Facebook

Men det er ikke det, kjære fremtidige arbeidsgiver, som jeg vil ta opp med deg. Det jeg vil snakke med deg om er sporene jeg har lagt igjen på nett etter at jeg sluttet å bruke et kallenavn, og om hva du finner om du leter etter meg. La oss starte med facebook. Jeg har vært på grisefylla før. Det har sikkert du også. Vi har begge sikkert “venner” som liker å legge frem bevis. Vi er voksne mennesker. La oss bare glatte over det bildet av meg med en akevitt i hver hand og en bamse teipet til hodet. Så skal ikke jeg ta med meg mobilkamera på julebordet om du ansetter meg. Det samme gjelder halloweenkostymene fra da jeg var 17. Det er utkledning. Det er på tull. og star trek uniformen kler meg ypperlig, takk.

Twitter

Twitter er stedet for one-liners. Du kan ikke si noe mer sofistikert enn at det passer inn på 140 tegn. Og om du sjekker min strøm er den full av generaliseringer om politikk, økonomi og mennesker, oser av svart menneskesyn, er stappet med ironi. Det betyr ikke at jeg ikke kan skrive kjedelige rapporter. Språket der er til gjengjeld muntlig, og er fullt av skrivefeil og ironisk bruk av vanlige stavefeil. Poenget er at man må kunne reglene for å bryte dem så grundig.

Blogg

Jeg har blogg, som så mange andre. Den er full av matprating. Faglig samfunnsvitenskap. Og mer ironiske poster. Fra den vil du finne ut at jeg: Leser avisene, liker å lage sterk mat, slanker meg innimellom, kan engelsk, og har sosialpolitisk utdannelse. Jeg vil bare nevne at et par av postene ble skrevet mens jeg hadde svineinfluensa eller i fylla. Eller i valgkampen, som jo er like ille som svineinfluensa og fylla kombinert.

Google

Om du vil ha noe mer grums om meg er vel google stedet. Bortsett fra at jeg har fikset på google-resultatene mine. Jeg har kjøpt mitt eget navn som domene, og har lenker fra alle mine nettprofiler til alle andre nettprofiler. Twitter og blogg linker til linked-in, som linker alle andre steder. Andre folks blogger nevner min blogg som en del av den store samtalen. Jeg nevner andre. I starten spurte google “Mente du Oda Krogh”. Det gjør den ikke lengre. Det var lett for meg å bli kvitt mindre heldige ting fra fortiden min. Og om de ikke er helt borte, så er de forvist til side 5 av google-resultatene, som jo er like ille som å ikke finnes.. Moralen er som følger, ikke tro allt du finner på internett.

ps. Hva er min mørke hemmelighet? Jeg løp orientering da jeg var yngre.  Resultatlistene fra et treningsløp i spania var ikke mye å skryte av. Men de skal du være god om du finner. Og jeg løper bedre nå.

Jeg har hatt besøk av min skotske forlovede i en stund. Når han drar hjem igjen sender jeg med ham en av vinmonopolets kataloger til min vinelskende svigermor, så hun kan plukke ut de flaskene hun vil ha. Dere vet, de flaskene fra de verdensberømte vinhusene, til halve prisen av prisen på verdensmarkedet, som ikke finnes å få kjøpt i Storbritannia, selv på internett.

Dette er ikke en aprilspøk. Om man setter til side alkoholpolitiske hensyn for et lite øyeblikk, og bare konsentrerer seg om polets fortreffelighet som butikk, så er vi nordmenn så heldige som man kan bli.

Utvalg

La oss ta utvalget først: Norge fikk smekk på fingrene fra EØS angående manglende utvalg i polet. Det ble tatt til etteretning, og resultatet kan sees i polets meny i dag. Polet tar inn «allt» av en viss kvalitet. Det er egentlig vanskelig å finne en dårlig vin på polet med mindre man aktivt prøver å kjøpe noe man ikke liker, eller kjøper kokevin til å servere i glass. Om du går inn på et lokalt pol kan du be om å få inn alle vinene på deres liste. Du er ikke prisgitt din lokale kjøpmanns utvalg. Om du vil ha noe polet fører så kan du få det.

Ikke det at å være prisgitt din lokale kjøpmann i dette tilfellet vil være noe du burde være lei deg for. Polets ansatte er godt skolert. I kontrast kan jeg si at om man skulle handle vin på mitt lokale supermarked i skottland ville jeg kun ha prisen til hjelp for å bestemme kvalitet om jeg var uvitende. For de ansatte ville være 16åringer rett ut fra skolen uten peiling… Og hyllene var fulle av det de lokale var mest glad i. Her var det om å gjøre å velge vinforhandler med omhu, med andre ord.

Pris

Prisen ja. Dyrt = godt er et aksiom man vanligvis kan følge med temmelig god nøyaktighet. Men godt er ikke alltid dyrt! Siden polet tar inn vin til Norge i så store kvanta som de gjør har man heftige grossistpriser. NA24 meldte forleden om åpning av spesialistpol i Oslo, der noen av de mest eksklusive flaskene var priset godt under halvparten av prisen på verdensmarkedet. Men det gjelder ikke bare latterlige samlerviner eller begrensede opplag med Hennesy. Jeg skulle kjøpe champagne jeg (Språkrådet kan ha det så godt, det skrives «champagne» og «cognac» av de som drikker det), og sto på mitt lokale pol, rett før nyttår. Der skulle jeg bestemme meg for om det var Möet eller Bollinger man skulle gå for, siden nyttårsaften tross allt er nyttårsaften. Jeg hadde råd til en flaske mer enn jeg trodde av den sistnevnte. Grunnen til prisforskjellen er at polet ikke overpriser varene i luksus-segmentet for å «identifisere betalingsvilje», noe som resulterer i at flaskene var billigere fra polet enn fra super’n i Skottland…

Så jeg gjør som Lily Bollinger:

«Jeg drikker det når jeg er glad og når jeg er trist. Noen ganger drikker jeg det når jeg er alene, og i selskap anser jeg det som obligatorisk. Jeg lefler med det når jeg ikke er sulten, og drikker det når jeg er det. Eller rører jeg det aldri. Med mindre jeg er tørst.» Fordi det er billig å drikke champagne i Norge. Skål!

Etter at jeg kom hjem fra det store utland, der man drikker øl til lunsj og friterer nasjonalretten (Deep Fried Haggis Supper, With Chips!) har jeg naturlig nok gått ned i vekt. Norge har sine fordelaktige ulemper, og blant dem er en mangel på pubkultur, mangel på lunsjkultur, og en glorifisering av det asketiske som mål i seg selv. Det fnyses av folk som ikke pakker niste eller beiser hytta selv. Og selv om alkoholismen fremdeles er litt for utbredt, så er det ikke sosialt akseptert å drikke fem øl med kollegene etter jobben på onsdag. Det er liksom ikke sånn vi gjør det.

Men sånn gjorde jeg det. Og ble.. vel.. la oss si «korpulent».

Så siden februar har jeg tatt av meg 10 kilo. Det er ikke vanskelig når utgangspunktet var så hinsides ille, men nå er det stopp. Jeg har møtt mitt equilibrium. Og det er en måned igjen til bikinisesongen.

Krise

Dette er krise. Bikinisesongen liksom. Bladene bugner over av veloljede falskbrunede 15åringer i bikinier. Jeg så ikke sånn ut da jeg var 15 en gang. Men jeg skulle gjerne gjort det. Selv om det etter allt å dømme er for seint for meg å noensinne bli et sexsymbol, med tanke på min tilårskommenhet og langt fremskredne alderdom, så må jeg da få lov til å drømme? Så jeg trekker i treningstøy og drar på gymmen for å late som om jeg egentlig er ute etter bedre helse og sånn.

Dette er et velkjent triks. «jeg vil egentlig bare ha bedre helse» er et fullverdig mål, det er godkjent av alle kvinnebladene. Man er ikke sånn en suspekt person som er blitt hjernevasket av skjønnhetsindustrien til å miste aksepten for sin egen kropp. Neisann. Vi er her for helsa. Ikke for å bli sylfider/amazoner/drømmedama til mannen vår. Helsa.

Selvbiografisk

Det er noe i sosiologien som kalles «Selvbiografisk prosjekt». Bakgrunnen er en sosiolog ved navn Goffman som undersøkte «totale instutisjoner», som sinnsykehus, militæret, kostskoler osv. Steder der hele din identitet blir utradert ved at alle rutiner, omgivelsene, og dagsrytme blir bestemt av noen andre. Resultatet er at de innsatte gir slipp på hvem de er, og adopterer en identitet knyttet til instutisjonen. De BLIR gale/soldater/kostskole-elever og oppfører seg som ditto. Med stolthet. Det er en meget effektiv måte å endre mennesker på, men har havnet litt i vanry siden det berømte Stanfordeksperimentet, der de simulerte fangevokternes oppførsel utartet i så mye sadisme at eksperimentet måtte avsluttes…

Dette er det jeg forsøker å gjøre med meg selv på trenings-senteret. Jeg eier nemlig ikke selvkontroll til å sloss mot min oppfattelse av meg selv, så da får jeg bare endre identitet da. Eller med andre ord: Jeg skal begynne å bli en treningsidiot som tilfeldigvis er i elendig form, heller enn en sofagris som tvinger seg selv til å trene. Jeg velger min livsløgn med andre ord.

Det merker jeg at det er flere som gjør der inne. Birken-spinningstimene er påfallende fulle av menn i dress. Cardio-timene (satt til svensk eurodance) påfallende fulle av babes. Vektrommet påfallende fulle av menn som jeg antar må ha blitt mobba på barneskolen eller noe, fra bicepsene å dømme.

Så jeg står på trappemaskin og jeg løfter vekter. Og sier til meg selv at jeg gjør dette fordi jeg er i kontroll av mitt liv, jeg er en kvinne i drakt med blanke sko og aksjeportefølje, jeg er bedre enn alle de slappfiskene der ute. Jeg bygger min livsløgn samtidig som jeg bygger kropp. Det er for helsa. Det er for selvrealisering. For å bli sterk. Og har ingenting med de glinsende mindreårige jentene i bikini. Ikke i det hele tatt.

Så fort boka er klar for bestilling (den må sjekkes av min Onkel først!) skal jeg si ifra.

alle rettigheter: Helmer Rygh.

Juletanker

Snø som faller, fnugg på fnugg,

lydløst fra det fjerne,

hektes i en guttelugg,

vokser til en stjerne.

Gutteøyne, fuktig-blå,

glinser mot det nye.

Av et jord med nysnø på,

venter han seg mye.

Skumring over skog og fjell

Skumring over grender.

Langsomt glir en julekveld

ut av dagens hender.

Klokkeklemt i vær og vind,

malmtunge og spede

fanges i et guttesinn,

vokser til en glede.

Guttetanker, varme, brå,

smiler mot det nye.

Av en jord med freds-klemt på

venter han seg mye,

- Julen 1948.

