Oda Rygh

Det som teller mest er hvem foreldrene dine er.

Det aller viktigste valget du gjør her i verden er å ha blitt født av rimelig oppegående folk.De behøver ikke være rike, de behøver ikke være perfekte. Om de ikke er aktivt nedbrytende så er du allerede i forkant av kurven. Om du supplerer med noen besteforeldre, faddere, venner av familien, eller naboer som du kan ringe når du tryner så er det bare flott. Har du ikke nettverk, så skaff et.

Jeg vokste som kjent opp på gård.

Der var det paller med kunstgjødsel. Rett ved siden av dieselpumpa. En pall er lik ett tonn. En sekk er 40 kilo. Sånn kommer det fra felleskjøpet.

Jeg fikk ikke lov å leke ute mens Pappa sprøytet. Nok gift til en hel tank sprøyteveske er i en liten klump, som minner litt om en sånn briks du putter inn i oppvaksmaskina.

Bestefar bruke siktet fra ei rifle som kikkert. Satt i stua og sikta på elg. Det hang jaktrifle fra elghodet i gangen hans. Patroner visste jeg hvor lå også.

En av bestefars våpen var en ombygd Mauser. Merk “en av”. Han var i likhet med mange litt av en samler.
Norge har en meget stor våpentetthet takket være jegere og samlere.

Man har lite å finne på på bygda. Ting jeg har drevet med inkluderer laging av eget sprengstoff. Jeg har gode oppskrifter på termitt og napalm i hodet mitt. Også har jeg destruert harddisker ved å skyte på dem med hagle. Jeg har tatt jaktkurs i regi av 4h. Jeg var da en god skytter med rifle, men håpløs med hagle.

Nerder underholder seg selv. Små intellektuelle øvelser som bygging av tidsinstillingr og tennløsninger til sprengladninger. Det er så harmløst. Vi gjorde det alle sammen, eller kjenner folk som gjorde det.

En av de jeg vet om som lagde de aller mest sofistikerte slike løsninger gikk derfra videre til en grad i robotikk og AI. I kollektivet de bodde i var det stadig nye løsninger. Roboten som kunne lage alle mulige drinker bare ingen av dem, inneholdt kullsyre for eksempel. Kullsyre første til eksplosive resultater.

Vi snakker om da vi brente hull i en hel bil og asfalten under. Vi snakker om da læreren stoppet oss fra å ha prosjekter med for ødeleggende potensiale. Vi snakker om propantanken som gikk av med så stor kraft at den brettet seg rundt et tre.

Noen av oss har barn. Noen av oss lager mat med tørris vi har tatt med hjem fra et laboratorium for å imponere på nyttår. Noen av oss drømmer om småbruk med kunstgjødsel og traktor med dieselmotor. Så lenge vi har internett-tilgang til å diskutere politikk på IRC eller twitter.

Det var så uskyldig. All denne leflingen med alt dette utenkelige. Så fjernt.

Det kjennes ikke sånn ut lenger.

På trykk i DT i dag. Linker til kilder, pluss litt mer utfyllende om samvariasjon, som jeg her har beskrevet MEGET simplistisk.

Det er forskjell på folk. Noen tjener mer enn andre. Noen lever lengre enn andre. Noen får flere barn enn andre. Noen dør av andre ting enn andre. Noen får lengre utdannelse enn andre. Og temmelig mange av de som lever kortest med dårlig helse er de samme som utdanner seg minst og har lavest lønn. Her er et lite kræsjkurs i kausalitet og korrelasjon:

Korrelasjon

Korrelasjon er når en ting skjer samtidig med en annen ting. Altså at når (a) skjer, så skjer også (b). Fra samfunnsforskning i et land der skoleuniform er del av skolereglement, men barn har ytringsfrihet så kan gå med hva de vil egentlig: “De barna som går med skoleuniform på skolen får oftere høye karakterer”. Eller fra våre hjemlige trakter: “gutter får lavere karakterer enn jenter i snitt”. Og en klassisk en “Hvor lang utdannelse et barn kommer til å få er mulig å måle ved å måle antall hyllemeter med bøker i foreldrenes hjem”.

Hva så?

Det som skjer så er at aviser referer det slik: “Skoleuniform fører til bedre resultater!”, “Gutter er skoletapere!”,“Derfor skal DU lese for barna dine!”. Den oppvakte leser vil spotte hva som har skjedd her. To ting som ser ut til å ha en viss sammenheng med hverandre, uvisst hvilken, har blitt gitt en direkte årsaksammenheng. “De barna med skoleuniform er også de barna med gode resultater” har blitt til “Om man tvinger barn til å uniformere seg kommer de til å få gode resultater”. Korrelasjon har blitt til kausalitet.

Kausalitet

Kausalitet er når en ting skjer som følge av en annen ting: Jeg tok på ilden. Jeg fikk vondt. Hendelse nummer 2 er direkte på grunn av hendelse nummer 1. Ikke noe annet. Man skulle tro at å finne hva som er årsaken til noe er veldig lett, ihvertfall med all den statistikk vi har, men det er egentlig veldig, veldig vanskelig. Delvis fordi vi er veldig glad i å gjøre korrelasjoner som spiller på våre fordommer til kausaliteter i hodet vårt. Tenk om barna våre fikk bedre resultater av å ta på seg et slips? Eller hva med kjønnsdelte klasserom?

Uniform

Nå har det seg slik at jeg gikk på en skole med strengt uniformsreglement der Mr. Rektor siterte denne forskningen for å få flere til å gå med uniform. “Vi har tall på at ungdommen som går i uniform både skulker mindre og får bedre karakterer!” sa han. De som uniformerte seg fulgte altså regler mer nøye. Som lekselesing og oppmøte kanskje? Jeg la merke til en sterk korrelasjon i matkøen mellom de som betalte for egen skolemat, og de uniformerte. Og en absolutt påfallende korrelasjon mellom de som hadde matkuponger grunnet lav husholdsinntekt og de som ikke uniformerte seg. Kan det muligens ha vært familiens økonomiske situasjon, eller “klasse” om du vil, som var skyld i både mangelen på uniform (som foreldrene måtte kjøpe), skulkingen, og de lave resultatene?

Gutter er skoletapere

Vi vet alle at gutter gjør det dårligere på skolen enn jenter. Skolen er “feminisert” med all denne stillesittingen og skrivingen, noe man jo som kjent ikke drev med på 50-tallet. Heldigvis kan vi kontrollere statistikken for andre faktorer. La oss ta klasse igjen, bare for moro skyld. Her målt i foreldrenes utdanningsnivå. Og noe litt påfallende viser seg: Guttene med foreldre med høyere utdanning gjør det like bra som sine søstre.. Igjen kommer vi til at det er et mer komplisert problem. Og en skoleuniform vil ikke rette på det. Ei heller å kjøpe bøker til barn.

Det er kanskje mer politisk spiselig med kjønnsdelte klasserom eller uniformering. Men elefanten i rommet er at det ikke er klærne eller hvilket kjønn man har som er problemet. Det er hvem foreldrene dine er som teller. Hyllemeter med bøker er bare en markør på at foreldrene dine har høy utdannelse og inntekt. Det er forskjell på folk. Og det er blodig urettferdig.

Dette er ikke en balansert bloggpost.

Ja, jeg vet kontantstøtta er fantastisk for mange av dere, jeg vet ikke alle som tar den er fiender av feminismen, jeg vet dere kjenner noen som har hatt godt nytte av den, og jeg er fremdeles imot den som konsept. Ikke fordi jeg er imot ditt personlige valg, er en sinna feminist, vil ta fra deg barna, mener du er en gammelmodig og tafatt  person som ikke kan klare deg i arbeidslivet. Valget er ditt og jeg legger meg ikke opp i det, eller dømmer deg ut i fra det. Dette er en post som ikke handler om deg eller ditt valg, men om trender og samfunnet.

Kontantstøtten er dyr for samfunnet. Her er hvorfor:

Fattigdomsbekjempelse: I Norge er et flertall av barn som lever i fattigdom i et hushold uten arbeid. Dette er temmelig unikt i et europeisk perspektiv (Dog, Sverige har tilnærmet null barnefattigdom) og viser at Norsk lønnsnivå er godt nok, selv for lave inntekter. Den BESTE forsikring mot fattigdom er et hushold med to inntekter. Kontantstøtten gjør det mindre attraktivt å ta lavbetalte jobber som kan føre til en karriære enn å være hjemme. Barnefattigdom fortsetter selv om barna begynner på skolen!

Livsløpshensyn: Kvinner som er hjemme (Og ja, jeg vet det finnes hjemmeværende menn også, det samme gjelder for dem, men jeg generaliserer ut i fra hvem som for det meste tar bleieskiftet) mister karriæreutvikling, pensjonsopptjenelse, sparepenger, etc. Og blir skilt. Kvinner får hovedomsorg for barn etter skilsmisse. Og de lever lengre enn sine ektemenn (Både fordi de er fem til 10 år yngre, og fordi de ikke dør før 8 år etter dem). Kontantstøtten gjør en trend for kvinner etter skilsmisse og i alderdommen værre enn den er.

Pedagogikk og likhetsarbeid: Ja, barn har godt av ett pedagogisk barnehagetilbud. Nei, det er ikke kontroversiellt annet enn ideologisk selv om man kan argumentere for at folk benytter seg av det mest av oppbevaringshensyn. (Dette er grunnen til Head Start og Sure Start-programmene i både USA og UK) Barn av høyt utdannede foreldre er MER sannsynlig at benytter seg av et slikt tilbud heller enn besteforeldre eller andre løsninger. Og barnehagetilbud gir et bedre grunnlag for å starte skolen. Jeg skal ikke dra den leksa om at innvandrerfamilier må lære ungene sine Norsk, fordi det er ett feigt argument som dyttes foran det virkelige argumentet: Barn av familier med lav sosioøkonomisk status får bedre utdannings-resultater om de har hatt ett pedagogisk barnehagetilbud.

Barnefattigdom: For å sitere min foreleser i familie-policy – “Det finnes kun ett land med tilnærmet lik null barnefattigdom, og det er Sverige. Sverige har ikke en barnefattigdoms-policy, de har en ‘Working Mother Policy’. ” Barn som mottar kontantstøtte er overrepresentert på FAFO sin statistikk over fattige barn. Hvilket vil si at enten er det fattige som velger å ta imot kontantstøtte (og som vi så over er ikke det det beste..), eller så gjør kontantstøtten deg fattig. Ingen av alternativene er særs gode.

Kontantstøtten er dyrere enn barnehageplasser: Ikke i rene utbetalinger. Det er sant nok. Men i tapt skatt, tapt karriæreutvikling og tapt økonomisk aktivitet er den altså det. Jeg vet at det er litt slemt å se på kvinner kun som arbeidere og potensielle skatteytere, men slik har menn blitt sett i alle år, og her må man ha litt likhet og sånn. Den eneste sparingen man får av kontantstøtten er barnehageutbetalingene, og muligens litt mindre fravær fra den arbeidende parten. Også at man slipper betale så mye pensjon etter hvert da… Og nei, vi har ikke en fallende fødselsrate som må hjelpes på med fransk-style pro-natalisme. Norske kvinner har tatt igjen sine mødre når det gjelder føding.

Nei, jeg er ikke objektiv. Jeg vet det er fordeler for mange personlig. Når det er snakk om penger som gis ut kan det liksom ikke unngås at mange synes det er bra. Jeg vet mange misliker tanken på barnehager fra ung alder. Og jeg vet det er et SÅRT tema når noen våger å si at å ta kontantstøtten og å være hjemme med barna er et FEIL valg, fordi for deg var det så veldig rett. Det er ikke DEG jeg prøver å treffe med denne posten. Det er ikke valget å gi barna dine tiden din jeg er imot. Enhver som kritiserer kontantstøtten blir beskyldt for å kritisere andres foreldrekjærlighet. Og det er ikke det jeg vil. (Dessuten er det et argument som lukter lang vei av frynsete debatt-teknikk.)

Men når politikere sier “Som vi mener har valgt feil” om folk som velger å være hjemme, ikke ta det personlig. Ta det som en ærlig mening fra noen som har som oppgave å spare samfunnet penger og negative ringvirkninger. Det er ikke deg personlig som angripes. Det er en ordning som styrker negative tendenser (Som allerede finnes) i fattigdomsbekjempelse som angripes.

Dette er et slag for de skjulte løvetannbarna.

Barna som ser ut som godt beskjærte roser i drivhus, barna med storfamilie, med bøker hjemme, med god helse og flotte karakterer.
Barna som fordi pappa er advokat aldri får noen barnevernssak mot seg fordi mamma drikker og tar piller. Barna som har foreldre på tinget eller som er lærere, men har angsten for livet fra de var små. Jentene som alltid har perfekte lekser, nye klær, og som kaster opp i det skjulte. Guttene som tror incest var deres skyld, og ihvertfall ikke tør fortelle pappa, den meget homoskeptiske presten med høy status i bygda.

Det skjer i de beste hjem. Men i de beste hjem er det ingen som legger merke til det.

So I was asked to write a statement on what I would do to get people jobs.

Here is the result:

How I as an employment advisor would help my clients in finding suitable, sustainable employment:

Being unemployed for a long period is a horrible situation to be in. Not only does it cause entrenched poverty and economic inactivity, but also complex psycho-social issues. The isolation lessens the chance of being introduced to opportunities, drastically hurts confidence in one’s own abilities, and may lead to depression and apathy. Getting someone not only a job, but a good job, is more than getting them means with which to support themselves; it is a restoration of sense of value, social networks, and belief in one’s own abilities.

Relationship-building: An important factor in being able to help someone is to treat them like a human being, and build confidence and trust in your ability to help. To do so I must take time and make it clear that I am on their side, not “the enemy”. Being a non-governmental body may help in establishing trust.

Identifying the position of the client: Why is the client long term unemployed? Were they caring for children, never got a first job, did they have a long term illness? 
-And what is stopping them now? Are they a single carer, do they lack the confidence to face being turned down for jobs, or do they have unrealistic expectations? Is their skill set outdated? The client will have unique obstacles to re-entering the market, and a “one size fits all approach” will be of little use.

Bettering the chances: After identifying what situation the client is in, I am able to advise on what measures are available to help them overcome their obstacles. The first thing to do is uncover the motivations of the client. Would they benefit from more training? How much better off would they be in employment? Building on already existing motivations will be a softer and less authoritarian approach than a strictly workfare way of thinking.

Informing of help available: The current and ever-changing patchwork of welfare programmes and legislation is difficult to navigate, even for professionals. Being able to inform about precisely which help is available, such as the right to ask for flexible working times, various childcare options, or support for disabled employees such as guaranteed interview might eliminate obstacles the client saw as impossible to overcome.

Building a CV and interview materials: The client should be convinced that their set of skills has value. Through interviews one can identify skills acquired through various non-employment means, such as care work, volunteering, hobbies and other life-experience. This can be used to pad out holes in the CV. Another thing to build up in this way is a set of examples to be used in case of competency-based questions in interviews, which the jobseeker may not have known could be used.

A good job, not just a job: Revolving-door employment is also a part of the unemployment issue. On-off jobs may even cost the jobseeker money, and enforce the perception that there is no permanent way out of unemployment. These jobs may however be good chances to gain experience. I would try to instil a positive attitude, and point out the options that may arise from a more padded out CV, whilst attempting to build a self-confidence that may lead to aiming for a job that has a route of progression.

The difficult market: Changes in the market mean that  the sectors in which there are jobs readily available vary frequently. Building on the skills the client already has and what long-term goals they wish to reach, I would advise them on which sectors might best suit them. At the present time these difficulties are especially  pressing, however I would reinforce the client’s faith in that getting a job is possible with their skill set, and that there still is activity in the economy. The faith and self-confidence will translate to tenacity and resistance to repeatedly having applications returned, which is more likely in the current climate.

Access to information: There is link between economic resources and education, and IT skills. Being computer literate greatly increase access to available jobs, training, market information etc. Access to these sources, and the ability to use them, is key to being able to compete as a jobseeker.

Throughout the process of getting employment the focus should not be on “any job as fast as possible”, but on a long-term way out of unemployment. The success is not measured in how many people I can get a job, but in how many people have a better job ten years later. This can only be done by focusing on the growth of the clients’ abilities and confidence, and working with them, towards their goals.

Jeg studerte i mitt første år komparativ religion, og internasjonal juss. I en grad i velferdspolitikk der jeg spesialiserte meg innen kjønns-studier, familiepolitikk, og administrasjon, etter at jeg bytta fra internasjonal politikk og politisk økonomi i førsteåret (regnet med at det var mer sjangs for jobb om jeg bytta)..

Dette høres kanskje littegranne ut som om de kræsjer forferdelig, men skotske universiteter krever at du tar fag utenfor din fagkrets de to første årene, som en del av opplysningsfilosofien deres. Og fordi skotsk utdannelse er himla spesialisert fra ung alder og man kan starte universitet som 17-åring. Som resultat har jeg en brokete samlig fag under beltet, noe som har gitt meg noen morsomme perspektiver på andre fag.

Det slo meg etter å ha lest litt (mye) om økonomi i U-land at en av de største hindringene i veien for utvikling av en økonomi er et rettssystem som fungerer og korrupsjon. For en enkel (dog simplistisk) gjenomgang anbefaler jeg The Undercover Economist om Kamerun.

Problemet:

Grunnleggende økonomisk teori har lært oss at alle aktører i ett system er rasjonelle. Grunnleggende sosiologi har lært oss at ingen aktører er rasjonelle. Og de to fagene er til stadig i kjeklerier angående hvilken modell skal brukes til enhver tid. Noe som irriterer vettet av de få av oss som har studert begge fagene til en viss grad. -For løsningene som legges frem for ethvert problem er ofte tydelig inspirert av KUN en modell av menneskelig oppførsel.Veldig ofte delt opp over høyre/venstre-aksen.

Det stedet hvor jeg er mest irritert over denne tenkningen akkurat i dag er tilfellene der politisk retning motarbeider sin egen favorittmodell.  Høyresiden, som er den mest sannsynlige bruker av en økonomisk/rasjonell aktør-modell er i visse sammenhenger ute av stand til å komme med andre forklaringer enn at aktørene er irrasjonelle. Da gjerne med et verdikonservativt, eller rett ut nasjonalistisk/xenofobisk vås. Det samme gjelder venstresiden som med jevne mellomrom slutter å bruke en sosiologisk modell til fordel for noe mer populistisk. Altså: alle kan være irrasjonelle og produkt av sitt samfunn, men med unntak, som voldelige menn foreksempel. Resultatet er at på ieologisk bakgrunn er det noe forskning som IKEE SKJER.

Hva jeg lurer på i dag:

I dag har jeg lett etter grunner til at det i visse områder er opprør for å FÅ LOV TIL å være under sharia-lovgivning. (Noe som i deg selv er blitt ett så ladet ord at ingen vet hva det betyr lengre).

Siden jeg har lest litt juss og litt komparativ religion og sånn er jeg i bunn og grunn utrolig imponrt over Fiqh i seg selv. Om noen av dere er jurister så kjenner dere sikkert igjen reglene for tolkning, grunnleggende kildebruk, osv fra nåværende juridisk praksis. I Norge.

Nå er vi alle sammen skikkelig sjokkerte over hvor få rettigheter en kvinne har i islam. Nå er det jo ikke så lenge siden at en egyptisk kvinne hadde bedre økonomiske og juridiske rettigheter enn en Norsk kvinne… Sånn apropos. Det er om man har lest litt religionshistorie nesten flaut å høre folk skryte vestens fortreffelighet opp i skyene. Men mitt poeng er i dag ikke å misunne musliske jenter deres frihet fra forsørgerplikten men retten til å jobbe, men at man har sluttet å gå noe videre. “Åh huffamei, her er det undertrykkelse!”, og hele retts-systemet skrives av.

Det jeg vil påpeke er at det finnes en annen grunn til å ville under et islamsk rettsystem enn at men har lyst til å slippe unna voldtekt og flerkoneri. Nemlig økonomi.

Islamsk økonomisk rett er et komplisert system, med godt begrunnede regler angående renter, kontrakter, og noe som minner om forbuker-rett. Og det fungerer. Eller, nei, det gjør det ikke, etter våre standarder, men om valget er imellom et korrupt, ukvalifisert, ikke-eksiterende rettsvesen med lover bare ett fåtall forstår, der det er for dyrt å føre sak..  Og ett system der en uhorvelig mengde folk kan reglene utenat, og rettferdigheten er på bakgrunn av religion, heller enn hvem som har penger, hva ville du valgt?

Hvor mange av folkene som vil ha Sharia-lovgivning er IKKE mørkemenn, men rasjonelle aktører som vil ha det beste de kan få.

Kan sharialovgivning være en god løsning for økonomisk utvikling i visse land? Så man får bygd opp litt?

Finnes det forskning? Eller har man bare antatt at alle er religiøse mannsgrisete gærninger?

Det lurer jeg på…