Archive

Archive for the ‘Norsk’ Category

Litt lei meg lissom.

November 20th, 2011 8 comments
Depresjon. Smak på ordet. Eller på den litt mer folkelige “deppa”. “Han depper” sier vi om noen som er litt lei seg eller nedtrykt. Eller som gråter litt lett. I dagligtale knytter vi det til normale svigninger i menneskelige følelser. Vanlig, harmløs lei seg. Derfor foreslo en  av bloggerne  bak nettsiden Huffington Post foreslo nylig at depresjon trengte en PR-kampanje. Og et nytt navn. Som “hjerneskorpioner” eller noe lignende.

Folkehelseinstituttet forklarer hvorfor:

“Til en hver tid har hver sjette voksne person en psykisk lidelse. I løpet av livet får annenhver person en psykisk lidelse, og hvert år får hver tredje en psykisk lidelse. Depresjon er den mest utbredte psykiske plagen og lidelsen, og det er den viktigste årsaken til uførhet. Beregninger viser at depresjon koster Norge omlag 44 milliarder kroner hvert år i tapte arbeidsinntekter og sykefravær.”

Depresjoner kan oppstå omtrent som alvorlig influensa, den kommer, slår deg ut, og så rister du det av deg etter en stund, om du ikke er blant de meget få som dør. Eller de kan være som revmatisme eller diabetes; Kroniske og livsvarige som krever omlegging av livsstil og medisinering for å hindre at symptomene blusser opp.

Om du en dag våkner opp med sykdommen depresjon kan det hende du ikke engang legger merke til at det er depresjon du har.

Plutselig er alt vanskelig. Du har ikke lyst til å snakke med noen. Du greier ikke konsentrere deg på jobben, og inni hodet ditt begynner en liten stemme å fortelle deg at du ikke duger til noenting. Du begynner å grue deg til å ta telefoner fordi du er sikker på at personen i andre enden vet hvor lite verdt du er.
Du vet det med sikkerhet.
Så blir du kronisk forkjøla. Du er bare ikke trist. Du finner ingen glede i noenting. Hjernen drar opp tanker om allt du gjorde feil helt siden barnehagen og kverner over det. Du vet kanskje at du ikke har noen grunn til å være lei deg, så prøver å kjefte deg selv til å ta deg sammen. Uten hell.

Rent fysisk beveger du deg kanskje saktere. Det nedsatte immunforsvaret blir ikke noe bedre av at du mister apetitten, eventuellt begynner å oksespise. Så sover du noen timer lenge hver dag. Kognitivt går allt tregere og. Stemmen inni hodet ditt forteller deg hvor dum du er, og den har litt rett, depresjon senker evnen til abstrakt tankegang. Til slutt ligger du der på sofaen med kronisk influensa, totalt forandret døgnrytme, uten evnen til å gjøre enkle mattestykker og uten glede over å snakke med familien. Du har gått opp eller ned 15 kilo eller plustelig utviklet alkoholisme eller sluttet med en tidligere altoppslukende hobby. Og du tror ikke du er syk når de første hintene av selvmordstanker kommer. Du tror bare du er lat og udugelig.

På skolen lærer vi hva vi skal gjøre med symptomene på kjønnssykdommer. Vi vet at dersom man får kjempehøy feber, blod i avføring eller sår som nekter å gro så er det på tide å ta en tur til legen.

- Men mentalhygiene er ikke på pensum, selv om Norge har relativt høy selvmordsrate på litt over 11 per 100.000, nummer 36 i verden.  Mellom 6000 og 8000 mennesker er årlig i kontakt med helsevesenet etter selvmordsforsøk. Alt for mange klarer det.

Å gripe inn tidlig i depresjoner er alfa og omega. Det kan snu sykdomsforløpet før man treffer bunnen, forhindre selvmord, forkorte depresjonen, og spare milliarder for samfunnet. Men først må de syke faktisk vite at det er syke de er. Ikke emo, litt følsomme, late eller dumme. Sånn at de vet de må oppsøke helsevesenet. Folkeopplysning må til. Det kan lønne seg.

 

Categories: DT Spalte, Norsk Tags:

Kommentarsystem!

October 9th, 2011 3 comments

Har fulgt i nettavisenes fotspor og gått over til Disqus.

Det betyr at du nå kan kommentere hos meg med twitterkonto, openID, epost, bloggadresse, disqus-konto, og facebook, om du ABSOLUTT MÅ.

