gis dress og stresskoffert på 13årsdagen.

Førtissene

Og enhver som har tatt danskebåten med en offentlig etat på tur vet at 40 er det nye 14. Førtisser. Damer med helsefaglig utdanning, ferdig med barnestyr. De fniser over mannfolk så deres 13årige døtre vemmes. Sitter i konferanser og twitrer, sender kjede-eposter med bilder av kattunger eller nakne menn til hverandre. Ingen bruker så mange utropstegn eller smilefjes i tekstmeldinger som folk mot slutten av 40-åra. Da jeg var tenåring gikk jeg i slips til skolen. Og noen av foreldrene hadde trange dongeribukser på seg. Med pålimt strass og ferdigbleket. Med hull i. Ferdige hull. Som de hadde betalt for. BETALT for hullete bukser. Uten å få rabatt engang.

Gikk over

Det at jeg sluttet å gå med slips til daglig var det første tegnet på at jeg ble eldre tror jeg. Og jeg har hatt det langt mer festlig etter at tenårene var over. Nå kan jeg sitte med pop-kulturen min og is på formiddagen, og de eneste som klager over det er folk rundt de 47 som ikke vet at to smilefjes per tekstmelding er nok. Og som antar at is er uforenelig med betaling av huslån. Det er en av gledene ved å betale sine renter og avdrag. Å sitte der i pysj på forfallsdato foran barneteve med is, og føle at nå. Nå er jeg voksen.

Categories: DT Spalte Tags:

Selvpinselprosjektet

October 17th, 2010 No comments

Så har en måned gått.

I den måneden har to kilo blitt borte, og jeg har hatt en dag med drikking, spist kake på bursdag, og så dratt tilbake på den smale sti.

Øllen etter intervju: Gjorde meg rar i magen. Og så våknet jeg midt på natta av at jeg var våken. Fikk ikke sove igjen før lenge etter. Ikke var jeg spess full heller. Allt i allt ikke verdt det. Mon tro om alkohol etter disse tre månedene skal forbli noe ytterst skjeldent… Ellers hadde jeg pizza. Igjen, veldig godt men søren ikke verdt det hvete-relaterte ubehaget.

Kaka: 88-årsdager spiser man bløtkake, punktum. Ingen slankekur er mer verdt enn 88årslagkake.

Treninga: Har det gått så som så med. Gåturer opprettholdes. Har nye sko fra Stormberg som gjorde gåturer laaangt mer lettvinnt. Venter fremdeles på at treningsBH som passer (Må kjøpe allt nytt etter at jeg har gått ned 18 kilo siden februar) skal leveres. Grunnet størrelse og at jeg MÅ ha bøyleBH, ikke bare noe oppskalert soft-cup pysemateriale må jeg bestille fra bravissimo.

Post:

Tre uker har gått. Levering ikke skjedd enda. Joggeturer er altså ikke en realitet før en pakke på litt over tusenlappen fortolles. Dette holder ikke. Jeg har bodd i UK lenge nok til at jeg forventer at ting tar tre dager om man bestiller på morran fra samme land. En uke om man bestiller fra USA eller EU-land. Stormberg-skoa mine tok 11 dager å dra fra Kristiansand via Oslo til Vikersund.. Brillene mine fra lensway tok over ei uke også. Skjerpings posten. Dette holder ikke i nett-hodenes tid. Litt mer instant gratification, takk!

Vurderer å starte kampanje for å få puppestell inn under hjelpemiddelsentralen. Å kunne jogge er folkehelse-tastic.

Nå videre i 8 uker til.

Ikke noe drikke.
Ikke noe raffinerte carbs
Trene hver dag i en halvtime
Skrive hver dag

Så får vi se.

Categories: Norsk, Quitting Carb Tags:

Det er forskjell på folk

October 5th, 2010 No comments

På trykk i DT i dag. Linker til kilder, pluss litt mer utfyllende om samvariasjon, som jeg her har beskrevet MEGET simplistisk.


