Oda Rygh

Publisert i Drammens Tidende i går.

Jeg har hatt besøk av min skotske forlovede i en stund. Når han drar hjem igjen sender jeg med ham en av vinmonopolets kataloger til min vinelskende svigermor, så hun kan plukke ut de flaskene hun vil ha. Dere vet, de flaskene fra de verdensberømte vinhusene, til halve prisen av prisen på verdensmarkedet, som ikke finnes å få kjøpt i Storbritannia, selv på internett.

Dette er ikke en aprilspøk. Om man setter til side alkoholpolitiske hensyn for et lite øyeblikk, og bare konsentrerer seg om polets fortreffelighet som butikk, så er vi nordmenn så heldige som man kan bli.

Utvalg

La oss ta utvalget først: Norge fikk smekk på fingrene fra EØS angående manglende utvalg i polet. Det ble tatt til etteretning, og resultatet kan sees i polets meny i dag. Polet tar inn «allt» av en viss kvalitet. Det er egentlig vanskelig å finne en dårlig vin på polet med mindre man aktivt prøver å kjøpe noe man ikke liker, eller kjøper kokevin til å servere i glass. Om du går inn på et lokalt pol kan du be om å få inn alle vinene på deres liste. Du er ikke prisgitt din lokale kjøpmanns utvalg. Om du vil ha noe polet fører så kan du få det.

Ikke det at å være prisgitt din lokale kjøpmann i dette tilfellet vil være noe du burde være lei deg for. Polets ansatte er godt skolert. I kontrast kan jeg si at om man skulle handle vin på mitt lokale supermarked i skottland ville jeg kun ha prisen til hjelp for å bestemme kvalitet om jeg var uvitende. For de ansatte ville være 16åringer rett ut fra skolen uten peiling… Og hyllene var fulle av det de lokale var mest glad i. Her var det om å gjøre å velge vinforhandler med omhu, med andre ord.

Pris

Prisen ja. Dyrt = godt er et aksiom man vanligvis kan følge med temmelig god nøyaktighet. Men godt er ikke alltid dyrt! Siden polet tar inn vin til Norge i så store kvanta som de gjør har man heftige grossistpriser. NA24 meldte forleden om åpning av spesialistpol i Oslo, der noen av de mest eksklusive flaskene var priset godt under halvparten av prisen på verdensmarkedet. Men det gjelder ikke bare latterlige samlerviner eller begrensede opplag med Hennesy. Jeg skulle kjøpe champagne jeg (Språkrådet kan ha det så godt, det skrives «champagne» og «cognac» av de som drikker det), og sto på mitt lokale pol, rett før nyttår. Der skulle jeg bestemme meg for om det var Möet eller Bollinger man skulle gå for, siden nyttårsaften tross allt er nyttårsaften. Jeg hadde råd til en flaske mer enn jeg trodde av den sistnevnte. Grunnen til prisforskjellen er at polet ikke overpriser varene i luksus-segmentet for å «identifisere betalingsvilje», noe som resulterer i at flaskene var billigere fra polet enn fra super’n i Skottland…

Så jeg gjør som Lily Bollinger:

«Jeg drikker det når jeg er glad og når jeg er trist. Noen ganger drikker jeg det når jeg er alene, og i selskap anser jeg det som obligatorisk. Jeg lefler med det når jeg ikke er sulten, og drikker det når jeg er det. Eller rører jeg det aldri. Med mindre jeg er tørst.» Fordi det er billig å drikke champagne i Norge. Skål!

Det er en ny grasrotbevegelse i marsj. Ungpensjonistene.

En ungpensjonist er et ungt menneske som velger en livsstil mest passende pensjonister. Som subkultur er den kanskje tilsynelatende mindre truende mot etablerte krefter enn rånerne og gotherne, men de er likefullt en subkultur man må ta alvorlig. Ungpensjonistene er oftest unge kvinner med en urban legning, og man finner dem på internett. På blogger og twitter.

