Oda Rygh

Det var den tid jeg gikk omkring i Drammen og var fattig. Denne forunderlige by som…

Ok, kanskje ikke så forunderlig. Jeg driver med e liten innføring i fattigdom og måling av den for DT, men materialet er omfattende, Rowntree via Amarta Sen til Audun Lysbakken, og mitt eget intense faglige hat for målet om å fjerne barnefattigdom. (mer om dette i blogg og i DT så fort jeg har skrevet artikkelen).

På den samme tid er jeg fattig. Blakk. Totalt uten midler. Jeg visste at det kom til å gå slik, så for å trøste meg har jeg spist ferdigmat, kebab, dyrt kjøttpålegg, og sånn. Dette er faktisk et velkjent problem i fattigdomsbekjempelse, at med fattigdom så kommer irrasjonell behandling av penger. Jeg har ikke penger allikavæl, så jeg kan likesågodt kjøpe biff med kredittkort.

Det samme prinsippet gjelder forøvrig helse. I områder med mye tuberkulose og høy dødelighet bruker ikke folk kondom når de har sex selv om de vet bedre. Man skal jo dø allikavæl, så å unngå HIV er ikke noe poeng. Rasjonell irrasjonalitet. (Man kan se lignende tendenser til selvdestruktiv oppførsel i underklassen i UK, og jeg regner med i Norge også. Livet er ikke akkurat greitt, så da er det fritt frem å røyke. Om man skal investere i et langt liv må livet være ok nok)

Jeg er hinsides klar over denne tendensen. Men nå er det ikke mange dagene igjen til lønninsdag og ergo trenger jeg tre gode suppeoppskrifter som utnytter mitt kjøleskap.

I kjøleskapet: En løk, en paprika, en halv hvitløk, en pose sopp, smør, fløte, rømme, en stor broccoli, en skalk ost.

I skapet: Soyasaus, en boks tomater, kyllingkraft, kjøttkraft

Kremede supper oHoi!

Broccolisuppe

En halv løk

Vann

Broccoli i biter

Fløteskvett

salt/pepper

hvitløksfedd

Kyllingkraft-kube

Osteskalk (gjerne blåmuggost)

Legg det hele i en kjele. Kok mørt. Kjør i foodprocessor eller med stavmikser. Nam.

Paprikasuppe

Paprika

hvitløk

tomatboks

salt/pepper

fløteskvett

Grill paprikaene svarte under grillen. Ta av skinnet og kutt paprikaene opp. Legg dem i kjele med bokstomatene, litt vann og salt og pepper, plutt litt hvitløk. Kok mørt og kjør med stavmikser. Ha i fløteskvett om du vil. Tør du ikke grille paprika svart kan du bare putte dem oppi med litt smør og surre dem først. Mindre røyksmak og mindre risiko for brannalarm.

Kremet soppsuppe

løk

sopp

vann

kjøttbuljong

soyasaus

smør

rømme

Skiv og stek soppen lett i smør med den resterende halve løken. Hell over vann og legg i kjøttbuljongterninger. Kok opp med en skvett soyasaus oppi, salt og pepper etter smak. Legg så i en diger klatt rømme og kjør i miksmaster. Ferdig.

Om folk spiser karbohydrater er det lov å spse brød ved siden av. Jeg spiser IKKE karber, så jeg bare tar en ekstra porsjon suppe.

Omnomnom

En intro til husjakt i Drammen. Vår leilighet hadde 90 interesserte. -Merk at jeg sendte denne inn til DT før jeg skrev artikkelen til Aftenposten. Ergo overlappende poenger.  På trykk i DT i dag:

Jeg skal bli Drammenser. Det er ikke så rart egentlig. For det første trenger jeg jobb – vennligst ring for å arrangere ett intervju – og for det andre trenger jeg å bo et sted der nærbutikken har filodeig. Vi var nødt til å reise i nærmere 40 minutter for å lage baklava i helga. Det holder ikke. Derfor har vi lett etter leiligheter på Strømsø. Lille Pakistan. Der har de filodeig og takeaway karri. Grunnpilarene i ethvert kosthold. Dessuten kan man skaffe seg lønnsarbeide der. Vi nordmenn er protestanter. Lutheranske protestanter. Og som en sann protestant er jeg ikke lykkelig med mindre jeg gjør noe matnyttig.