Det er forskjell på folk. Noen tjener mer enn andre. Noen lever lengre enn andre. Noen får flere barn enn andre. Noen dør av andre ting enn andre. Noen får lengre utdannelse enn andre. Og temmelig mange av de som lever kortest med dårlig helse er de samme som utdanner seg minst og har lavest lønn. Her er et lite kræsjkurs i kausalitet og korrelasjon:

Korrelasjon

Korrelasjon er når en ting skjer samtidig med en annen ting. Altså at når (a) skjer, så skjer også (b). Fra samfunnsforskning i et land der skoleuniform er del av skolereglement, men barn har ytringsfrihet så kan gå med hva de vil egentlig: “De barna som går med skoleuniform på skolen får oftere høye karakterer”. Eller fra våre hjemlige trakter: “gutter får lavere karakterer enn jenter i snitt”. Og en klassisk en “Hvor lang utdannelse et barn kommer til å få er mulig å måle ved å måle antall hyllemeter med bøker i foreldrenes hjem”.

Hva så?

Det som skjer så er at aviser referer det slik: “Skoleuniform fører til bedre resultater!”, “Gutter er skoletapere!”,“Derfor skal DU lese for barna dine!”. Den oppvakte leser vil spotte hva som har skjedd her. To ting som ser ut til å ha en viss sammenheng med hverandre, uvisst hvilken, har blitt gitt en direkte årsaksammenheng. “De barna med skoleuniform er også de barna med gode resultater” har blitt til “Om man tvinger barn til å uniformere seg kommer de til å få gode resultater”. Korrelasjon har blitt til kausalitet.

Kausalitet

Kausalitet er når en ting skjer som følge av en annen ting: Jeg tok på ilden. Jeg fikk vondt. Hendelse nummer 2 er direkte på grunn av hendelse nummer 1. Ikke noe annet. Man skulle tro at å finne hva som er årsaken til noe er veldig lett, ihvertfall med all den statistikk vi har, men det er egentlig veldig, veldig vanskelig. Delvis fordi vi er veldig glad i å gjøre korrelasjoner som spiller på våre fordommer til kausaliteter i hodet vårt. Tenk om barna våre fikk bedre resultater av å ta på seg et slips? Eller hva med kjønnsdelte klasserom?

Uniform

Nå har det seg slik at jeg gikk på en skole med strengt uniformsreglement der Mr. Rektor siterte denne forskningen for å få flere til å gå med uniform. “Vi har tall på at ungdommen som går i uniform både skulker mindre og får bedre karakterer!” sa han. De som uniformerte seg fulgte altså regler mer nøye. Som lekselesing og oppmøte kanskje? Jeg la merke til en sterk korrelasjon i matkøen mellom de som betalte for egen skolemat, og de uniformerte. Og en absolutt påfallende korrelasjon mellom de som hadde matkuponger grunnet lav husholdsinntekt og de som ikke uniformerte seg. Kan det muligens ha vært familiens økonomiske situasjon, eller “klasse” om du vil, som var skyld i både mangelen på uniform (som foreldrene måtte kjøpe), skulkingen, og de lave resultatene?

Gutter er skoletapere

Vi vet alle at gutter gjør det dårligere på skolen enn jenter. Skolen er “feminisert” med all denne stillesittingen og skrivingen, noe man jo som kjent ikke drev med på 50-tallet. Heldigvis kan vi kontrollere statistikken for andre faktorer. La oss ta klasse igjen, bare for moro skyld. Her målt i foreldrenes utdanningsnivå. Og noe litt påfallende viser seg: Guttene med foreldre med høyere utdanning gjør det like bra som sine søstre.. Igjen kommer vi til at det er et mer komplisert problem. Og en skoleuniform vil ikke rette på det. Ei heller å kjøpe bøker til barn.

Det er kanskje mer politisk spiselig med kjønnsdelte klasserom eller uniformering. Men elefanten i rommet er at det ikke er klærne eller hvilket kjønn man har som er problemet. Det er hvem foreldrene dine er som teller. Hyllemeter med bøker er bare en markør på at foreldrene dine har høy utdannelse og inntekt. Det er forskjell på folk. Og det er blodig urettferdig.