Der diskuteres drops. Kongen av danmark sine fans står i steil opposisjon til kamferdropsarmeen. Det er derimot full enighet om at drops må det være. Helst i en skål der de har klisset seg til hverandre så man må bryte av sitt stykke. Ungpensjonister er ikke på slankeren. Ungpensjonister spiser enorme mengder sukker og fløte. De baker rullekake, men kjøper fyrstekake. De drikker svak kaffe av asjett, og dypper sukkerbiter oppi. De er den logiske konklusjonen av dessertgenerasjonen. De eneste som fremdeles har dessert hver dag er pensjonister og ungpensjonistene.

De mest hardcore tilhengerne av denne gruppen legger håret en gang hver fjortende dag. De bader i chanel nummer 5, fordi det minner dem om 30-tallet. De kan ha mink-krave på drakten sin, som de med stolthet bærer over en 50-denier strømpebukse i en nesten, men ikke helt, hudaktig farve. Ungpensjonistene begynner å bli mange. De er lett gjenkjennelige med sine fornuftige pumps, polkadottkjoler, og litt for rød neglelakk. De har skotskrutete trillebager som de fyller med dessert og medister. De tar seg gjerne en konjakk til strikketøyet.

Dette er en farlig utvikling.

Ungdommens subkulturer har som regel et formål, det er en modningsfase, en forberedelse på livet. De sortkledde deppa ungene dere ser gå rundt i gaten er, sett fra et visst ståsted, middelklassebarn som er lei seg fordi de kjeder seg på skolen. De møtes i smug for å lese mørk klassisk verdenslitteratur, diskutere kunst som eksisterer med et annet formål enn å bare være pent, og har langt over gjennomsnittlige engelsk- og datakunnskaper. The Guardian hadde en analyse av gotherne ti år etter. De var alle blitt advokater, designere, arkitekter, eller skribenter. Likeledes kan rånerne, med sin overfokus på bil (per deff rusfritt), prosjekter for å holde bilen ved like, og enorme innsats for å tjene penger til bilen sin ikke sees som noe annet enn positivt. Det er dannelse!

Noe annet er det med ungpensjonistene. De forbereder seg ikke på et liv som arkitekter eller gründere. De har funnet ut at livet begynner ved 66, akkurat som Wenche Myhre gjorde i sin tid. Dette er farligere subkultur enn hip-hop gjengmentalitet, eller de gladkristne sin litt for euforiske masse-suggesjon. De hopper over hele den kjedelige delen av livet. Det er ikke rettferdig. Det er imot naturlovene. Ungdommen nå til dags er ikke ungdom. Og de vil ikke bli voksne. De vil bli gamle. De vil spise karamellpudding hver dag. De vil sitte på cafe og snakke om teater midt på formiddagen. På en hverdag. Nei. Gi meg heller en tagger, en råner, og dunk-dunk musikk med frekke tekster om dop og sex. Gi meg litt godt konstruert og meget regelbundent opprør. Det er slik samfunnsborgere bygges.

Allt jeg vet om økonomi lærte jeg fra barnebøker og tegneserier.

Min første leksjon i makroøkonomi var en Donald-pocket. Andeby hadde på et eller annet vis blitt utsatt for en diger tornado. Den hadde revet med seg Skrue sin pengebinge, og allt var bare jammer. Så skjedde mirakelet: Det begynte å regne mynter og sedler. Skrues formue dalte ned over folk og fe i andeby, og alle ble rike, for hva er vel fantasillioner delt på en by sine innbyggere?

Mye penger.

Lykken var kortvarig. Nå som alle var rike ville ingen jobbe, og prisene på allt fra jordbruksgods til tjenester økte dramatisk. Man fikk ikke tak i mat. Den eneste som ikke var rik var Skrue, som raskt tjente inn igjen alle pengene sine med ågerpriser… For alle som ikke helt har forstått norske økonomers frykt for «Hollandsk Syke» i forbindelse med bruk av oljefondet anbefaler jeg herved Donald.

