Ja, jeg vet kontantstøtta er fantastisk for mange av dere, jeg vet ikke alle som tar den er fiender av feminismen, jeg vet dere kjenner noen som har hatt godt nytte av den, og jeg er fremdeles imot den som konsept. Ikke fordi jeg er imot ditt personlige valg, er en sinna feminist, vil ta fra deg barna, mener du er en gammelmodig og tafatt  person som ikke kan klare deg i arbeidslivet. Valget er ditt og jeg legger meg ikke opp i det, eller dømmer deg ut i fra det. Dette er en post som ikke handler om deg eller ditt valg, men om trender og samfunnet.

Kontantstøtten er dyr for samfunnet. Her er hvorfor:

Fattigdomsbekjempelse: I Norge er et flertall av barn som lever i fattigdom i et hushold uten arbeid. Dette er temmelig unikt i et europeisk perspektiv (Dog, Sverige har tilnærmet null barnefattigdom) og viser at Norsk lønnsnivå er godt nok, selv for lave inntekter. Den BESTE forsikring mot fattigdom er et hushold med to inntekter. Kontantstøtten gjør det mindre attraktivt å ta lavbetalte jobber som kan føre til en karriære enn å være hjemme. Barnefattigdom fortsetter selv om barna begynner på skolen!

Livsløpshensyn: Kvinner som er hjemme (Og ja, jeg vet det finnes hjemmeværende menn også, det samme gjelder for dem, men jeg generaliserer ut i fra hvem som for det meste tar bleieskiftet) mister karriæreutvikling, pensjonsopptjenelse, sparepenger, etc. Og blir skilt. Kvinner får hovedomsorg for barn etter skilsmisse. Og de lever lengre enn sine ektemenn (Både fordi de er fem til 10 år yngre, og fordi de ikke dør før 8 år etter dem). Kontantstøtten gjør en trend for kvinner etter skilsmisse og i alderdommen værre enn den er.

Pedagogikk og likhetsarbeid: Ja, barn har godt av ett pedagogisk barnehagetilbud. Nei, det er ikke kontroversiellt annet enn ideologisk selv om man kan argumentere for at folk benytter seg av det mest av oppbevaringshensyn. (Dette er grunnen til Head Start og Sure Start-programmene i både USA og UK) Barn av høyt utdannede foreldre er MER sannsynlig at benytter seg av et slikt tilbud heller enn besteforeldre eller andre løsninger. Og barnehagetilbud gir et bedre grunnlag for å starte skolen. Jeg skal ikke dra den leksa om at innvandrerfamilier må lære ungene sine Norsk, fordi det er ett feigt argument som dyttes foran det virkelige argumentet: Barn av familier med lav sosioøkonomisk status får bedre utdannings-resultater om de har hatt ett pedagogisk barnehagetilbud.

Barnefattigdom: For å sitere min foreleser i familie-policy – “Det finnes kun ett land med tilnærmet lik null barnefattigdom, og det er Sverige. Sverige har ikke en barnefattigdoms-policy, de har en ‘Working Mother Policy’. ” Barn som mottar kontantstøtte er overrepresentert på FAFO sin statistikk over fattige barn. Hvilket vil si at enten er det fattige som velger å ta imot kontantstøtte (og som vi så over er ikke det det beste..), eller så gjør kontantstøtten deg fattig. Ingen av alternativene er særs gode.

Kontantstøtten er dyrere enn barnehageplasser: Ikke i rene utbetalinger. Det er sant nok. Men i tapt skatt, tapt karriæreutvikling og tapt økonomisk aktivitet er den altså det. Jeg vet at det er litt slemt å se på kvinner kun som arbeidere og potensielle skatteytere, men slik har menn blitt sett i alle år, og her må man ha litt likhet og sånn. Den eneste sparingen man får av kontantstøtten er barnehageutbetalingene, og muligens litt mindre fravær fra den arbeidende parten. Også at man slipper betale så mye pensjon etter hvert da… Og nei, vi har ikke en fallende fødselsrate som må hjelpes på med fransk-style pro-natalisme. Norske kvinner har tatt igjen sine mødre når det gjelder føding.

Nei, jeg er ikke objektiv. Jeg vet det er fordeler for mange personlig. Når det er snakk om penger som gis ut kan det liksom ikke unngås at mange synes det er bra. Jeg vet mange misliker tanken på barnehager fra ung alder. Og jeg vet det er et SÅRT tema når noen våger å si at å ta kontantstøtten og å være hjemme med barna er et FEIL valg, fordi for deg var det så veldig rett. Det er ikke DEG jeg prøver å treffe med denne posten. Det er ikke valget å gi barna dine tiden din jeg er imot. Enhver som kritiserer kontantstøtten blir beskyldt for å kritisere andres foreldrekjærlighet. Og det er ikke det jeg vil. (Dessuten er det et argument som lukter lang vei av frynsete debatt-teknikk.)

Men når politikere sier “Som vi mener har valgt feil” om folk som velger å være hjemme, ikke ta det personlig. Ta det som en ærlig mening fra noen som har som oppgave å spare samfunnet penger og negative ringvirkninger. Det er ikke deg personlig som angripes. Det er en ordning som styrker negative tendenser (Som allerede finnes) i fattigdomsbekjempelse som angripes.

Barna som ser ut som godt beskjærte roser i drivhus, barna med storfamilie, med bøker hjemme, med god helse og flotte karakterer.
Barna som fordi pappa er advokat aldri får noen barnevernssak mot seg fordi mamma drikker og tar piller. Barna som har foreldre på tinget eller som er lærere, men har angsten for livet fra de var små. Jentene som alltid har perfekte lekser, nye klær, og som kaster opp i det skjulte. Guttene som tror incest var deres skyld, og ihvertfall ikke tør fortelle pappa, den meget homoskeptiske presten med høy status i bygda.

Det skjer i de beste hjem. Men i de beste hjem er det ingen som legger merke til det.

So I was asked to write a statement on what I would do to get people jobs.

Here is the result:

How I as an employment advisor would help my clients in finding suitable, sustainable employment:

Being unemployed for a long period is a horrible situation to be in. Not only does it cause entrenched poverty and economic inactivity, but also complex psycho-social issues. The isolation lessens the chance of being introduced to opportunities, drastically hurts confidence in one’s own abilities, and may lead to depression and apathy. Getting someone not only a job, but a good job, is more than getting them means with which to support themselves; it is a restoration of sense of value, social networks, and belief in one’s own abilities.

Relationship-building: An important factor in being able to help someone is to treat them like a human being, and build confidence and trust in your ability to help. To do so I must take time and make it clear that I am on their side, not “the enemy”. Being a non-governmental body may help in establishing trust.

Identifying the position of the client: Why is the client long term unemployed? Were they caring for children, never got a first job, did they have a long term illness? 
-And what is stopping them now? Are they a single carer, do they lack the confidence to face being turned down for jobs, or do they have unrealistic expectations? Is their skill set outdated? The client will have unique obstacles to re-entering the market, and a “one size fits all approach” will be of little use.

Bettering the chances: After identifying what situation the client is in, I am able to advise on what measures are available to help them overcome their obstacles. The first thing to do is uncover the motivations of the client. Would they benefit from more training? How much better off would they be in employment? Building on already existing motivations will be a softer and less authoritarian approach than a strictly workfare way of thinking.

Informing of help available: The current and ever-changing patchwork of welfare programmes and legislation is difficult to navigate, even for professionals. Being able to inform about precisely which help is available, such as the right to ask for flexible working times, various childcare options, or support for disabled employees such as guaranteed interview might eliminate obstacles the client saw as impossible to overcome.

Building a CV and interview materials: The client should be convinced that their set of skills has value. Through interviews one can identify skills acquired through various non-employment means, such as care work, volunteering, hobbies and other life-experience. This can be used to pad out holes in the CV. Another thing to build up in this way is a set of examples to be used in case of competency-based questions in interviews, which the jobseeker may not have known could be used.

A good job, not just a job: Revolving-door employment is also a part of the unemployment issue. On-off jobs may even cost the jobseeker money, and enforce the perception that there is no permanent way out of unemployment. These jobs may however be good chances to gain experience. I would try to instil a positive attitude, and point out the options that may arise from a more padded out CV, whilst attempting to build a self-confidence that may lead to aiming for a job that has a route of progression.

The difficult market: Changes in the market mean that  the sectors in which there are jobs readily available vary frequently. Building on the skills the client already has and what long-term goals they wish to reach, I would advise them on which sectors might best suit them. At the present time these difficulties are especially  pressing, however I would reinforce the client’s faith in that getting a job is possible with their skill set, and that there still is activity in the economy. The faith and self-confidence will translate to tenacity and resistance to repeatedly having applications returned, which is more likely in the current climate.

Access to information: There is link between economic resources and education, and IT skills. Being computer literate greatly increase access to available jobs, training, market information etc. Access to these sources, and the ability to use them, is key to being able to compete as a jobseeker.

Throughout the process of getting employment the focus should not be on “any job as fast as possible”, but on a long-term way out of unemployment. The success is not measured in how many people I can get a job, but in how many people have a better job ten years later. This can only be done by focusing on the growth of the clients’ abilities and confidence, and working with them, towards their goals.

Dette høres kanskje littegranne ut som om de kræsjer forferdelig, men skotske universiteter krever at du tar fag utenfor din fagkrets de to første årene, som en del av opplysningsfilosofien deres. Og fordi skotsk utdannelse er himla spesialisert fra ung alder og man kan starte universitet som 17-åring. Som resultat har jeg en brokete samlig fag under beltet, noe som har gitt meg noen morsomme perspektiver på andre fag.

Det slo meg etter å ha lest litt (mye) om økonomi i U-land at en av de største hindringene i veien for utvikling av en økonomi er et rettssystem som fungerer og korrupsjon. For en enkel (dog simplistisk) gjenomgang anbefaler jeg The Undercover Economist om Kamerun.

Problemet:

Grunnleggende økonomisk teori har lært oss at alle aktører i ett system er rasjonelle. Grunnleggende sosiologi har lært oss at ingen aktører er rasjonelle. Og de to fagene er til stadig i kjeklerier angående hvilken modell skal brukes til enhver tid. Noe som irriterer vettet av de få av oss som har studert begge fagene til en viss grad. -For løsningene som legges frem for ethvert problem er ofte tydelig inspirert av KUN en modell av menneskelig oppførsel.Veldig ofte delt opp over høyre/venstre-aksen.

Det stedet hvor jeg er mest irritert over denne tenkningen akkurat i dag er tilfellene der politisk retning motarbeider sin egen favorittmodell.  Høyresiden, som er den mest sannsynlige bruker av en økonomisk/rasjonell aktør-modell er i visse sammenhenger ute av stand til å komme med andre forklaringer enn at aktørene er irrasjonelle. Da gjerne med et verdikonservativt, eller rett ut nasjonalistisk/xenofobisk vås. Det samme gjelder venstresiden som med jevne mellomrom slutter å bruke en sosiologisk modell til fordel for noe mer populistisk. Altså: alle kan være irrasjonelle og produkt av sitt samfunn, men med unntak, som voldelige menn foreksempel. Resultatet er at på ieologisk bakgrunn er det noe forskning som IKEE SKJER.

Hva jeg lurer på i dag:

I dag har jeg lett etter grunner til at det i visse områder er opprør for å FÅ LOV TIL å være under sharia-lovgivning. (Noe som i deg selv er blitt ett så ladet ord at ingen vet hva det betyr lengre).

Siden jeg har lest litt juss og litt komparativ religion og sånn er jeg i bunn og grunn utrolig imponrt over Fiqh i seg selv. Om noen av dere er jurister så kjenner dere sikkert igjen reglene for tolkning, grunnleggende kildebruk, osv fra nåværende juridisk praksis. I Norge.

Nå er vi alle sammen skikkelig sjokkerte over hvor få rettigheter en kvinne har i islam. Nå er det jo ikke så lenge siden at en egyptisk kvinne hadde bedre økonomiske og juridiske rettigheter enn en Norsk kvinne… Sånn apropos. Det er om man har lest litt religionshistorie nesten flaut å høre folk skryte vestens fortreffelighet opp i skyene. Men mitt poeng er i dag ikke å misunne musliske jenter deres frihet fra forsørgerplikten men retten til å jobbe, men at man har sluttet å gå noe videre. “Åh huffamei, her er det undertrykkelse!”, og hele retts-systemet skrives av.

Det jeg vil påpeke er at det finnes en annen grunn til å ville under et islamsk rettsystem enn at men har lyst til å slippe unna voldtekt og flerkoneri. Nemlig økonomi.

Islamsk økonomisk rett er et komplisert system, med godt begrunnede regler angående renter, kontrakter, og noe som minner om forbuker-rett. Og det fungerer. Eller, nei, det gjør det ikke, etter våre standarder, men om valget er imellom et korrupt, ukvalifisert, ikke-eksiterende rettsvesen med lover bare ett fåtall forstår, der det er for dyrt å føre sak..  Og ett system der en uhorvelig mengde folk kan reglene utenat, og rettferdigheten er på bakgrunn av religion, heller enn hvem som har penger, hva ville du valgt?

Hvor mange av folkene som vil ha Sharia-lovgivning er IKKE mørkemenn, men rasjonelle aktører som vil ha det beste de kan få.

Kan sharialovgivning være en god løsning for økonomisk utvikling i visse land? Så man får bygd opp litt?

Finnes det forskning? Eller har man bare antatt at alle er religiøse mannsgrisete gærninger?

Det lurer jeg på…