Categories: DT Spalte, Norsk politikk, Samfunnsfag Tags:

Kattene på nettet

September 27th, 2010 4 comments
På trykk i DT i dag
Det er en vanlig påstand at man ikke skal slippe barna på nettet fordi det er så mye pornografi der. Det er jo i og for seg riktig at man kan finne uhorvelige mengder med mer eller mindre eksplisitt materiale om man virkelig prøver, men det er ikke det jeg har opplevd at jeg finner mest av i min tilfeldige slentring rundt nettet. Katter derimot. Katter er det mye av.

Bonsai Kitten

Min reise startet med en nettside som omtalte en japanske kunstformen “Bonsai Neko”. Bonsai er kunsten å lage miniatyrtrær ved å forsiktig beskjære både røtter og topper, og slik hindre vekst. Ren mishandling av furu såvel som gran. Bonsai kitten var en nettside som omtalte den japanske kunsten å gjøre det samme med kattunger. Ved å stikke dem inn i en flaske og koble dem til tuber for mat og sånn. Nettsida hadde bilder av kattunger i flasker. Det hele viste seg å være en vits, selvfølgelig, men skapte panikk over store deler av nettet. Det interessante med hysteriet rundt 2001 var at man trodde at det var mulig, og at japanere ville gjøre noe sånn. Japanere gjør jo så mye rart.

Lolcats

Så dukket lolcats opp. Lolcats består av et bilde, gjerne av en katt i en morson/uheldig positur, med en feilstavet “morsom” setning på. Det har utviklet seg et helt eget språk basert på lolcats, bibelen har blitt oversatt til det, og egne regler for hvordan man lager dem har utvikler seg. Man bør for eksempel bruke en hvit sans serif font. Berømte lolcats inkluderer “longcat”, “I can has cheezburger” og “Bukkit”. Den siste er ikke et bilde av en katt, men et bilde av en hvalross, som holder en bøtte. Hvalrossen er, så vidt man kan se, meget glad fordi den har den nevnte bøtta.

Deiligste katta på nettet.

Har du en kattunge? Er du fan av deiligst.no? Disse to konseptene går over i hverandre på nettsiden ratemykitten.com. Her kan du laste opp bilde av din kattunge, og la nettet stemme på den. Konkurransen er beinhard, og bare de absolutt søteste vinner. Andre nettsider på samme nivå er “rate my puppy” og “rate my bunny”. Om du føler deg mindre kompetitiv men har et utsøkt bilde av katten din som ligger i vasken på badet, så kan du heller gå til catsinsinks.com. “A page featuring pictures of cats in sinks. And basins”. Akkurat.

Fæleste katta på nettet

Er katta di mindre søt, og mer satan sjøl? Ta et bilde og send den til mycathatesyou.com. Kattene der er slemme kattepuser. Meget slemme kattepuser. Men ikke så slemme som kattepusene på catsthatlooklikehitler.com. En samling av katter som, vel, ser ut som Hitler.

Japanere gjør mye rart

Men kongen av kattene på nettet er Maru. Maru er en japansk overvektig kattepus av rasen Scottish Fold. Maru er litt dum. Maru elsker pappesker. Det er drøssevis av videoer på youtube med Maru som hopper inn i, løper rundt, og koser med pappesker. Og internettbefolkningen elsker ham. Mer enn de elsker Paris Hiltons sexvideo ifølge visse sidevisningstellere. Katter, mer pop enn porno. Noe å tenke på for narvesens øverste hylle?

Categories: DT Spalte Tags:

Et Alkoholprosjekt

September 23rd, 2010 No comments
På trykk, DT i dag.

Så er det høst igjen, ferien er over, bladene på trærne blir gule og røde, den første forkjølelsen går sin rundgang, blant småbarnsforeldrene først, og deretter til oss andre… En idyllisk tid, uten noen særlige krav til kos eller fest. Ren hverdag. Fisk til middag. Tran. Ikkeno moro før til jul. Så naturligvis klarer jeg ikke motstå fristelsen til å dra kjedelig hverdag til det ekstreme: Jeg skal bli avholdskvinne i tre måneder.