Fantomet

Når man snakker om holland og kriseøkonomi må jeg vel nesten si at min kjæreste referanse angående tulipanlandet er Fantomets krøniker. Ånden som går sin forfader var nemlig i Amsterdam under tulipanboblen. Tulipaner, da særlig av den blomstrete varianten med ujevne kronblader var gjenstand for en spekulasjon uten like. Man kunne handle i papirer som lovte fremtidig levering av løker, såkkalte «futures», og mange gjorde store penger da prisene steg som verst. Spekulasjonen ble ikke gjort noe bedre av at det var et visst element av gambling involvert: Man kunne nemlig ikke vite om tulipanløken ville blomstre til å bli en normal tulipan, eller en med flammemønster og blafrende kronblader. Disse tingene, som mangedoblet tulipanens pris, var resultatet av et virus.. Så skjedde det som måtte skje med bobledannelser i verdipapir-markeder: Noen leverte ikke, eller ville ikke betale, eller kunne ikke levere. Og panikken bredte om seg. Folk ble ruinert. Tulipanløker raste i pris. Det skjedde i 1637. Man skulle tro man hadde lært en ting eller to om å betale for mye for verdiløse papirer siden da.

Krise og Gammeltestamentet

Og mens man snakker om finanskrisa kommer man ikke utenom flannelografen. Historien er velkjent: Farao er plaget av drømmer, og tilkaller en tjener, etter at alle hans magikere har tatt feil av drømmetydinga. Tjeneren får høre hva farao har drømt: Først om syv fete kuer. Så om syv tynne kuer, og så andre jordbruksmetaforer. Josef, tjeneren, sier til farao at det kommer til å komme syv gode år. Så syv dårlige, og vi må spare kornet fra de syv gode til de syv dårlige kommer. Vise nøysomhet i oppgangstider med andre ord. Så man har noe igjen til det ikke går så bra. (Keynes kunne sin bibel) Det hører med til historien at Farao gjorde som Josef sa, og at i de syv dårlige årene kom hele verden til egypt for å kjøpe mat. Da jeg fikk historien på flanellografen gikk det ikke opp for meg å spørre hva prisen på mat var om hele verden ikke hadde noe, men Egypt kunne ta monopolpriser.

Det hadde forresten ikke gått at Skrue samlet inn alle pengene igjen. Hollandsk syke er ikke like lett kurert utenfor pocketbøkene. Det eneste som hjelper er store kutt i forbruk med mindre man har spart pengene fra de gode årene heller enn å ha gjort alle i landet rike på en gang. Og gjerne ikke satt pengene vekk i friske tulipanløker eller sub-prime lån heller.

Det er snart sommer. Jeg har medlemsskap på trenings-senter. Og jeg prøver som alle andre å late som om disse to faktaene ikke har noe med hverandre å gjøre.

Etter at jeg kom hjem fra det store utland, der man drikker øl til lunsj og friterer nasjonalretten (Deep Fried Haggis Supper, With Chips!) har jeg naturlig nok gått ned i vekt. Norge har sine fordelaktige ulemper, og blant dem er en mangel på pubkultur, mangel på lunsjkultur, og en glorifisering av det asketiske som mål i seg selv. Det fnyses av folk som ikke pakker niste eller beiser hytta selv. Og selv om alkoholismen fremdeles er litt for utbredt, så er det ikke sosialt akseptert å drikke fem øl med kollegene etter jobben på onsdag. Det er liksom ikke sånn vi gjør det.

Men sånn gjorde jeg det. Og ble.. vel.. la oss si «korpulent».

Så siden februar har jeg tatt av meg 10 kilo. Det er ikke vanskelig når utgangspunktet var så hinsides ille, men nå er det stopp. Jeg har møtt mitt equilibrium. Og det er en måned igjen til bikinisesongen.