Å bruke facebook som kommentarsystem er en uting av dimensjoner, godt oppsummert av Eirik Newth her: Facebook som panoptikon

Jeg har ikke masse kommentarer, jeg trenger ikke moderere så himla mye. Men jeg bruker Disqus på jobb i Drammens Tidende, og er egentlig veldig fornøyd med funksjonaliteten. Pluss at det er digg for folk å bare kunne bruke den IDen de foretrekker.

For de som lurer: Det var helt totalt smertefritt å installere disquspluginnen på wordpress, og å eksportere og importere de gamle kommentarene.

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Nerding, Norsk Tags:

Stem på Sofapartiet!

September 21st, 2011 1 comment

Sofavelgerne vant valget. Ingen fikk like mange stemmer som dem. Og så da?
Noe av forklaringen på valgets lave deltakelse ser man i forskjellen mellom valgkretsene. Valgkretser med mange lavinntektsfamilier hadde lavere valgdeltakelse enn valgkretser med høyinntektsbefolkning. Men selv om man bare teller rikingene er det snakk om et begredelig oppmøte. Jeg tror jeg vet hvorfor:

Enighet
I løpet av valgkampen var alle så skjønt enige om at man ville ha god eldreomsorg. Og gode barnehager for alle. Alle ville at budsjettet skulle holdes. Vi er for god helse og god utdanning og kvalitet. Ingen er uenige.
Dessuten, uansett hvilke tenkelige konstellasjoner som ville endt opp med makten i de ulike kommuner og fylker ville det ikke være noen krise. Selv om man i diverse nettfora får inntrykk av at høyresiden vil «rasere velferden» og at venstresiden egentlig vil «gjøre oss til en sovjetstat» så er det egentlig ikke så mange ekstreme tanker i noen av mainstreampartiene.
Høyre vil ha offentlig finansiert helsevesen og SV synes at privat eiendomsrett er helt greit liksom. Frp har muslimer som medlemmer, og KrF vil egentlig ikke forby skilsmisse.

Det samme
For veldig mange mennesker er det akkurat det samme om deres offentlig finansierte helsetilbud leveres av en offentlig, privat eller veldedig institusjon, så lenger de slipper å betale for det.
Å ikke gå til valgurnene er ikke et uttrykk for likegyldighet, men at alle partiene på tvers av politisk spektrum er ca. i takt med folket. Er ikke dette demokratisk, at folket føler de fleste partier representerer dem?
Det er ingen krise om et maktbytte skjer. Det vil ikke plutselig totalt endre privatøkonomien eller tilgang til utdanning eller mulighet til å kjøre på veiene for meningmann.

statlig styring
I hvert fall ikke siden kommunenes oppgaver i stor grad er fastsatt av staten. Øremerkede midler og lovpålagte tjenester. Sykehusene er ikke lenger under fylkets kontroll. Ulempen med at det ikke skal være forskjell på tilbudet basert på hvor du bor er at det ikke kan bli forskjell på tilbudet basert på hvem som har makta.

Sofapartiet
Sofapartiet er et legitimt parti. At de får mange stemmer betyr bare at veldig mange er helt tilfredse eller gir F. Om man vil ha de opp av sofaen må man utsette dem for fare, innføre ulikhet eller forby hjemmesitting. Vil vi egentlig at partier flest skal være i utakt med den største velgergruppen? Vil vi egentlig at den største velgergruppen er de som ikke bryr seg nevneverdig? Det er det som må til nemlig.

Categories: DT Spalte, Norsk, Norsk politikk Tags:

Varme hender

September 17th, 2011 4 comments

I DT i dag

Varme hender. Omsorg. Familie. Det er så hyggelig med sånt. Folk er bedre enn institusjoner. Mennesker er det viktigste i yrker der man håndterer mennesker. Egentlig burde ikke mennesker være noe som var et yrke i det hele tatt. Eldre burde passes på av familien. Det er det som er så fint med innvandrerfamilier, der er hjemmeværende husmødre som ser etter de svakere. Og gud forby at man effektiviserer alderdommen ved å gps-merke de demente, gi dem elektroniske kosedyr å kose med, eller anskaffe roboter til å løfte de syke inn og ut av senga.