Alkokutt

Reglene er temmelig enkle: Jeg skal ikke innta flytende alkohol som drikkevare frem til midten av desember. Unntakene sier seg selv: Har man kokt inn alkoholen til det ugjenkjennelige eventuellt flambert pannekaker med den, eller alkoholen kun er tilstede i homeopatisk oppløsning, teller det ikke (I motsetning til hva visse religiøse påbud eller muligens homeopater hevder).

Helga

Så jeg går fra å drikke i helgene, pluss kanskje litt øl på hverdager, til full slutt. Man bes merke skillet mellom å “drikke” (Eller “drekka” om du er på bygda) og å “ta en øl i sola til maten”. Når ungdommen snakker om å “drekka i hælja” er det flatfyll det snakkes om, om noen skulle være i tvil. Så jeg troppet opp for helgehandlinga mi med handleliste fri for drikkevarer. Og fikk litt sjokk av hvor lite penger det kostet. Så satt jeg der da. Med et fantastisk ostebrett jeg hadde kjøpt inn for halve ølbudsjettet, men uten vin. Og tenkte.

Alkoholisme er meget utbredt blant de med høyest utdannelse. Etter fem, seks, sju år med studier, er vanene blitt noe man ikke blir kvitt. Kvinner begynner å ta inn på menn. Jeg deltok en gang i en spørreundersøkelse der man spurte hvor mange enheter man drakk “daglig”. Og trodde det var en vits, jeg var 19 eller så og hadde et meget beskjedent konsum. Jeg har siden da møtt velfungerende mennesker som drikker. Hver helg tre kvelder på rad. Eller hver dag. Eller hver dag hele dagen. Og så mindre velfungerende mennesker: De sitter på Bjørgs cafe i Hokksund. Eller på No.1 bar i Drammen. Eller et av mange andre lignende vannhull. Og drikker jevnt og stødig. De snøvler ikke så veldig, men beveger seg tregt til trass for målrettetheten. Jeg satt på et slikt sted etter jobb en kveld med en øl og en notatblokk mens jeg ventet på bussen, og ble umiddelbart tatt inn i varmen.

Hva som er i veien

De lurer på hva som er i veien med meg. Og kjøper en øl og setter seg ned ved meg. De er ikke fulle per se. Eventuellt har de ikke vært edru de siste mange årene og har nådd et slags platåstadium. De sitter og gjør ingen fortred og går sakte men sikkert under innenfor grensene av norsk lov. De var bekymret for meg. Logikken var at siden jeg satt på deres pub på deres tid på dagen, så måtte noe være ille. En av damene lurte på om det var en mann som gjorde meg fortred. En av herrene lurte på om jeg hadde noen bokstavdiagnoser eller traumer fra krigen, og uttrykte sin sympati.

Jeg mener at jeg ikke har noe særs problematisk forhold til flaska. Jeg drakk til tider litt for mye som student. Jeg drakk til tider litt for ofte i ferier. Jeg har møtt på jobb og forelesninger bakfull (og kom ikke her og si at dere ikke har gjort det samme!), men jeg tok en pinex og møtte opp. Det får liksom være grenser til uansvarlig oppførsel. Man er en god protestant: Etter at man har det moro har man det vondt. Ingen unntak. Det hjelper ikke å skrifte. Å innimellom bo i et land der alkohol til maten, eller istedet for mat, i lunsjen regnes som noe som er greit hjalp ikke akkurat heller. Man blir, som alkoholpolitikken hevder, en større forbruker av at drikkevarer er lettere tilgjengelig og billigere og sosialt akseptert. Men nå er det slutt på kontinentale vaner. Jeg skal sitte på fest og drikke eplejuice og Driver’s Dream. Og ha hverdag frem til jul.

Da skal det drekkas.
Categories: DT Spalte Tags:

Bloggcamp 2010

September 20th, 2010 No comments
I trykk i Fagbladet Kommunikasjon 4/10
Denne sommeren samlet bloggere av alle sjatteringer og aldre seg i Kristiansand for å feste, bade, sole seg, og diskutere blogging i Norge. Dette er den andre bloggcampen som arrangeres, og antall påmeldte har økt fra 107 til over 300.