Krise

Dette er krise. Bikinisesongen liksom. Bladene bugner over av veloljede falskbrunede 15åringer i bikinier. Jeg så ikke sånn ut da jeg var 15 en gang. Men jeg skulle gjerne gjort det. Selv om det etter allt å dømme er for seint for meg å noensinne bli et sexsymbol, med tanke på min tilårskommenhet og langt fremskredne alderdom, så må jeg da få lov til å drømme? Så jeg trekker i treningstøy og drar på gymmen for å late som om jeg egentlig er ute etter bedre helse og sånn.

Dette er et velkjent triks. «jeg vil egentlig bare ha bedre helse» er et fullverdig mål, det er godkjent av alle kvinnebladene. Man er ikke sånn en suspekt person som er blitt hjernevasket av skjønnhetsindustrien til å miste aksepten for sin egen kropp. Neisann. Vi er her for helsa. Ikke for å bli sylfider/amazoner/drømmedama til mannen vår. Helsa.

Selvbiografisk

Det er noe i sosiologien som kalles «Selvbiografisk prosjekt». Bakgrunnen er en sosiolog ved navn Goffman som undersøkte «totale instutisjoner», som sinnsykehus, militæret, kostskoler osv. Steder der hele din identitet blir utradert ved at alle rutiner, omgivelsene, og dagsrytme blir bestemt av noen andre. Resultatet er at de innsatte gir slipp på hvem de er, og adopterer en identitet knyttet til instutisjonen. De BLIR gale/soldater/kostskole-elever og oppfører seg som ditto. Med stolthet. Det er en meget effektiv måte å endre mennesker på, men har havnet litt i vanry siden det berømte Stanfordeksperimentet, der de simulerte fangevokternes oppførsel utartet i så mye sadisme at eksperimentet måtte avsluttes…

Dette er det jeg forsøker å gjøre med meg selv på trenings-senteret. Jeg eier nemlig ikke selvkontroll til å sloss mot min oppfattelse av meg selv, så da får jeg bare endre identitet da. Eller med andre ord: Jeg skal begynne å bli en treningsidiot som tilfeldigvis er i elendig form, heller enn en sofagris som tvinger seg selv til å trene. Jeg velger min livsløgn med andre ord.

Det merker jeg at det er flere som gjør der inne. Birken-spinningstimene er påfallende fulle av menn i dress. Cardio-timene (satt til svensk eurodance) påfallende fulle av babes. Vektrommet påfallende fulle av menn som jeg antar må ha blitt mobba på barneskolen eller noe, fra bicepsene å dømme.

Så jeg står på trappemaskin og jeg løfter vekter. Og sier til meg selv at jeg gjør dette fordi jeg er i kontroll av mitt liv, jeg er en kvinne i drakt med blanke sko og aksjeportefølje, jeg er bedre enn alle de slappfiskene der ute. Jeg bygger min livsløgn samtidig som jeg bygger kropp. Det er for helsa. Det er for selvrealisering. For å bli sterk. Og har ingenting med de glinsende mindreårige jentene i bikini. Ikke i det hele tatt.

Valgets kvaler

Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg har kjøpt en stemme i det kommende britiske valget.

Valgfusk

Prisen var relativt rimelig: En pakke med nøkkelost, en pakke morrpølse, en kvart kilo Daim og et nemi-blad sendt til skottland. Til gjengjeld får jeg altså stemme i valget, ved å fortelle kjæresten hva han skal stemme. Valgjuks med andre ord. Straffbart med opp til flere års fengsel. Men som kjæresten sa «Du skjønner deg bedre på sånnt».

Det er ikke det at han er dum. Tvert i mot. Han er også over normalt samfunnsengasjert. Til brite å være. Det er bare at det for en brite virker som lite poeng å engasjere seg i noe som helst. Fordi det ikke har noen virkning. Ingenting noen kan gjøre har noen effekt.

Samfunnsfag

La meg forklare: Britene har såkallte «enmannskretser», det vil si at hver valgkrets har EN representant i parliamentet. Ideen er selvfølgelig at man har en lokal en i London. Opprinnelig var dette et rent personvalg, og tanker er at man stemmer på en person, ikke et parti. Men det er godt kjent at man ikke vinner en krets uten et partis støtte. Og aller helst det partiet som pleier å vinne i den kretsen. Valgkretsene er ikke kommuner, men områder som endrer seg med befolkningen. Tanken er at hvert sete representerer like mange stemmer.

Så jeg må stemme for en person jeg liker best, men i de senere år er det umulig å la være å legge merke til at partipisken svinges stadig oftere. Og de som gjør opprør finner seg uten et parti til neste valgkamp…

Partiene

Jeg stemmer fra skottland. For skottland. Kun av den grunn er det utenkelig å stemme «Tory». De konservative har ingen stemmer å miste i skottland, og kommer til å herje villt med landet. Skottland er mottagere av er uproporsjonalt stor del av offentlige midler til å drive saker og ting med, og det skotske parliamentet er langt nærmere Norge enn England rent politisk. Jeg mistenker at Toryene vil kutte sterkt i midler til skottland for å kvele ethvert tilløp til arbeiderpartipolitikk med konservativt tildelte midler. Med begrunnelse at «distriktene» får for mye uansett, og at skottland bare kan øke skattene sine lokalt, som de jo har fått lov til å gjøre.. Dessuten er Cameron en sleip liten gutt fra Eton. Jeg har møtt gutter fra Eton. Som i en alder av 17 var medlemmer i en privat klubb, ingen kvinner tillatt, og som var spådd lysende karriærer som jurister før de hadde satt en eneste eksamen.

Labour.. Man kan si mye om labour. Mye godt faktisk. Å fjerne høyesterett fra overhuset og dermed skille lovgivende og dømmende makter var godt gjort. Å kaste ut arvelordene var enda bedre. Mye flotte saker ble gjort internasjonalt også, og barnefattigdommen gikk ned. Men jeg klarer ikke å huske noe av dette. Jeg har fulgt med på hva Labour har gjort. Og allt jeg klarer å tenke på er «Irak» og «Trident» uansett hvor imponert jeg er av politisk håndtverk og stø kurs. Irak og atomvåpen lissom. Nei fy.

Så er det Lib Dems da. Det tredje partiet. Her er det mye snadder. De er for mye jeg er for. Imot mye jeg er imot. Man er som briter flest lei av de to andre, noe som teller for masse. Og en stemme for de gule er en protest. Men det er det å stemme blankt og. Og det er det reelle valget. Lib dem eller blankt. Begge er i mitt tilfelle en proteststemme, for lib-dem kan ikke vinne i min valgkrets.

Så for meg, som for en majoritet av folk med stemmer i valget, er det ikke noe poeng å stemme. Vi bor i «sikre» valgkretser for et eller annet parti. I mitt tilfelle er det et Labour-sete og min lokale representant er Alistair Darling, storbritannias Finansminister. Det er så selvsagt at de to andre kandidatene bare så vidt gidder drive valgkamp. En av dem er på ferie i Australia.

Så min stemme går til min Lib-Dem kandidat. Ikke fordi jeg tror det vil føre til noe, men fordi at om the Lib-Dems får 30% av stemmene vil de kanskje oppnå 10% av setene. Og Labour kan få 30% av stemmene men 60% av setene. Og det er et så skandaløst resultat at man kanskje tvinger frem seriøse diskusjoner om en valgreform. Man skal ikke le av briter som bryr seg om sitt parliamentsvalg akkurat nok til å selge sin stemme for nøkkelost: De trenger ikke vite mer enn at de ikke har noen innflytelse. Og hva er poenget da?