@frjohnsen Sermotilknyttet. Deler masse sos-medier kunnskap!
@tonegu Engasjert, og en av de beste eksemplene på fullstendig integrert nett-innvandrer.
@nicecap Nisselue. Underfundig og til tider frekk, men på en distingvert måte.
@TomArildHaugen Verdt å følge både som journalist og pga sterke historier
@mad_mullah Den nest mest berømte mullahen i Norge. Men absolutt den beste.
@roshauw Gluping! Tar ting på kornet, og skriver i NyssMag
@idaaa Twitter-evangelist, journalist, blogger, og jevnt over flott kvinne!
@bstandal Jurist. På høyresiden av politikken med gode kommentarer på både ditt og datt.
@IdaAmin Eldgammelt fossil. Mulig stam-mor. Har de flotteste One-linerne!
@eugenebl Twitrer fra desken til Dagbladet. Godt innblikk i en nettavis.
@SteinarJOlsen Gründer og blogger. Driver stormberg og kvitrer om meget.
@elisabethDL Gode samtaler!
@dagegil Deler mye, samtaler mye. Krangler litt.
@voxpopulinor Verdikonservativ og økonomiliberal, blogger godt, twitrer like godt.
@nakrissimo Grafisk designer, typograf, og gærning.
@orjas Elin Ørjasæter. Kommentar i e24.no, og enda et utmerket eksempel på nettinnvandrer som er som fisk i vann!
@dentvilsomme Den Tvilsomme Humanist. Blogger og kvitrer om så mangt. Verdt det!
@hegeulstein Kommentator. Følg henne for gode innblikk i ting som skjer.
@vrangest Vakre vrangest skriver mobbeboken, er mor til prinsesser og derfor Dronning.
@virrvarr Nettet, feminisme, puling, politikk, og samtaler!
@jon_lien Høyreblogger og smarting.
@undreverset Enda en gluping og kommentator.
@hobbykokken Matvrak! Yay!
@ordentligmat Blogger om Ordentlig Mat
@MacGeeky Mac tips og teknologikvitring.
@kniv Forfatter. Ordkunstner. Koselig.
@Bharfot Den Andre Odaen. Collect them all!
Flere som mangler?

Ja, jeg vet kontantstøtta er fantastisk for mange av dere, jeg vet ikke alle som tar den er fiender av feminismen, jeg vet dere kjenner noen som har hatt godt nytte av den, og jeg er fremdeles imot den som konsept. Ikke fordi jeg er imot ditt personlige valg, er en sinna feminist, vil ta fra deg barna, mener du er en gammelmodig og tafatt  person som ikke kan klare deg i arbeidslivet. Valget er ditt og jeg legger meg ikke opp i det, eller dømmer deg ut i fra det. Dette er en post som ikke handler om deg eller ditt valg, men om trender og samfunnet.

Kontantstøtten er dyr for samfunnet. Her er hvorfor:

Fattigdomsbekjempelse: I Norge er et flertall av barn som lever i fattigdom i et hushold uten arbeid. Dette er temmelig unikt i et europeisk perspektiv (Dog, Sverige har tilnærmet null barnefattigdom) og viser at Norsk lønnsnivå er godt nok, selv for lave inntekter. Den BESTE forsikring mot fattigdom er et hushold med to inntekter. Kontantstøtten gjør det mindre attraktivt å ta lavbetalte jobber som kan føre til en karriære enn å være hjemme. Barnefattigdom fortsetter selv om barna begynner på skolen!

Livsløpshensyn: Kvinner som er hjemme (Og ja, jeg vet det finnes hjemmeværende menn også, det samme gjelder for dem, men jeg generaliserer ut i fra hvem som for det meste tar bleieskiftet) mister karriæreutvikling, pensjonsopptjenelse, sparepenger, etc. Og blir skilt. Kvinner får hovedomsorg for barn etter skilsmisse. Og de lever lengre enn sine ektemenn (Både fordi de er fem til 10 år yngre, og fordi de ikke dør før 8 år etter dem). Kontantstøtten gjør en trend for kvinner etter skilsmisse og i alderdommen værre enn den er.

Pedagogikk og likhetsarbeid: Ja, barn har godt av ett pedagogisk barnehagetilbud. Nei, det er ikke kontroversiellt annet enn ideologisk selv om man kan argumentere for at folk benytter seg av det mest av oppbevaringshensyn. (Dette er grunnen til Head Start og Sure Start-programmene i både USA og UK) Barn av høyt utdannede foreldre er MER sannsynlig at benytter seg av et slikt tilbud heller enn besteforeldre eller andre løsninger. Og barnehagetilbud gir et bedre grunnlag for å starte skolen. Jeg skal ikke dra den leksa om at innvandrerfamilier må lære ungene sine Norsk, fordi det er ett feigt argument som dyttes foran det virkelige argumentet: Barn av familier med lav sosioøkonomisk status får bedre utdannings-resultater om de har hatt ett pedagogisk barnehagetilbud.

Barnefattigdom: For å sitere min foreleser i familie-policy – “Det finnes kun ett land med tilnærmet lik null barnefattigdom, og det er Sverige. Sverige har ikke en barnefattigdoms-policy, de har en ‘Working Mother Policy’. ” Barn som mottar kontantstøtte er overrepresentert på FAFO sin statistikk over fattige barn. Hvilket vil si at enten er det fattige som velger å ta imot kontantstøtte (og som vi så over er ikke det det beste..), eller så gjør kontantstøtten deg fattig. Ingen av alternativene er særs gode.

Kontantstøtten er dyrere enn barnehageplasser: Ikke i rene utbetalinger. Det er sant nok. Men i tapt skatt, tapt karriæreutvikling og tapt økonomisk aktivitet er den altså det. Jeg vet at det er litt slemt å se på kvinner kun som arbeidere og potensielle skatteytere, men slik har menn blitt sett i alle år, og her må man ha litt likhet og sånn. Den eneste sparingen man får av kontantstøtten er barnehageutbetalingene, og muligens litt mindre fravær fra den arbeidende parten. Også at man slipper betale så mye pensjon etter hvert da… Og nei, vi har ikke en fallende fødselsrate som må hjelpes på med fransk-style pro-natalisme. Norske kvinner har tatt igjen sine mødre når det gjelder føding.

Nei, jeg er ikke objektiv. Jeg vet det er fordeler for mange personlig. Når det er snakk om penger som gis ut kan det liksom ikke unngås at mange synes det er bra. Jeg vet mange misliker tanken på barnehager fra ung alder. Og jeg vet det er et SÅRT tema når noen våger å si at å ta kontantstøtten og å være hjemme med barna er et FEIL valg, fordi for deg var det så veldig rett. Det er ikke DEG jeg prøver å treffe med denne posten. Det er ikke valget å gi barna dine tiden din jeg er imot. Enhver som kritiserer kontantstøtten blir beskyldt for å kritisere andres foreldrekjærlighet. Og det er ikke det jeg vil. (Dessuten er det et argument som lukter lang vei av frynsete debatt-teknikk.)

Men når politikere sier “Som vi mener har valgt feil” om folk som velger å være hjemme, ikke ta det personlig. Ta det som en ærlig mening fra noen som har som oppgave å spare samfunnet penger og negative ringvirkninger. Det er ikke deg personlig som angripes. Det er en ordning som styrker negative tendenser (Som allerede finnes) i fattigdomsbekjempelse som angripes.

Jeg var i ett mindre heldig forhold.

Det var ikke det at jeg ble slått eller noe, ikke det, men det var noe guffent over det hele. Det startet med en vill kink-forelskelse da jeg var 17 i en 26-åring. Noe som i og for seg burde være en varsellampe. Men jeg var oppvakt, sterk, og fant ingen på min egen alder interessante i det hele tatt. Så det var jo greit.

Men så begynte det å gå litt ille. Noen varselsignaler til skrekk og advarsel:

1. Du får kjeft for å ha gått opp i vekt.
2. Mannen raser som en storm over egen mindreverdighet for å deretter grine over ditto men beskylde deg.
3. Du har ikke penger til å dra, fordi du er blitt overtalt til å betale for noen store greier/åpne konto sammen.
4. Mer enn en håndfull venner av deg er merkelig bekymret over at du drar hjem fra byen tidlig eller sier du ikke kan dra ut.
5. Du begynner å underrapportere dine egne bedrifter/mål du har oppnådd for å ikke skade maskuliniteten hans
6. Du endrer kles-stil til noe du ikke liker
7. Du spiller dum i sosiale sammenhenger

Og i ettertid: Du innrømmer ikke til noen hva slags forhold du var i, fordi du skammer deg litt over å ha vært så DUM, du som er så smart, sterk, vakker, dyktig, og opplyst.

Men det er ikke bare deg. Det er meg og. Og andre.
Ikke akkurat voldelig…  men…  Stakkarslig og stakkarslig-gjørende.