I forveien har arrangementet blitt dekket i medier, da mest de mer rosa sjatteringene, foredragene blir også streamet direkte på VG nett, og diskutert under hashtaggen #bloggcamp på twitter.

Ankomst. Is.

Deltagerne ankom “plenen”, der selve campen skulle være, og skrev seg inn i manntallet fredag ettermiddag. Navn, telefonnummer, epostadresse, bloggadresse og twitterbrukernavn. De fikk laminerte kopier av programmet, bloggcamp t-skjorter, og is. Isen var naturlig nok formet som en MP3-spiller, i gjennomført nerdete stil. Telt ble slått opp rundt på Plenen, og øl ble drukket i skyggen. Med unntak av et øltelt som slet seg og fløy av gårde med et vindkast var idyllen allt begynt å senke seg. Ølteltet ble holdt nede av frivillige og demontert med en munter mine, før det rakk å gjøre permanent skade på andre telt eller biler. Mer iPod-is materialiserte seg.

Midt imellom teltene, i midten av campen, fasjonabelt sent, ankommer Ida Wulff i en husbil. Ida Wulff er 20 år og peroxydblond. Hun skriver fast for nettavisen. Hun omtales som “bloggprinsesse”, og var intill nylig en av norges mest populære bloggere. Hun skriver for det meste om livet sitt, klærne sine, håret sitt, og tjener godt med penger på det. “Nå kommer dronninga” mumler en blogger, litt snurt, da palassbobilen parkerte seg i sentrum…

Det er på tide å feste i Kristiansand, klubbkonseptet Hed Kandi er blitt hyret inn og spiller i Bendiksbukta tidlig på kvelden mens grillmat serveres, og senere på utestedet Kick. Folk kommer ikke tilbake til campen før langt på natt.

Blogg, ditt varemerke.

Cecilie Staude, foreleser ved BI, holder lørdag morgen sitt foredrag “blogg, ditt personlige varemerke”. Bendiksbukta er utstyrt med sofaer og puter, og de lettere medkomne bloggerne sitter i sola og er imponerende våkne. Gjennomsnittsalderen på de fremmøtte er det  noe merkelig med. -Rosabloggerne glimrer med sitt fravær. Staude legger i sitt foredrag vekt på blogg som offentlig ytring, som aldri kan fullstendig fjernes fra ditt profesjonelle “jeg”. Illustrert med “Jævla Bønder”-caset, der kommunikasjonsdirektøren i DnB-nor på sin private blogg, en blogg som ikke var skrevet i hans eget navn eller hadde noen forbindelse til hans stilling i DnB Nor, førte til at DnB måtte offentlig ut med en uttalelse om at de faktisk likte bønder meget godt. Bloggen er nå slettet. Elin Ørjasæter skrev i e24 om dette som en fiasko for den levende samfunnsdebatten. Og hevdet at dette ville føre til at “samfunnsdebatten på nett er overlatt til trygdemottakere, offentlig ansatte og rikssynsere.”

Staude er uenig i denne konklusjonen, og hevder saken “I utgangspunktet ikke handler om hvorvidt næringslivsledere og andre kan få ytre seg med personlige meninger på nettet, men om hvordan måten man kommuniserer på i nettsamfunn får innvirkning på hvordan omgivelsene oppfatter den som uttaler seg.” Hele foredraget blir, selvfølgelig, lagt ut på Cecilie Staudes blogg.

Fra blogg til bok.

Neste foredrag holdes av Kristin Oudmeyer. Hun arbeider nå for unicef, en jobb hun fikk delvis via sosiale medier og Bokprosjektet sitt “den store mobbeboken for voksne”. Kristin, også kjent som Curly eller @vrangest ( fikk ideen til boken og postet på twitter etter hjelp til å få realisert ideen sin om en bok om mobbing. En twitterfølger satte henne i kontakt med Humanist Forlag, som tok inn boken. Alle innsamlede bidrag kom inn via sosiale medier, og boken og bloggen som hørte til var ofte diskutert på twitter, noe som ga boken en spredning få fagbøker kan oppnå.

Deltagerne

Det ser ut til at deltagerne er delt inn i to hovedgrupper. De Rosa, og De Seriøse. Rosabloggerne er her for å feste, og det gjør de til gavns. De er jenter i festivalmote, og homofile gutter, alle rundt 20 år. Rosabloggerne er det største bloggsegmentet i norge i dag, men de deltar ikke på bloggcamp-aktivitetene, og godt er vel det. Foredragene om bloggingens utvikling i Sverige og USA, land som ligger litt forut for oss, lover ikke bra for dem. Rosabloggerne er som døgnfluer i Sverige. De som overlever er de som har gjenoppfunnet seg selv. En av de har gått fra rosablogger til hjemmeværende mammablogger. I USA viser statistikken at de aller fleste bloggere er hobbyister (som skriver om bil, baking, strikking etc) eller fag/corporate blogger. Det siste er et voksende segment både i Norge og i Sverige. Dette ser ikke ut til å bry Rosabloggerne nevneverdig, de går i sirkel rundt foredragene for å komme seg til badevannet, og møter såvidt opp på bloggcamp-konserten med Jarle Bernhoft, tidligere vokalist i Span, senere på kvelden.

Kaffe

Aldersmessig er det et ektepar som stikker seg ut blant deltagerne. Kari Anna Sandvik (også kjent som “alven” eller @barnepedagogen) er 52 år og første gangs deltager på bloggcamp. Hun driver firmaet “alven”, et kvalitetsveiledningsfirma for barnehager. Kroken der deres telt er slått opp er populært blant de litt eldre bloggerne grunnet en eim av primus og kokekaffe på søndag morgen, en velkommen avveksling fra brusen servert ellers på området. “Jeg har lært mye her. Foredraget om blogg som personlig varemerke var veldig interessant.” smiler Kari mens hun byr på en kaffekopp. “Også er ungdommen så hyggelige da, selv om de roter og bråker litt. Jeg føler meg ikke utenfor i det hele tatt, noe jeg var litt redd for opprinnelig.”

Opphavsrett og forbrukermakt

Så er det tid for flere forelesere. Martin Bekkelund (Friprog Norge) og Even Sandvold Roland (Geelmuyden Kiese) holder sine foredrag sammen. Bekkelund gir en nybegynners innføring til opphavsrett på nett, med et dårlig skjult stikk til Ida Wulff og hennes manglende attributtering av lånte bilder. Uten særlig effekt, da det tiltenkte offeret ikke var tilstede, men badet. Even Roland holder sitt foredrag med caser som sitt eget “drittunge”-case, og andre eksempler på store selskaper som gjør et godt eller dårlig inntrykk i digitale medier vs. sine forbrukere. (Telenor kommer bedre ut av det enn NSB). I likhet med de fleste andre foreleserne har de, nærmest selvsagt, lagt ut forelesningene sine på slideshare, et nettverktøy for deling av presentasjoner. Under foredraget legger jeg merke til en mumling ved siden av meg. Det er noen som spiller inn en videoblogg fra campen inn i et kamera.

Trenger en bedrift en blogg?

Det er spørsmålet stormberg-gründer Steinar Olsen, han som spillte inn videobloggen, spør i sitt foredrag. Han forklarer sin tilstedeværelse i sosiale medier med at hans produkter allt blir diskutert der, og man må være der kundene er. Stormberg bruker enkle overvåkningsverktøy fra google for å finne steder der de blir diskutert, og svarer. Steinar viser til flere tilfeller av positiv omtale han har funnet slik, og har spredt. Og tilfeller av negativ omtale, eller forslag til forbedringer han har tatt inn over seg. Sentralt for stormbergs tilstedeværelse er også et sterkt samfunnsengasjement, som reflekteres i blogg, på twitter, og i forretningsetikk.

Bloggcamp vil arrangeres igjen neste år. Arrangør Thomas Moen har i et blogginnlegg sagt han i fremtiden vil jobbe mer med bloggcamp og mer seriøse blogger, der det er dit utviklingen er på vei. Men rosabloggerne kommer nok til å feste videre neste år også.

Categories: Uncategorized Tags: