Oda Rygh

Det går tregt.
Det er kjedelig. Man spiser bra, men skeier ikke ut.. Du ser ikke forskjellen fra dag til dag. Men holder ut. Det er kjipt og kjedelig.

Da er det lett å glemme at man faktisk har hatt fremgang.  Helt på ordentlig.

vs.

Ja. Se det!

Der var det forskjell ja.

Forskjellen er forresten rundt 20 kilo. Fra høyt i 70-tallet til høyt i 50-tallet. Fra morbid overvektig til normalvektig. Fra februar til denne uka.

Rykk og napp, med noen utblåsninger. Og gud så demotivert jeg har vært til tider. Men.. Det funker. Selv om det ikke funker hver dag eller med en gang. Men litt om gangen…

Det var den tid jeg gikk omkring i Drammen og var fattig. Denne forunderlige by som…

Ok, kanskje ikke så forunderlig. Jeg driver med e liten innføring i fattigdom og måling av den for DT, men materialet er omfattende, Rowntree via Amarta Sen til Audun Lysbakken, og mitt eget intense faglige hat for målet om å fjerne barnefattigdom. (mer om dette i blogg og i DT så fort jeg har skrevet artikkelen).

På den samme tid er jeg fattig. Blakk. Totalt uten midler. Jeg visste at det kom til å gå slik, så for å trøste meg har jeg spist ferdigmat, kebab, dyrt kjøttpålegg, og sånn. Dette er faktisk et velkjent problem i fattigdomsbekjempelse, at med fattigdom så kommer irrasjonell behandling av penger. Jeg har ikke penger allikavæl, så jeg kan likesågodt kjøpe biff med kredittkort.

Det samme prinsippet gjelder forøvrig helse. I områder med mye tuberkulose og høy dødelighet bruker ikke folk kondom når de har sex selv om de vet bedre. Man skal jo dø allikavæl, så å unngå HIV er ikke noe poeng. Rasjonell irrasjonalitet. (Man kan se lignende tendenser til selvdestruktiv oppførsel i underklassen i UK, og jeg regner med i Norge også. Livet er ikke akkurat greitt, så da er det fritt frem å røyke. Om man skal investere i et langt liv må livet være ok nok)

Jeg er hinsides klar over denne tendensen. Men nå er det ikke mange dagene igjen til lønninsdag og ergo trenger jeg tre gode suppeoppskrifter som utnytter mitt kjøleskap.

I kjøleskapet: En løk, en paprika, en halv hvitløk, en pose sopp, smør, fløte, rømme, en stor broccoli, en skalk ost.

I skapet: Soyasaus, en boks tomater, kyllingkraft, kjøttkraft

Kremede supper oHoi!

Broccolisuppe

En halv løk

Vann

Broccoli i biter

Fløteskvett

salt/pepper

hvitløksfedd

Kyllingkraft-kube

Osteskalk (gjerne blåmuggost)

Legg det hele i en kjele. Kok mørt. Kjør i foodprocessor eller med stavmikser. Nam.

Paprikasuppe

Paprika

hvitløk

tomatboks

salt/pepper

fløteskvett

Grill paprikaene svarte under grillen. Ta av skinnet og kutt paprikaene opp. Legg dem i kjele med bokstomatene, litt vann og salt og pepper, plutt litt hvitløk. Kok mørt og kjør med stavmikser. Ha i fløteskvett om du vil. Tør du ikke grille paprika svart kan du bare putte dem oppi med litt smør og surre dem først. Mindre røyksmak og mindre risiko for brannalarm.

Kremet soppsuppe

løk

sopp

vann

kjøttbuljong

soyasaus

smør

rømme

Skiv og stek soppen lett i smør med den resterende halve løken. Hell over vann og legg i kjøttbuljongterninger. Kok opp med en skvett soyasaus oppi, salt og pepper etter smak. Legg så i en diger klatt rømme og kjør i miksmaster. Ferdig.

Om folk spiser karbohydrater er det lov å spse brød ved siden av. Jeg spiser IKKE karber, så jeg bare tar en ekstra porsjon suppe.

Omnomnom

En intro til husjakt i Drammen. Vår leilighet hadde 90 interesserte. -Merk at jeg sendte denne inn til DT før jeg skrev artikkelen til Aftenposten. Ergo overlappende poenger.  På trykk i DT i dag:

Jeg skal bli Drammenser. Det er ikke så rart egentlig. For det første trenger jeg jobb – vennligst ring for å arrangere ett intervju – og for det andre trenger jeg å bo et sted der nærbutikken har filodeig. Vi var nødt til å reise i nærmere 40 minutter for å lage baklava i helga. Det holder ikke. Derfor har vi lett etter leiligheter på Strømsø. Lille Pakistan. Der har de filodeig og takeaway karri. Grunnpilarene i ethvert kosthold. Dessuten kan man skaffe seg lønnsarbeide der. Vi nordmenn er protestanter. Lutheranske protestanter. Og som en sann protestant er jeg ikke lykkelig med mindre jeg gjør noe matnyttig.

Lettere sagt…

Men å skaffe seg leilighet i Drammen Sentrum er ikke like lett som man skulle tro. Mye av dette er fordi det er innflytting til regionen nå, Drammen er et attraktivt sted. Men mye er fordi det er vanskelig å være utleier. Det skulle man kanskje ikke tro, men det er det. Ordentlige folk med jobb og barn og sånt leier ikke. De kjøper. Å leie er noe man gjør om man er uten fast holdepunkt i livet, om man er student, nyankommet i norge, eller ikke har fast inntekt. Dessuten er loven til for å beskytte folk fra å bli husløse.

Skrekkeksempler

Enhver som har leid ut i noen år kan komme med skrekkeksempler på folk de har leid ut til. En gjenganger er sosialklienter uten kontroll på egen økonomi som aldri betaler. Eller mentalt syke mennesker uten boevne som herpeserer huset. Folk som trenger leieinntektene for å dekke huslånet mens de studerer kommer i økonomisk krise over EN dårlig leieboer. Folk som leier ut i kjelleren sin ender opp med amfetaminlanging fra lekeplassen der egne barn leker. Og å bli kvitt sånne folk er ikke bare-bare. Det må rettssak til. Man kan ikke gjøre folk husløse uten videre, så det er strikt kontroll på hvem man slipper inn under mønet. Det at det er så strengt regelverk for å skvise de svakeste ut på gata gjør paradoksalt nok at det er vanskeligere for de aller svakeste å få husly i det hele tatt.

Presenter deg

Så er dere ute etter leilighet må dere gjøre det klinkende klart at det er skikkelige folk som ber om å få husly. Presenter dere med fullt navn og adresse. Legg ved ligning, lønnsslipp og referanser. Fortell hva som er hobbyene deres. Fortell med en gang at dere ikke røyker og hvor mange folk som skal bo der. Skriv godt norsk, særlig om brevet signeres med et utenlandsk navn. Husk at det er en risiko for utleier hver gang han skriver under på kontrakt, og fortell hvor lite risiko det er med dere. Utleiere i Drammen får nå nærmere 100 mailer per hus de legger ut. For å skille seg ut i bunken må søknaden vise at dere forstår huseiers perspektiv. Dere er rolige, ikke-røykere uten dyr. Dere har jobb. Dere har inntekt. Dere har ingen betalingsanmerkinger (og tro ikke at det ikke sjekkes!). Dere kan hjelpe til med bil eller data om det trengs. Dere liker å lese. Dere liker ikke å begå innbrudd eller selge hasj. Dere vet ikke engang hva en stereo er. Dere er finfine folk. Lykke til med husjakten, og velkommen etter som Drammensere!

I DT i dag

Dårlige presentasjoner kan ta livet av en hver. Du sitter i et hotellrom eller et klasserom, og der står det et menneske som ikke klarer å være engasjerende for fem flate øre. Det finnes ikke noe verre. Eller jo. Det gjør det. Den krypende mistanken om at du, du er den personen som gjør at selv de mest innbitte nerdene får et fjernt dagdrømmeblikk og et smil om munnen som gjør at du vet, med hundre prosent sikkerhet, at det er noe halverotisk de tenker på. Som ikke har noe med det du sier å gjøre. Dette er noen tips til dere:

Du kan noe

Grunnen til at du står der oppe er at du kan noe. Dette gjør at du kan slappe av om akkurat den biten. Om du ikke kan noe og har blitt tvungen av en slem lærer til å holde presentasjon foran en klasse om Islams søyler eller dialektlære så er det bare en ting å gjøre: lære seg stoffet. Les. Pugg. Lær noe som alle vet, og deretter noe som ikke alle vet. Tegn et diagram. Finn et sitat. Mae West eller Winston Churchill eller Ibsen har sagt noe morsomt om det meste, og det får deg til å se belest ut selv om du bare har guglet.

Powerpoint

Powerpoint er en krykke for de som ikke tror de kan presentere, og en hemsko for de som kan. Resultatet er veldig sosialdemokratisk, alle blir sånn passe ok og halter bortover selv om de aller fleste ikke bare kan gå, men tilogmed løpe litt. Om du absolutt må ha powerpoint fordi det er et krav, sørg for at hver slide kan bli skrevet av. Tre linjer maks per side. Og de skal kunne sees og leses fra bakerst i rommet. Ikke les fra powerpointen. Husk at du kan noe. Fortell det du kan. Pek på diagrammet ditt. Snakk om det du kan uten å lese fra arket, pek på diagrammet igjen. Om du vil gi folk lange utdrag fra bøker eller store biter tekst med små bokstaver er det lov å dele ut notater. Ha marger i notatene så folk kan skrible det du sier. Som jo er veldig interessant og som du har researchet grundig, ikke sant?

Comic Sans

Så en bønn til lærere, som nok har nikket hodene av seg frem til nå: Comic sans MS gjør ikke at du ser bedre ut. Det finnes andre fonter som er lette å lese for dyslektikere, og comic sans er designet for å passe inn i tegneserier. Bruk av comic sans fratar allt du sier et hvert snev av autoritet, og legger til en eim av krampekulhet. Og når dere legger frem ting for foreldre på foreldremøte er det greit å bruke overhead. Det som ikke er greit er å skrive på overheaden i ulesbar miniskrift med tusj som synger på siste verset. Eller ha en ferdigskrevet, elegant, vakker, typografi-orgasmisk overhead, for å så legge et ark over og sakte fremlevere ett punkt om gangen. For det første får det deg til å virke autoritær og som om du holder tilbake informasjon, og for det andre så sier det at du mener publikummet ikke har konsentrasjonsevnen til en gullfisk en gang.

Hjelpemidler

Hjelpemidler er i grunnen bare det. Et hjelpemiddel. Om jeg skulle gjort en ting her i verdenen måtte det være å fortelle folk at man ikke lager powerpointen først, for så å fremføre. Du lager en presentasjon først. Så lager du powerpointen som passer for å illustrere poenget ditt. Eller overheaden. Eller min favoritt: Skrive på tavla. Det er retro. Det er kult. Det vitner om full kontroll. Du har kort i hånda med to stikkord på hver, og kan snakke i en time om noe du kan uten å gjenta deg selv. Eller du kan sitere Ira Hayes: «Ingen har noensinne klaget over at en tale var for kort».

Så har en måned gått.

I den måneden har to kilo blitt borte, og jeg har hatt en dag med drikking, spist kake på bursdag, og så dratt tilbake på den smale sti.

Øllen etter intervju: Gjorde meg rar i magen. Og så våknet jeg midt på natta av at jeg var våken. Fikk ikke sove igjen før lenge etter. Ikke var jeg spess full heller. Allt i allt ikke verdt det. Mon tro om alkohol etter disse tre månedene skal forbli noe ytterst skjeldent… Ellers hadde jeg pizza. Igjen, veldig godt men søren ikke verdt det hvete-relaterte ubehaget.

Kaka: 88-årsdager spiser man bløtkake, punktum. Ingen slankekur er mer verdt enn 88årslagkake.

Treninga: Har det gått så som så med. Gåturer opprettholdes. Har nye sko fra Stormberg som gjorde gåturer laaangt mer lettvinnt. Venter fremdeles på at treningsBH som passer (Må kjøpe allt nytt etter at jeg har gått ned 18 kilo siden februar) skal leveres. Grunnet størrelse og at jeg MÅ ha bøyleBH, ikke bare noe oppskalert soft-cup pysemateriale må jeg bestille fra bravissimo.

Post:

Tre uker har gått. Levering ikke skjedd enda. Joggeturer er altså ikke en realitet før en pakke på litt over tusenlappen fortolles. Dette holder ikke. Jeg har bodd i UK lenge nok til at jeg forventer at ting tar tre dager om man bestiller på morran fra samme land. En uke om man bestiller fra USA eller EU-land. Stormberg-skoa mine tok 11 dager å dra fra Kristiansand via Oslo til Vikersund.. Brillene mine fra lensway tok over ei uke også. Skjerpings posten. Dette holder ikke i nett-hodenes tid. Litt mer instant gratification, takk!

Vurderer å starte kampanje for å få puppestell inn under hjelpemiddelsentralen. Å kunne jogge er folkehelse-tastic.

Nå videre i 8 uker til.

Ikke noe drikke.
Ikke noe raffinerte carbs
Trene hver dag i en halvtime
Skrive hver dag

Så får vi se.

Det er høst. Jeg har enda ikke noen ny fast jobb, men søker villig vekk.

Da er det på tide å drive med et lite selvutviklingsprosjekt.

De neste tre månedene, frem til 17 desember altså, skal jeg:

• Ikke drikke alkohol. Dette inkluderer ikke desserter eller flamberte ting eller vin i saus eller likørkonfekt, men flytende inntak av alkoholisk drikkevare. Ingen unntak. Ingen “fridager”. 12 uker.
• Gjøre noe fysisk hver dag. Treningssentermedlemsskap har jeg til desember. Gå tur. Sykle. Ta en halvtime på wii-fitten. Dette er noe leger mener er bra, og noe jeg vet gjør godt for psyken og fysikken.
• Ingen raffinerte/raske karbohydrater (sukker, hvitt mel, ris, pasta etc). Helst 20-30 gram langsomme karbs daglig. Være litt nazi. Spise masse grønt istedet. 12 uker. Ingen “fridager”.
• Drikke nok vann/lettsaft/iste/vann og vann.

Og så litt mental innsats

• Skrive litt hver dag. Jobbsøknader teller ikke, men kan gjerne også fylles ut.
• Tjene penger der de kan tjenes. Freelanceskriverier, gårdsarbeid, kurs i data til folk..
• Være noen kvelder sammen med kjæresten i uka
• Være noen kvelder vekk fra kjæresten i uka.

Så ja. 12 uker. Litt innsats på fysisk og psykisk velvære. Kanskje få produsert noe også. Kanskje få jobb. Kanskje…

Publisert i Drammens Tidende i går.

Jeg har hatt besøk av min skotske forlovede i en stund. Når han drar hjem igjen sender jeg med ham en av vinmonopolets kataloger til min vinelskende svigermor, så hun kan plukke ut de flaskene hun vil ha. Dere vet, de flaskene fra de verdensberømte vinhusene, til halve prisen av prisen på verdensmarkedet, som ikke finnes å få kjøpt i Storbritannia, selv på internett.

Dette er ikke en aprilspøk. Om man setter til side alkoholpolitiske hensyn for et lite øyeblikk, og bare konsentrerer seg om polets fortreffelighet som butikk, så er vi nordmenn så heldige som man kan bli.

Utvalg

La oss ta utvalget først: Norge fikk smekk på fingrene fra EØS angående manglende utvalg i polet. Det ble tatt til etteretning, og resultatet kan sees i polets meny i dag. Polet tar inn «allt» av en viss kvalitet. Det er egentlig vanskelig å finne en dårlig vin på polet med mindre man aktivt prøver å kjøpe noe man ikke liker, eller kjøper kokevin til å servere i glass. Om du går inn på et lokalt pol kan du be om å få inn alle vinene på deres liste. Du er ikke prisgitt din lokale kjøpmanns utvalg. Om du vil ha noe polet fører så kan du få det.

Ikke det at å være prisgitt din lokale kjøpmann i dette tilfellet vil være noe du burde være lei deg for. Polets ansatte er godt skolert. I kontrast kan jeg si at om man skulle handle vin på mitt lokale supermarked i skottland ville jeg kun ha prisen til hjelp for å bestemme kvalitet om jeg var uvitende. For de ansatte ville være 16åringer rett ut fra skolen uten peiling… Og hyllene var fulle av det de lokale var mest glad i. Her var det om å gjøre å velge vinforhandler med omhu, med andre ord.

Pris

Prisen ja. Dyrt = godt er et aksiom man vanligvis kan følge med temmelig god nøyaktighet. Men godt er ikke alltid dyrt! Siden polet tar inn vin til Norge i så store kvanta som de gjør har man heftige grossistpriser. NA24 meldte forleden om åpning av spesialistpol i Oslo, der noen av de mest eksklusive flaskene var priset godt under halvparten av prisen på verdensmarkedet. Men det gjelder ikke bare latterlige samlerviner eller begrensede opplag med Hennesy. Jeg skulle kjøpe champagne jeg (Språkrådet kan ha det så godt, det skrives «champagne» og «cognac» av de som drikker det), og sto på mitt lokale pol, rett før nyttår. Der skulle jeg bestemme meg for om det var Möet eller Bollinger man skulle gå for, siden nyttårsaften tross allt er nyttårsaften. Jeg hadde råd til en flaske mer enn jeg trodde av den sistnevnte. Grunnen til prisforskjellen er at polet ikke overpriser varene i luksus-segmentet for å «identifisere betalingsvilje», noe som resulterer i at flaskene var billigere fra polet enn fra super’n i Skottland…

Så jeg gjør som Lily Bollinger:

«Jeg drikker det når jeg er glad og når jeg er trist. Noen ganger drikker jeg det når jeg er alene, og i selskap anser jeg det som obligatorisk. Jeg lefler med det når jeg ikke er sulten, og drikker det når jeg er det. Eller rører jeg det aldri. Med mindre jeg er tørst.» Fordi det er billig å drikke champagne i Norge. Skål!