Det er bare et problem med de varme hendene. Det kan hende de ikke er det beste for deg. La oss ta noe så enkelt som gamle menn som passer på sine demente koner. Hvor mange demente har ikke komplekse tilleggsdiagnoser, er på en hel haug piller som må tas i riktig kvanta… Og hvor mange av disse omsorgspersonene er ikke egentlig for syke selv til å være til meningsfull hjelp. Hva skjer om omsorgspersonen selv begynner å “surre litt”?

Selv med en helt frisk omsorgsperson er det etiske problemer. Familiestrukturer er gjerne hierarkiske. Hva skjer når den tidligere voldelige ektemannen mister posisjonen som familiens overhode og tyrann? Vil du virkelig bli vasket på intime områder av dine egne barn? Og hva med når hensynet for de eldre foreldrenes ve og vel havner i konflikt med andre hensyn. For eksempel arv. Det varme og personlige i familien kommer med en eim av makt, innflytelse, og klam avhengighet.

Institusjon

Jeg vil inn på institusjon. Kaldt og upersonlig. Heller stoppeklokke hos fagfolk enn at medisindoseringa mi skal gjøres av en litt glemsom partner som bare venter på at jeg skal legge på røret for godt. Og som jeg vet er dårlig til å regne. Men selv på gamlehjem er det snakk om krise hvis man prøver å erstatte de overarbeidede fagfolkene med tekniske duppeditter.

Det hele minner meg om en historie fra kina: Det er billigere å bare leie inn 3000 mennesker til et filmsett enn å bruke digitale verktøy for historiske slagscener. Og billigere å leie folk til å stå å holde lyskastere, enn å kjøpe et stativ. Omsorgssektoren må være det eneste stedet der det er uakseptabelt å komme seg ut av U-landsøkonomien når det gjelder arbeidskraft. Heller slite ut hjelpepleiernes rygg enn å skaffe roboter til å løfte pasientene. Det er jo så mye koseligere.
Selv på institusjon er det et inngrep i privatsfæren at et annet menneske vasker deg bak. Det finnes allerede toaletter som ikke bare kan vaske deg bak, men føne deg tørr og gi deg en ryggmassasje samtidig som den spiller en liten melodi. Melodien er riktignok japansk pop, men jeg tror jeg kan leve med japansk pop for å slippe at et annet menneske må hjelpe meg på do.

Snart fylles eldreinstitusjonene av folk med et helt annet forhold til teknologi enn dagens eldre har. Snart er det ikke om å gjøre å ansette flest mulig varme hender. Eldre og demente aktiviseres alt med dataspill og roboter.

Det finnes allerede gamlehjemsblogger. Selvfølgelig skal det være nok kvalifisert personale. Selvfølgelig kan ikke alt løses teknisk. Men frykten for det upersonlige er irrasjonell når det upersonlige ikke bare virker, men er bedre.

Categories: DT Spalte, Norsk Tags:

Ekstremistan

August 5th, 2011 No comments

Jeg har en tilståelse. Jeg har lest mye på de aller mest høyre-ekstreme bloggene og nettsidene.
Jeg har systematisk og over tid vært innom alle mulige slags steder der all mulig slags gift har sydet og gjæret. Helt siden jeg som 18-åring hadde et prosjekt på videregående om holocaustfornektelse og kildekritikk i historiefaget har jeg vært dypt fasinert av de aller mest ytterliggående politiske meningene. Kall det en slags hobby. Et intellektuellt tidsfordriv. Litt som fotballfans som vet alt om spillere i 5. divisjon i Paraguay. Jeg postet aldri noe.

Ekstremistfaunaen

Det er fullstendig lov å ha sterke meninger om innvandring. Det er lov å være sterkt imot. Det som kjennetegner ekstremisten er ikke at han (eller hun) har visse meninger, men at han er monomant rabulerende og ubalansert.
Grensen mellom innvandringskritiker og ekstremist går ved evnen til å se positive sider, andres argument, eller i visse tilfeller, ved at kritikken er basert i en totalt annen virkelighetsforståelse. I visse tilfeller konspirasjonsteorier.

Gamle hvite menn

De gamle er eldst også i innvandrings-spørsmålet. Foreningen mot innvandring og deres like består for det meste av gamle sinna menn. Gamle sinna menn som kastet ut tyskerne, og vil kaste ut resten av “inntrengerne”. Består for det meste av pensjonister. Mannlige sådan. De skriver leserbrev på papir som de sender per post. Snakker i voldelige termer, men kan vel regnes som harmløse nok. Noen av de yngre boltrer seg monomant på diverse nettavisers kommentarfelt. De vil gjerne tilbake til Norge anno ca. 1954, og forstår veldig lite av grunner til at dette ikke kommer til å skje bare vi blir kvitt innvandrerne. Denne gruppen er minskende av naturlige årsaker, men har et visst rekrutteringsgrunnlag i pensjonistmenn fra frikirkelige miljøer, mest grunnet israel-spørsmålet og tilhørende muslimskepsis.

Sanne Nordiske

Noen som absolutt ikke har israelsympatier er De Nordiske. Kodeord for Germanske. Eller Ariske om du vil.
Kjennetegnes ved utstrakt bruk av runer, solkors, lett okkultisme eller odinisme, holocaustfornektelse, lemfeldig omgang med historiske kilder, feiring av nazikjendisers bursdager, og hyllest av den blonde norske jente og kvinne. Denne gruppen tror jødene står bak alle ting som er feil i verden og har et oldschool syn på hudfarge. Det er snakk om raseteori tatt rett fra eugenikernes skolebøker på tidlig 30-tall og hyppig referering av zions vises protokoller. Var kule på 90-tallet. Er totalt ut som gruppe nå.

Kulturkritikerne

Kulturkritikerne maser ikke om så gammeldagse ting som raser eller jøder. De bryr seg om kultur. De er, om de har en mening om saken, israelvennlige, men kommer til israelvennligheten sin på andre måter enn de eldre frikirkelige. De er for Israel fordi Israel er mot muslimer. Ihvertfall i deres verden. Dette er også grunn til at de gjerne adopterer en kristen identitet og symbolbruk. Korsfarer-bilder av rimelig kitchy kvalitet brukes som symbol på europas kamp mot den muslimske invasjonen. Teorien er at lederne i vestlige land er i et komplott med muslimske ledere for å snikislamisere europa og innføre sharia. (En beskyldning som ironisk nok ble reist mot tempelridderne i sin tid.)

Men historiske fakta og demografifaget er ikke deres sterke side, og om de blir rettet på blir man gjerne kjeftet ut som “sosialist” eller “feminazi”. Ja, for selv om de er moderne nok til å ha noen kvinner blant seg, og blant idolene sine, så er fotsoldatene heller ikke her spesielt damevennlige. I tillegg er fakta man stiller med mot deres påstander “tatt fra sosialistdrevne dhimmi-instutisjoner”. Ordet “dhimmi” betyr i denne sammenhengen at man er med på den eurabiske konspirasjonen for å ta over europa.

Debatt

Debatt med disse folkene nytter ikke. Det er ikke en debatt. En debatt foregår på like fot mellom folk som kan tenkes å adoptere deler av den andres synspukt. Men dette er som å diskutere kreasjonisme og at jorden er eldre enn 6000 år med en nyfrelst som hele tida refererer til bibelen og mener alle argumenter du har er plantet av djevelen. De som har en grunnleggende verdensoppfatning om jødisk eller arabisk konspirasjon har tilbragt så mye tid med kvasi-intellektuell litteratur og folk som mener det samme som dem at det ikke finnes noen vei igjennom skallet.

De har tykke bøker skrevet av folk med doktorgrader som bekrefter deres teorier. Det tar den jevne nettdebattant timesvis med graving før man finner ut at doktoren er doktor i matematikk, ikke historie, og at boka er selvpublisert. Og innen da er debattanten gått over til rabulering med et nytt sett intern-refererende ideer. Den eneste debatten de er ute etter er en på deres egne premisser. Der deres virkelighetsoppfatning om konspirasjoner og sammensvergelser ligger til grunn.

Og den får de ikke. Og den skal de ikke få.

For hendig guide til debatt med mennesker med annen virkelighetsoppfatning: Her er en om å debattere med den mer rabiate delen av amerikansk kristendom, som er like relevant når det gjelder nettdebatt med ekstremister:

Categories: DT Spalte, Norsk Tags:

Hobby

July 26th, 2011 2 comments

Jeg vokste som kjent opp på gård.

Der var det paller med kunstgjødsel. Rett ved siden av dieselpumpa. En pall er lik ett tonn. En sekk er 40 kilo. Sånn kommer det fra felleskjøpet.

Jeg fikk ikke lov å leke ute mens Pappa sprøytet. Nok gift til en hel tank sprøyteveske er i en liten klump, som minner litt om en sånn briks du putter inn i oppvaksmaskina.

Bestefar bruke siktet fra ei rifle som kikkert. Satt i stua og sikta på elg. Det hang jaktrifle fra elghodet i gangen hans. Patroner visste jeg hvor lå også.

En av bestefars våpen var en ombygd Mauser. Merk “en av”. Han var i likhet med mange litt av en samler.
Norge har en meget stor våpentetthet takket være jegere og samlere.

Man har lite å finne på på bygda. Ting jeg har drevet med inkluderer laging av eget sprengstoff. Jeg har gode oppskrifter på termitt og napalm i hodet mitt. Også har jeg destruert harddisker ved å skyte på dem med hagle. Jeg har tatt jaktkurs i regi av 4h. Jeg var da en god skytter med rifle, men håpløs med hagle.

Nerder underholder seg selv. Små intellektuelle øvelser som bygging av tidsinstillingr og tennløsninger til sprengladninger. Det er så harmløst. Vi gjorde det alle sammen, eller kjenner folk som gjorde det.

En av de jeg vet om som lagde de aller mest sofistikerte slike løsninger gikk derfra videre til en grad i robotikk og AI. I kollektivet de bodde i var det stadig nye løsninger. Roboten som kunne lage alle mulige drinker bare ingen av dem, inneholdt kullsyre for eksempel. Kullsyre første til eksplosive resultater.

Vi snakker om da vi brente hull i en hel bil og asfalten under. Vi snakker om da læreren stoppet oss fra å ha prosjekter med for ødeleggende potensiale. Vi snakker om propantanken som gikk av med så stor kraft at den brettet seg rundt et tre.

Noen av oss har barn. Noen av oss lager mat med tørris vi har tatt med hjem fra et laboratorium for å imponere på nyttår. Noen av oss drømmer om småbruk med kunstgjødsel og traktor med dieselmotor. Så lenge vi har internett-tilgang til å diskutere politikk på IRC eller twitter.

Det var så uskyldig. All denne leflingen med alt dette utenkelige. Så fjernt.

Det kjennes ikke sånn ut lenger.

Categories: Norsk, Samfunnsfag Tags:

En pizzametafor

July 1st, 2011 No comments

Det er mye jeg er uenig i.

Jeg er for eksempel politisk interessert med en statsviterutdannelse, og har derfor mange meninger om ting som andre ikke deler. Dette er helt greit. Ihvertfall i Norge. I Norge er man i det store og hele enige om de store tingene. Vi er for eksempel enige om et nasjonalt helsevesen betalt for det meste av skattepenger er bra.
Vi er enige om at overdreven bruk av rusmidler ikke er av det gode. At folk uten arbeid trenger en viss støtte. At gratis utdanning til alle er en god ide. Vi er enige om universelle verdier som skigåing, dugnad, Ibsen og norges nasjonalrett, grandiosa. Som så vidt jeg vet kommer i den urnorske smaken “taco” nå.

Pizzabaking er forresten et sted man kan være litt uenig. Tynn eller tykk bunn? Tomatpure eller saus eller tomatskiver? Jarlsberg eller mozzarella? Eller den misvisende posen i ostedisken merket “revet topping” som ser ut som ost og er plassert med ostene, men som egentlig er herdet palmeolje med ostesmak og fargestoff?

Valgurnene

En kommentator i Aftenposten ga følgende tips for å lage den perfekte pizza for ditt pizzapublikum: Finn ut hva de stemmer på. Pizzasmak følger stort sett partigrensene. APere liker “hjemmelaget pizza” med tykk bunn og kjøttdeig. SVere kan aldri få tykk nok bunn. FrPere vil ha bearnaisedressing. Jeg er i likhet med de aller fleste litt enig med alle disse synspunktene, med mindre det er ananas eller ruccola involvert. Eller ansjos. Æsj. Jeg velger derimot alltid den pizzaen som har tre typer chilier og hot sauce.

Lignelse

Og slik er det i politikken også. Partivalg går enten ut ifra tykkelse på bunnen, la oss si at høyrepolitikk er tynn bunn, mens venstrepolitikk er tykk bunn, og så tar man de toppingene man får servert. På tynn bunn er det mest vanlig med mozarellaost og basilikum (private løsninger og lett moralisme på familiepolitikk), og på tykk bunn er det mest vanlig med bearnaise-saus, cheddar, og kjøttdeig (lengre skoledag, palestinasympatisering, og fagforeningsstøtte).
Litt sånn velger noen parti-tilhørighet. Det er tykkelsen på bunnen av pizzaen som er det viktigste, og man misliker ikke egentlig noen av toppingene. Andre bryr seg mindre om høyre/venstre skillet men har sterke meninger om nisjepolitikk eller særinteresser, og velger den bunnen som kommer med med de toppingene de liker. Så er det de med altforsterke følelser angående enkelte toppinger som oliven eller bøffelost. Enten for eller imot. De blåser en lang marsj i skole, utenrikspolitikk eller bensinpris. Så lenge de kan innskrenke abort. Eller ikke gir mer i landbrukssubsidier.
-Og dette er helt OK måter å velge både pizza og politisk parti på.

Det som ikke er greit er de som liker en type pizza fordi det er den eneste de har smakt på. Noensinne. Og som høylytt forsvarer sin favorittpizza uten å vite noe særlig om andre alternativer. Som innimellom man får inntrykk av at egentlig ikke liker pepperoni bedre enn kjøttdeig, men som hardnakket vil hevde det. Folk uten peil på mat som ikke liker noe annet enn det vante irriterer de aller fleste. Så tenk over det før i høst. Hva er du egentlig enig i? Hva er viktigst for deg?

God valgkamp!

-I DT i dag

Categories: DT Spalte, Norsk, Norsk politikk Tags:

Ubehagelig nære

March 27th, 2011 No comments

Jeg leste boka til Elin Ørjasæter “Det Glade Vanvidd” før den kom ut, og har enda ikke kommet meg til å skrive noe.

Jeg kjenner meg nemlig altfor godt igjen. Dette er temmelig godt gjort, da boka handler om å være Mor (med stor M, innehaver av det hellige norske moderskap), Karrierekvinne (i drakt og spisse sko), og Av En Viss Alder (45 pluss). Jeg er 25, lavere utdannet, uten særlig karriere og velsignet barnløs.

Samling

Boka er delvis en samling av tekster fra hennes liv som kommentator, og delvis nye tekster om allt fra samfunnet, moderskapet, uføretrygd, foreldremøter, innvandring, eldrebølgen, språk og kjærlighet, allt sett igjennom Elins øyne fra sitt liv. Man kan kanskje si at hun er for personlig i sin vinkling når hun skriver om samfunnet og dets utfordringer, men da er man ikke av typen som trenger å få eksempler gitt. Det personlige gjøres politisk, anekdoter understreker seriøse poenger, og stilen er, og jeg er redd for å bruke en klisje her men gjør det allikevel: “lettbeint”.

Boka harselerer med kvinnens rolle i samfunnet. Elin ser hvor sinnsykt visse aspekter, som skjønnhetspress og prektige foreldre er, men innrømmer gladelig å ha latt seg forføre av nobelklinikken og blitt såret av kritikk mot henne som mor. Som en deltagende men oppmerksom observatør gir hun et catch 22-aktig humoristisk blikk på det absurde i det moderne livet.

Ubehagelig

Og det er ubehagelig nære. Elin Ørjasæter kler av seg selv i møte med krav, standarder, og irrasjonelle verdensbilder, og tvinger leseren til å innse en ting eller to. Og ber deg om å skjerpe deg. Og ta deg sammen. Selv om hun ikke gjorde det. Alkohol, skjønnhetsjag, og bruk av grining som maktmiddel analyseres av en grinebitersk kjerring på en måte som vi kjenner igjen fra egne tanker. Egentlig.

Det er noen svake poenger, av og til gjentar tekstene seg selv (som redaktøren nok kunne plukket ut, det gjør at tekstene ser mer ut som om de var skrevet hver for seg. Noe de jo antagelig var), og det svakeste er nok at analysene av samfunnet blir så grunne. Det er ikke plass til mer dyptgående dog uten å miste lettbeintheta. Men bakerst i boka finnet utfyllende kilder. Noen av tekstene kan man ha lest før, og de blir litt svakere av det, men helheten er grundig og trass store spenn i temaer mister man aldri de røde trådene.

Realisme

Den ene røde tråden er realisme. Elin Ørjasæter er sinna på allt som lukter av blind ideologi vekk fra virkeligheten, uansett partifarge. Kanskje med unntak av en litt for glitrende hyllest av samfunnsøkonomene. Hun er sinna på venstresida, hun er sinna på høyresida. Hun følte smerte ved å være utearbeidende mor, men synes det er latterlig at karrierekvinner mener de skal skaffe seg vaskehjelp.

Hennes hus ble nemlig vasket av Nils. Ektemannen hennes. Den andre røde tråden. Han er realist. Han kjefter på henne når verden trenger seg på med irrasjonalitet. Han er tilstede i alle kapitlene om livet i familien som et slags korreks eller fortellerstemme. Det er i kontrasten mellom Nils og Elin at galskapen i spennet mellom ideal og virkelighet kommer skikkelig frem. Boken kan leses som et kjærlighetsbrev, om man ikke leser den som samfunnskritikk eller selvbiografi.

Personlig leser jeg den som en real overhøvling fra en tante om at jeg må ta meg sammen, slutte å sippe, ta på meg mascara, og dra ut å gjøre noe. Og ikke la folk plage meg sånn.

Categories: Norsk, Samfunnsfag Tags:

Takk til 2010.

January 3rd, 2011 10 comments

2010 var året allt forandret seg.

På starten av året satt jeg i huset jeg hadde kjøpt med kjæresten og hadde det utrolig kjipt.

Jeg var i midten av en depressiv episode (mer om dette senere), veide nesten 80 kilo, og var full alt for ofte. Ikke hadde jeg jobb. Ikke hadde jeg penger. Og fordi vi ikke hadde penger og fordi jeg var sjuk så skrantet forholdet. Noe hinsides.

For å illustrere hvor sjuk jeg var: Jeg sov 20 timer daglig. Jeg hverken pusset tenner eller dusjet i to uker av gangen. Jeg drakk de timene jeg var våken fordi det var så vanskelig å være både våken og edru samtidig. Jeg lagde ikke mat.

Folk som kjenner meg vil vite nøyaktig hvor ille dette er. Jeg. Lagde ikke mat. Og spiste bare karber med salt og smør på som jeg fikk fra internettet og  just-eat.

Da jeg var på mitt aller verste leverte jeg inn masteroppgaven min. Og besto.

Noe måtte gjøres.

Februar 2010

Moren min ble hjertesyk og skulle opereres. Jeg flyttet hjem til Norge på mannfolkets ordre, for min og hans og vår skyld. Jeg dro mens han var på jobb, vi sa bare så vidt hadet til hverandre. Jeg trodde jeg aldri ville se ham igjen. At dette var starten på slutten. Hjemme hos min mor sluttet jeg å drikke og begynte så smått å slanke meg litt. Gikk turer i Vikersund. Kuttet ut hvitt brød. Jevnet ut soverytmen.

På besøk hos min lillesøster i bergen rundt påske fikk jeg to telefoner. Den ene tilbød meg en skrivejobb. Den andre kallte meg inn til intervju hos en salgsjobb. Jeg fikk begge.

April

Fastlegen refererer meg til Modum Bads poliklinikk uten vansker. Jeg starter å jobbe. NAV gir meg penger til livsopphold frem til lønning. Jeg har nesten ikke snakket med kjæresten. Men han skal komme på besøk!

Mai

Folk liker skriveriene mine. Jobben er et helt ok sted med en helt ok lønn. Jeg har gått ned noen kilo. Starter å sykle rundt Bergsjø. Går mer tur. Når jeg er minst motivert får jeg dytt bak fra mor. Psykiateren (vel, ikke psykiater helt ennå. Lege i spesialisering. En slags beta-psykiater. Under utvikling, men med alle funksjoner på plass.) bekrefter at jeg ikke bare er lat og dum, men faktisk syk. Får faste timer til å snakke om ting.

Sommer

Mannfolket skal flytte etter. Vi bor hos mor og hos far litt. Vi skaffer ham en jobb etter noen uker uten hell. Min lønn er nok til å betale huslånet i Skottland imens. Vi drar tilbake og selger bilen så vi slipper å betale importskatt. Pusser opp leiligheten i skottland og klargjør for å leie den ut. Jeg slutter i salgsjobben i august for å søke mer relevante jobber, men har fått et par andre skrivejobber i mens.

Høst

Vi begynner å lete etter egen leilighet og venter på at vår skal leies ut. Kan ikke betale for to hus på en gang. Jeg skriver mer. Sender på impuls et leserbrev inn til Aftenposten, og det blir en uhorvelig mengde styr ut av det. Tabloid. Dagsnytt atten. Og møte med Navarsete.