Lettere sagt…

Men å skaffe seg leilighet i Drammen Sentrum er ikke like lett som man skulle tro. Mye av dette er fordi det er innflytting til regionen nå, Drammen er et attraktivt sted. Men mye er fordi det er vanskelig å være utleier. Det skulle man kanskje ikke tro, men det er det. Ordentlige folk med jobb og barn og sånt leier ikke. De kjøper. Å leie er noe man gjør om man er uten fast holdepunkt i livet, om man er student, nyankommet i norge, eller ikke har fast inntekt. Dessuten er loven til for å beskytte folk fra å bli husløse.

Skrekkeksempler

Enhver som har leid ut i noen år kan komme med skrekkeksempler på folk de har leid ut til. En gjenganger er sosialklienter uten kontroll på egen økonomi som aldri betaler. Eller mentalt syke mennesker uten boevne som herpeserer huset. Folk som trenger leieinntektene for å dekke huslånet mens de studerer kommer i økonomisk krise over EN dårlig leieboer. Folk som leier ut i kjelleren sin ender opp med amfetaminlanging fra lekeplassen der egne barn leker. Og å bli kvitt sånne folk er ikke bare-bare. Det må rettssak til. Man kan ikke gjøre folk husløse uten videre, så det er strikt kontroll på hvem man slipper inn under mønet. Det at det er så strengt regelverk for å skvise de svakeste ut på gata gjør paradoksalt nok at det er vanskeligere for de aller svakeste å få husly i det hele tatt.

Presenter deg

Så er dere ute etter leilighet må dere gjøre det klinkende klart at det er skikkelige folk som ber om å få husly. Presenter dere med fullt navn og adresse. Legg ved ligning, lønnsslipp og referanser. Fortell hva som er hobbyene deres. Fortell med en gang at dere ikke røyker og hvor mange folk som skal bo der. Skriv godt norsk, særlig om brevet signeres med et utenlandsk navn. Husk at det er en risiko for utleier hver gang han skriver under på kontrakt, og fortell hvor lite risiko det er med dere. Utleiere i Drammen får nå nærmere 100 mailer per hus de legger ut. For å skille seg ut i bunken må søknaden vise at dere forstår huseiers perspektiv. Dere er rolige, ikke-røykere uten dyr. Dere har jobb. Dere har inntekt. Dere har ingen betalingsanmerkinger (og tro ikke at det ikke sjekkes!). Dere kan hjelpe til med bil eller data om det trengs. Dere liker å lese. Dere liker ikke å begå innbrudd eller selge hasj. Dere vet ikke engang hva en stereo er. Dere er finfine folk. Lykke til med husjakten, og velkommen etter som Drammensere!

I DT i dag

Dårlige presentasjoner kan ta livet av en hver. Du sitter i et hotellrom eller et klasserom, og der står det et menneske som ikke klarer å være engasjerende for fem flate øre. Det finnes ikke noe verre. Eller jo. Det gjør det. Den krypende mistanken om at du, du er den personen som gjør at selv de mest innbitte nerdene får et fjernt dagdrømmeblikk og et smil om munnen som gjør at du vet, med hundre prosent sikkerhet, at det er noe halverotisk de tenker på. Som ikke har noe med det du sier å gjøre. Dette er noen tips til dere:

Du kan noe

Grunnen til at du står der oppe er at du kan noe. Dette gjør at du kan slappe av om akkurat den biten. Om du ikke kan noe og har blitt tvungen av en slem lærer til å holde presentasjon foran en klasse om Islams søyler eller dialektlære så er det bare en ting å gjøre: lære seg stoffet. Les. Pugg. Lær noe som alle vet, og deretter noe som ikke alle vet. Tegn et diagram. Finn et sitat. Mae West eller Winston Churchill eller Ibsen har sagt noe morsomt om det meste, og det får deg til å se belest ut selv om du bare har guglet.

Powerpoint

Powerpoint er en krykke for de som ikke tror de kan presentere, og en hemsko for de som kan. Resultatet er veldig sosialdemokratisk, alle blir sånn passe ok og halter bortover selv om de aller fleste ikke bare kan gå, men tilogmed løpe litt. Om du absolutt må ha powerpoint fordi det er et krav, sørg for at hver slide kan bli skrevet av. Tre linjer maks per side. Og de skal kunne sees og leses fra bakerst i rommet. Ikke les fra powerpointen. Husk at du kan noe. Fortell det du kan. Pek på diagrammet ditt. Snakk om det du kan uten å lese fra arket, pek på diagrammet igjen. Om du vil gi folk lange utdrag fra bøker eller store biter tekst med små bokstaver er det lov å dele ut notater. Ha marger i notatene så folk kan skrible det du sier. Som jo er veldig interessant og som du har researchet grundig, ikke sant?

Comic Sans

Så en bønn til lærere, som nok har nikket hodene av seg frem til nå: Comic sans MS gjør ikke at du ser bedre ut. Det finnes andre fonter som er lette å lese for dyslektikere, og comic sans er designet for å passe inn i tegneserier. Bruk av comic sans fratar allt du sier et hvert snev av autoritet, og legger til en eim av krampekulhet. Og når dere legger frem ting for foreldre på foreldremøte er det greit å bruke overhead. Det som ikke er greit er å skrive på overheaden i ulesbar miniskrift med tusj som synger på siste verset. Eller ha en ferdigskrevet, elegant, vakker, typografi-orgasmisk overhead, for å så legge et ark over og sakte fremlevere ett punkt om gangen. For det første får det deg til å virke autoritær og som om du holder tilbake informasjon, og for det andre så sier det at du mener publikummet ikke har konsentrasjonsevnen til en gullfisk en gang.

Hjelpemidler

Hjelpemidler er i grunnen bare det. Et hjelpemiddel. Om jeg skulle gjort en ting her i verdenen måtte det være å fortelle folk at man ikke lager powerpointen først, for så å fremføre. Du lager en presentasjon først. Så lager du powerpointen som passer for å illustrere poenget ditt. Eller overheaden. Eller min favoritt: Skrive på tavla. Det er retro. Det er kult. Det vitner om full kontroll. Du har kort i hånda med to stikkord på hver, og kan snakke i en time om noe du kan uten å gjenta deg selv. Eller du kan sitere Ira Hayes: «Ingen har noensinne klaget over at en tale var for kort».

Siste DT-spalte!

Jeg satt her for et år siden i min pysjamas med teddybjørner på, på gulvet foran Tven i leiligheten jeg hadde kjøpt, og spiste is med skje fra en literboks. Isen hadde små figurer i seg av dinosaurer, og på fjernsynet rullet DVDen «Pokemon, The First Movie». Jeg gråt mine tårer over de triste delene, selv om jeg hadde sett DVDen mange ganger før. Og jeg var helt uironisk. Noen går med pysj på en tullete subversiv måte, og lager facebookgrupper til støtte for bokstavkjeksen av ren nostalgi. Bokstavkjeks var ikke SÅ himla godt liksom. Smakte litt støvaktig og for sterkt av falsk vanilje. Jeg derimot, gikk i favorittpysjen min midt på dagen fordi jeg hadde lyst. Spiste iskrem med dinosaurer i fordi den smaker godt. Og så på Pokemonfilmen jeg har sett mange ganger før fordi jeg ville det.

Det nye 20

30 er det nye 20. Det er da man slår seg ned og får fast jobb og er ferdig med studier og is-spising på formiddagen. 30-Åringer begynner med prestisjetrening, snakker om pappa-perm, og roer ned på drikkinga. Ergo er 20-årene blitt de nye tenåra. Eller en forlenget barndom med strøjobber, pokemon, og dataspill. Bor gjerne hjemme hos mamma slik som undertegnede heimføing gjør. Vi hopper fra forhold til forhold. Klarer aldri å bestemme oss fra hva vi vil bli når vi blir store. Prøver litt jobb i kulturnorge. Prøver litt jobb i reklamebransjen. Jobber innimellom i butikk, og tar på oss litt korrekturlesing på fritida. Håper kanskje at musikkhobbyen eller bilinteressen kan «bli noe».

Tenåra er så vidt jeg kan bedømme fra observasjon det nye 40. Ingen er så gravalvorlig eller bruker så mye sminke som en 15åring. Ingen har større og mer faste planer for fremtida. Jeg vet om 14åringer med interesse for aksjer og sunt kosthold. Og politiske organisasjoner. Jeg vet om 17åringer med tiårsplaner for økonomien. Som vet når de skal bli mødre. Men ikke enda. Nei, tenåringer blir ikke gravide nei. De er langt for ansvarlige for slikt. Aborter er noe 20-åringer driver med, etter at vi har hatt uhell i fylla. Tenåringer trener regelmessig, spiser sunt, går på skole, har fast kveldsjobb. Tenåringene skal steder. De burde gis dress og stresskoffert på 13årsdagen.

Førtissene

Og enhver som har tatt danskebåten med en offentlig etat på tur vet at 40 er det nye 14. Førtisser. Damer med helsefaglig utdanning, ferdig med barnestyr. De fniser over mannfolk så deres 13årige døtre vemmes. Sitter i konferanser og twitrer, sender kjede-eposter med bilder av kattunger eller nakne menn til hverandre. Ingen bruker så mange utropstegn eller smilefjes i tekstmeldinger som folk mot slutten av 40-åra. Da jeg var tenåring gikk jeg i slips til skolen. Og noen av foreldrene hadde trange dongeribukser på seg. Med pålimt strass og ferdigbleket. Med hull i. Ferdige hull. Som de hadde betalt for. BETALT for hullete bukser. Uten å få rabatt engang.

Gikk over

Det at jeg sluttet å gå med slips til daglig var det første tegnet på at jeg ble eldre tror jeg. Og jeg har hatt det langt mer festlig etter at tenårene var over. Nå kan jeg sitte med pop-kulturen min og is på formiddagen, og de eneste som klager over det er folk rundt de 47 som ikke vet at to smilefjes per tekstmelding er nok. Og som antar at is er uforenelig med betaling av huslån. Det er en av gledene ved å betale sine renter og avdrag. Å sitte der i pysj på forfallsdato foran barneteve med is, og føle at nå. Nå er jeg voksen.

Så har en måned gått.

I den måneden har to kilo blitt borte, og jeg har hatt en dag med drikking, spist kake på bursdag, og så dratt tilbake på den smale sti.

Øllen etter intervju: Gjorde meg rar i magen. Og så våknet jeg midt på natta av at jeg var våken. Fikk ikke sove igjen før lenge etter. Ikke var jeg spess full heller. Allt i allt ikke verdt det. Mon tro om alkohol etter disse tre månedene skal forbli noe ytterst skjeldent… Ellers hadde jeg pizza. Igjen, veldig godt men søren ikke verdt det hvete-relaterte ubehaget.

Kaka: 88-årsdager spiser man bløtkake, punktum. Ingen slankekur er mer verdt enn 88årslagkake.

Treninga: Har det gått så som så med. Gåturer opprettholdes. Har nye sko fra Stormberg som gjorde gåturer laaangt mer lettvinnt. Venter fremdeles på at treningsBH som passer (Må kjøpe allt nytt etter at jeg har gått ned 18 kilo siden februar) skal leveres. Grunnet størrelse og at jeg MÅ ha bøyleBH, ikke bare noe oppskalert soft-cup pysemateriale må jeg bestille fra bravissimo.

Post:

Tre uker har gått. Levering ikke skjedd enda. Joggeturer er altså ikke en realitet før en pakke på litt over tusenlappen fortolles. Dette holder ikke. Jeg har bodd i UK lenge nok til at jeg forventer at ting tar tre dager om man bestiller på morran fra samme land. En uke om man bestiller fra USA eller EU-land. Stormberg-skoa mine tok 11 dager å dra fra Kristiansand via Oslo til Vikersund.. Brillene mine fra lensway tok over ei uke også. Skjerpings posten. Dette holder ikke i nett-hodenes tid. Litt mer instant gratification, takk!

Vurderer å starte kampanje for å få puppestell inn under hjelpemiddelsentralen. Å kunne jogge er folkehelse-tastic.

Nå videre i 8 uker til.

Ikke noe drikke.
Ikke noe raffinerte carbs
Trene hver dag i en halvtime
Skrive hver dag

Så får vi se.

På trykk i DT i dag. Linker til kilder, pluss litt mer utfyllende om samvariasjon, som jeg her har beskrevet MEGET simplistisk.

Det er forskjell på folk. Noen tjener mer enn andre. Noen lever lengre enn andre. Noen får flere barn enn andre. Noen dør av andre ting enn andre. Noen får lengre utdannelse enn andre. Og temmelig mange av de som lever kortest med dårlig helse er de samme som utdanner seg minst og har lavest lønn. Her er et lite kræsjkurs i kausalitet og korrelasjon:

Korrelasjon

Korrelasjon er når en ting skjer samtidig med en annen ting. Altså at når (a) skjer, så skjer også (b). Fra samfunnsforskning i et land der skoleuniform er del av skolereglement, men barn har ytringsfrihet så kan gå med hva de vil egentlig: “De barna som går med skoleuniform på skolen får oftere høye karakterer”. Eller fra våre hjemlige trakter: “gutter får lavere karakterer enn jenter i snitt”. Og en klassisk en “Hvor lang utdannelse et barn kommer til å få er mulig å måle ved å måle antall hyllemeter med bøker i foreldrenes hjem”.

Hva så?

Det som skjer så er at aviser referer det slik: “Skoleuniform fører til bedre resultater!”, “Gutter er skoletapere!”,“Derfor skal DU lese for barna dine!”. Den oppvakte leser vil spotte hva som har skjedd her. To ting som ser ut til å ha en viss sammenheng med hverandre, uvisst hvilken, har blitt gitt en direkte årsaksammenheng. “De barna med skoleuniform er også de barna med gode resultater” har blitt til “Om man tvinger barn til å uniformere seg kommer de til å få gode resultater”. Korrelasjon har blitt til kausalitet.

Kausalitet

Kausalitet er når en ting skjer som følge av en annen ting: Jeg tok på ilden. Jeg fikk vondt. Hendelse nummer 2 er direkte på grunn av hendelse nummer 1. Ikke noe annet. Man skulle tro at å finne hva som er årsaken til noe er veldig lett, ihvertfall med all den statistikk vi har, men det er egentlig veldig, veldig vanskelig. Delvis fordi vi er veldig glad i å gjøre korrelasjoner som spiller på våre fordommer til kausaliteter i hodet vårt. Tenk om barna våre fikk bedre resultater av å ta på seg et slips? Eller hva med kjønnsdelte klasserom?

Uniform

Nå har det seg slik at jeg gikk på en skole med strengt uniformsreglement der Mr. Rektor siterte denne forskningen for å få flere til å gå med uniform. “Vi har tall på at ungdommen som går i uniform både skulker mindre og får bedre karakterer!” sa han. De som uniformerte seg fulgte altså regler mer nøye. Som lekselesing og oppmøte kanskje? Jeg la merke til en sterk korrelasjon i matkøen mellom de som betalte for egen skolemat, og de uniformerte. Og en absolutt påfallende korrelasjon mellom de som hadde matkuponger grunnet lav husholdsinntekt og de som ikke uniformerte seg. Kan det muligens ha vært familiens økonomiske situasjon, eller “klasse” om du vil, som var skyld i både mangelen på uniform (som foreldrene måtte kjøpe), skulkingen, og de lave resultatene?

Gutter er skoletapere

Vi vet alle at gutter gjør det dårligere på skolen enn jenter. Skolen er “feminisert” med all denne stillesittingen og skrivingen, noe man jo som kjent ikke drev med på 50-tallet. Heldigvis kan vi kontrollere statistikken for andre faktorer. La oss ta klasse igjen, bare for moro skyld. Her målt i foreldrenes utdanningsnivå. Og noe litt påfallende viser seg: Guttene med foreldre med høyere utdanning gjør det like bra som sine søstre.. Igjen kommer vi til at det er et mer komplisert problem. Og en skoleuniform vil ikke rette på det. Ei heller å kjøpe bøker til barn.

Det er kanskje mer politisk spiselig med kjønnsdelte klasserom eller uniformering. Men elefanten i rommet er at det ikke er klærne eller hvilket kjønn man har som er problemet. Det er hvem foreldrene dine er som teller. Hyllemeter med bøker er bare en markør på at foreldrene dine har høy utdannelse og inntekt. Det er forskjell på folk. Og det er blodig urettferdig.