Styret fikk resultater dog:

November og desember.

Jeg flytter, som jeg sa jeg ville. Vi har fått oss leilighet i Drammen midt i smørøyet på Strømsø. Likviditetsproblemet med depositum løses ved hjelp av fatter og et kortsiktig lån, som vi begynner å betale tilbake med en gang. Fatter blir lettere sjokkert over at vi ikke tar lengre tid.

Jeg blir tilbudt vikarjobb hos dt.no og har mestringsfølelse der. Jeg skriver igjen. Jeg tar konsulentoppdrag for NRK. Til sammen er skriverier og vikarjobb og annet smått nesten en 100% stilling.

Psykiateren (versjon Beta) sier jeg er blitt for frisk til å trenge henne mer. Får beskjed om å bare ringe om jeg forverres, men at hun ikke venter å se meg flere ganger.

Jeg begynner å planlegge å starte eget firma. Huset i skottland leies ut. Leia dekker renter og avdrag på huslånet. Mannfolket og jeg er glade. Glade glade glade.

Nyttårsaften står vi på bybrua i Drammen med venner og familie mens fyrverkeriet går over oss.

Det føles som om allt begynner på nytt nå. Vi har kommet ut av en minus-situasjon og er i startgropa igjen. Neste år skal bli fantastisk.

Categories: Norsk Tags:

Brev til meg selv (16)

December 1st, 2010 No comments
Hei Oda. Jeg vet du kommer til å synes at jeg er teit. Det er fordi du synes alle gamle folk er teite, og 24 er uendelig gammelt. Men jeg sender deg dette brevet allikevel. Jeg kommer sikkert til å sende deg et nytt brev når du er blitt like gammel som meg. Eventuellt får jeg ett fra en tidligere versjon. Tidsreiser er vanskelige å tenke på, selv for folk som skriver film-manus. Men dette er bare et tanke-eksperiment, og ergo er denne diskusjonen litt meta.

Ut i det fine været

Du må komme deg mer ut i sola. Ta med deg en bok eller noe. Det er ingen grunn til å fly rundt sev om foreldre maser om det, men du liker ikke tran, og liker vitaminer enda mindre. Og mens vi snakker om vitaminer, bytt ut litt ris med grønnsaker. Fortsett med trening som du nyter. Grunnen til at du ikke kan jogge er fordi du aldri har eid en passende sports-bh, men du har superanlegg for styrketrening. Du kommer til å bli svimmel mye om et par tre år, gå til legen med det heller enn å late som om du er stor og sterk bare fordi du misliker nåler. Du er ei pyse. Innrøm det. La damen ta blodet ditt. Flink jente.

Flinkis

Du surfer alt for mye på at du er sånn en flinkis. Arbeidsrutinene dine ligner ikke grisen, og du har sluppet fra det ved å bare møte opp på prøvene de siste 11 åra og få toppkarakterer likevel. Du er understimulert i tillegg til at du gir opp om noe ikke går din vei. Men du skal på universitetet. Der holder ikke sånne holdninger. Du må gjøre leksene dine. Eller: Ikke føl deg presset til å gå på universitet bare fordi du leser mye. Du kan lese mye ved siden av å gjøre noe annet også. Men kjenner jeg deg rett er du for elite-snobbete til å ikke ta høyere utdanning. Ditt valg. Men du kommer til å angre på det.

Ung

Du er ung. Du er pen. Du er ikke feit. La meg gjenta det: du er ikke feit. Jeg og alle på min alder sitter her og vemmes over deg og alle på din alder som klager over kroppene deres, kvisene deres, og så videre. Ungdommen er bortkastet på de unge. Du har ingen vansker med å skaffe deg kjæreste om du vil. Grunnen til at du ikke har noen er at du er kresen og ikke tåler menn som taper diskusjoner mot deg. Pluss at du er ufordragelig innimellom. Ikke at du er feit. Det er mye jeg liker deg for, men ikke at du trodde du var feit.

Menn

Du har en verdi som menneske og har noe å ta med deg inn i et forhold. Det er ikke bare du som får noe ut av dette. Ikke vær for takknemlig. Ikke bland sammen alder med modenhet eller intelligens. Noen kan elske deg og utnytte deg samtidig. Ikke spill roller utenfor soverommet. Unngå for all del å spille tøff.

Nyt livet akkurat nå. Jeg er glad i deg.
-Oda (24)
Categories: Norsk Tags: