Oda Rygh

På trykk i DT i dag

I det gamle Hellas var man opptatt av tragedier. En gresk tragedie følger er bestemt mønster, og er ofte litt vanskelige for oss fra en lutheransk moralsk tradisjon å forstå. Hvorfor blir X straffet av gudene for noe man blir lurt til å gjøre? Være seg spise sine egne babyer, ha sex med moren sin, eller drepe kona si i et psykotisk øyeblikk? Svaret er at det ikke er intensjonene som teller, men handlingene selv. Blodskam kom man ikke unna uansett hvor lite man mente det, etikken var basert på hvilke handlinger man utførte, ikke hvilken tankegang man hadde.

Sisyfos

Sisyfos ble straffet av gudene for å tro at han var deres likeverdige. Som straff ble han satt til å rulle en kampestein opp en bratt bakke. Og hver gang kampesteinen nesten kom til toppen rullet den tilbake igjen. Fra denne legenden har vi uttrykket sisyfos-arbeide. Straffen er meget utspekulert og passer forbrytelsen. Sisyfos trodde han var på toppen, likeverdig med gudene, og er derfor satt i underverdenen til å aldri komme til toppen. Alltid strebe, aldri nå frem. For alltid. Noe lignende skjedde Tantalus, han sitter evig tørst og hver gang han rekker seg mot vann forsvinner det ut av rekkevidde.

Kvinne

Litt slik er det å være kvinne. Og i økende grad mann. Våre gudinner går på catwalk for Victorias secret eller skriver bøker om økologisk mat de har laget selv. Og vi ser opp til dem og tror vi kan være som dem. Vi betaler vår avlat til l’Oreal og vår tiende til Elixia, der vi løfter vekter og de detter ned igjen. Vi gjør bot som Tantalus, der vi går forbi gatekjøkkenet med maten som er for evig nektet oss. Sultne er vi. Slitne. Og vi skal aldri nå frem til målet. Vekten kommer på igjen. Six-packen må vedlikeholdes. Det finnes alltid mer oppvask. Sminken faller av. Og for hver dag som går blir vi litt eldre, og veien litt lengre. Men vi tror vi kan bli som dem, disse gudene og gudinnene, som sitter på olympos-fjellet i all sin photoshoppede herlighet. Eller som poster bilder på internett av ett helt hvitt interiør. Men det kan vi ikke. Fordi for oss så går tiden.

Lys i tunellen

Så da kan man kanskje gi opp? Ikke gidde mer? La humla suse, rynkene og magan komme. La steinen ligge i enden av bakken og ikke engang prøve å rulle den videre? Sysifos ble gitt evig liv for å fortsette sin streben etter toppen. Vi mennesker har rundt 80 år, som er nesten evig det også. I hvertfall i forhold til antikken, der man kunne vente å bli ca. 30. Problemet er at om man har en evighet til gode er det ikke godt for sjelen å sitte stille. Uten et mål eller en mening med det hele. Albert Camus analyserte sisyfosmyten slik: At likevel måtte sisyfos være en lykkelig mann. Han vet hva han skal med evigheten. Han skal rulle stein. Så gjør han det. Lykkelig.

På trykk i DT i dag

Barndommen, en lykkelig uskyldig tid. Bestefar som sitter med pipa og forteller eventyr til barnebarna sine, som med store øyne sluker denne uskyldige moro. Idyll på tvers av generasjonene. Ingen TV eller dataspill med vold her nei. I dette bildet av barndommen røyker bestefar inne, kjernesunn som han er, har aldri vært sjuk en dag. Og barna har aldri hørt om kreft eller playstation. Dette er den tapte barndom. Den foreldre ønsker at barna sine skal få. Det er dette vi EGENTLIG feirer i jula. Langt mer religiøst enn vi ville feire kristusmesse.

Uskyldspresumpsjonen

Alle som skriver barnebøker kan derimot fortelle at trikset med den gode barneboken er å selge denne myten om uskyldig moro til foreldrene, som tross allt kjøper bøkene, mens det man egentlig serverer er en bit av voksenverdenen. Astrid Lindgren var mesteren i dette faget. Ronja Røverdatter er ikke egentlig en slags barndommens Capulet og Montague. Det er en historie om den opprinnelige frykten for det uunngåelige. Om at mamma og pappa skal forsvinne og om at du skal måtte klare deg selv en gang. I en bjørnehule. Med et urimelig mannfolk.

En annen mester i denne sjangeren er Neil Gaiman, som selger foreldre lette fantasybøker om en jente som finner ut at hun egentlig vil ha de virkelige foreldrene sine. Coraline handler litt om dette. Men det handler også om å få øynene stikket ut med nåler av en personlighetsforstyrret mamma. En dame som skaper verdenen om til sitt idealbilde, der ingen utfoldelse utenfor morens fantasier er tillatt. Hun er en “beldame”, et mytologisk vesen assosiert med barnemishandling, og muligens en litt mer virkelig skikkelse enn man kanskje skulle ønske.

Apokalypse nå

Jeg tok selvfølgelig konsekvensen av dette etter litt for mye lesing og begynte å planlegge for den uungåelige apokalypsen. Grunnen var CS Lewis, som med sin omskrivelse av johannes’ åpenbaring i den siste Narnia-boka hadde gitt meg dommedagsfølelser på tampen av barneskolen. Jeg gjemte vekk varme klær i låven. Jeg pakket med meg frysetørket mat etter lengre forskning på overlevelses-teknikker. Jeg visste at det bare var snakk om tid før jeg ville være alene og foreldreløs i skogen, og hadde slått meg til ro med dette faktum. Denne fasen gikk over, men var sikkert sunn på noe vis.

Matte

Om dette er noe dere vil unngå er det en bok som er herlig uten traumer. Alice i Eventyrland har blitt anklaget for å være et resultat av migrenefantasier, av for mye opium, eller diverse andre urter. Sannheten er langt verre. Forfatteren var en uttalt motstander mot matematikk som ikke baserte seg på Euklid. Slike tullete konsepter som kvadratrøtter av negative tall og tall som ikke finnes men som man kan regne med. Eventyrland er en illustrasjon på hva som kan skje om man begynner med sånn matte: Naturlovene opphører! Ingenting er i forhold til hverandre! Skrekkforfatteren HP Lovecraft var forresten av litt samme ulla, og refererte ofte til “non-euclidean geometry” for å illustrere akkurat hvor fæle monstrene i sin mythos var. Da er det kanskje tryggere med barnemishandling, apokalypse og foreldreløshet. Eller gode gamle eventyr da. Rødhette handler bare om voldtekt.

En intro til husjakt i Drammen. Vår leilighet hadde 90 interesserte. -Merk at jeg sendte denne inn til DT før jeg skrev artikkelen til Aftenposten. Ergo overlappende poenger.  På trykk i DT i dag:

Jeg skal bli Drammenser. Det er ikke så rart egentlig. For det første trenger jeg jobb – vennligst ring for å arrangere ett intervju – og for det andre trenger jeg å bo et sted der nærbutikken har filodeig. Vi var nødt til å reise i nærmere 40 minutter for å lage baklava i helga. Det holder ikke. Derfor har vi lett etter leiligheter på Strømsø. Lille Pakistan. Der har de filodeig og takeaway karri. Grunnpilarene i ethvert kosthold. Dessuten kan man skaffe seg lønnsarbeide der. Vi nordmenn er protestanter. Lutheranske protestanter. Og som en sann protestant er jeg ikke lykkelig med mindre jeg gjør noe matnyttig.

Lettere sagt…

Men å skaffe seg leilighet i Drammen Sentrum er ikke like lett som man skulle tro. Mye av dette er fordi det er innflytting til regionen nå, Drammen er et attraktivt sted. Men mye er fordi det er vanskelig å være utleier. Det skulle man kanskje ikke tro, men det er det. Ordentlige folk med jobb og barn og sånt leier ikke. De kjøper. Å leie er noe man gjør om man er uten fast holdepunkt i livet, om man er student, nyankommet i norge, eller ikke har fast inntekt. Dessuten er loven til for å beskytte folk fra å bli husløse.

Skrekkeksempler

Enhver som har leid ut i noen år kan komme med skrekkeksempler på folk de har leid ut til. En gjenganger er sosialklienter uten kontroll på egen økonomi som aldri betaler. Eller mentalt syke mennesker uten boevne som herpeserer huset. Folk som trenger leieinntektene for å dekke huslånet mens de studerer kommer i økonomisk krise over EN dårlig leieboer. Folk som leier ut i kjelleren sin ender opp med amfetaminlanging fra lekeplassen der egne barn leker. Og å bli kvitt sånne folk er ikke bare-bare. Det må rettssak til. Man kan ikke gjøre folk husløse uten videre, så det er strikt kontroll på hvem man slipper inn under mønet. Det at det er så strengt regelverk for å skvise de svakeste ut på gata gjør paradoksalt nok at det er vanskeligere for de aller svakeste å få husly i det hele tatt.

Presenter deg

Så er dere ute etter leilighet må dere gjøre det klinkende klart at det er skikkelige folk som ber om å få husly. Presenter dere med fullt navn og adresse. Legg ved ligning, lønnsslipp og referanser. Fortell hva som er hobbyene deres. Fortell med en gang at dere ikke røyker og hvor mange folk som skal bo der. Skriv godt norsk, særlig om brevet signeres med et utenlandsk navn. Husk at det er en risiko for utleier hver gang han skriver under på kontrakt, og fortell hvor lite risiko det er med dere. Utleiere i Drammen får nå nærmere 100 mailer per hus de legger ut. For å skille seg ut i bunken må søknaden vise at dere forstår huseiers perspektiv. Dere er rolige, ikke-røykere uten dyr. Dere har jobb. Dere har inntekt. Dere har ingen betalingsanmerkinger (og tro ikke at det ikke sjekkes!). Dere kan hjelpe til med bil eller data om det trengs. Dere liker å lese. Dere liker ikke å begå innbrudd eller selge hasj. Dere vet ikke engang hva en stereo er. Dere er finfine folk. Lykke til med husjakten, og velkommen etter som Drammensere!

I DT i dag

Dårlige presentasjoner kan ta livet av en hver. Du sitter i et hotellrom eller et klasserom, og der står det et menneske som ikke klarer å være engasjerende for fem flate øre. Det finnes ikke noe verre. Eller jo. Det gjør det. Den krypende mistanken om at du, du er den personen som gjør at selv de mest innbitte nerdene får et fjernt dagdrømmeblikk og et smil om munnen som gjør at du vet, med hundre prosent sikkerhet, at det er noe halverotisk de tenker på. Som ikke har noe med det du sier å gjøre. Dette er noen tips til dere:

Du kan noe

Grunnen til at du står der oppe er at du kan noe. Dette gjør at du kan slappe av om akkurat den biten. Om du ikke kan noe og har blitt tvungen av en slem lærer til å holde presentasjon foran en klasse om Islams søyler eller dialektlære så er det bare en ting å gjøre: lære seg stoffet. Les. Pugg. Lær noe som alle vet, og deretter noe som ikke alle vet. Tegn et diagram. Finn et sitat. Mae West eller Winston Churchill eller Ibsen har sagt noe morsomt om det meste, og det får deg til å se belest ut selv om du bare har guglet.

Powerpoint

Powerpoint er en krykke for de som ikke tror de kan presentere, og en hemsko for de som kan. Resultatet er veldig sosialdemokratisk, alle blir sånn passe ok og halter bortover selv om de aller fleste ikke bare kan gå, men tilogmed løpe litt. Om du absolutt må ha powerpoint fordi det er et krav, sørg for at hver slide kan bli skrevet av. Tre linjer maks per side. Og de skal kunne sees og leses fra bakerst i rommet. Ikke les fra powerpointen. Husk at du kan noe. Fortell det du kan. Pek på diagrammet ditt. Snakk om det du kan uten å lese fra arket, pek på diagrammet igjen. Om du vil gi folk lange utdrag fra bøker eller store biter tekst med små bokstaver er det lov å dele ut notater. Ha marger i notatene så folk kan skrible det du sier. Som jo er veldig interessant og som du har researchet grundig, ikke sant?

Comic Sans

Så en bønn til lærere, som nok har nikket hodene av seg frem til nå: Comic sans MS gjør ikke at du ser bedre ut. Det finnes andre fonter som er lette å lese for dyslektikere, og comic sans er designet for å passe inn i tegneserier. Bruk av comic sans fratar allt du sier et hvert snev av autoritet, og legger til en eim av krampekulhet. Og når dere legger frem ting for foreldre på foreldremøte er det greit å bruke overhead. Det som ikke er greit er å skrive på overheaden i ulesbar miniskrift med tusj som synger på siste verset. Eller ha en ferdigskrevet, elegant, vakker, typografi-orgasmisk overhead, for å så legge et ark over og sakte fremlevere ett punkt om gangen. For det første får det deg til å virke autoritær og som om du holder tilbake informasjon, og for det andre så sier det at du mener publikummet ikke har konsentrasjonsevnen til en gullfisk en gang.

Hjelpemidler

Hjelpemidler er i grunnen bare det. Et hjelpemiddel. Om jeg skulle gjort en ting her i verdenen måtte det være å fortelle folk at man ikke lager powerpointen først, for så å fremføre. Du lager en presentasjon først. Så lager du powerpointen som passer for å illustrere poenget ditt. Eller overheaden. Eller min favoritt: Skrive på tavla. Det er retro. Det er kult. Det vitner om full kontroll. Du har kort i hånda med to stikkord på hver, og kan snakke i en time om noe du kan uten å gjenta deg selv. Eller du kan sitere Ira Hayes: «Ingen har noensinne klaget over at en tale var for kort».

Siste DT-spalte!

Jeg satt her for et år siden i min pysjamas med teddybjørner på, på gulvet foran Tven i leiligheten jeg hadde kjøpt, og spiste is med skje fra en literboks. Isen hadde små figurer i seg av dinosaurer, og på fjernsynet rullet DVDen «Pokemon, The First Movie». Jeg gråt mine tårer over de triste delene, selv om jeg hadde sett DVDen mange ganger før. Og jeg var helt uironisk. Noen går med pysj på en tullete subversiv måte, og lager facebookgrupper til støtte for bokstavkjeksen av ren nostalgi. Bokstavkjeks var ikke SÅ himla godt liksom. Smakte litt støvaktig og for sterkt av falsk vanilje. Jeg derimot, gikk i favorittpysjen min midt på dagen fordi jeg hadde lyst. Spiste iskrem med dinosaurer i fordi den smaker godt. Og så på Pokemonfilmen jeg har sett mange ganger før fordi jeg ville det.

Det nye 20

30 er det nye 20. Det er da man slår seg ned og får fast jobb og er ferdig med studier og is-spising på formiddagen. 30-Åringer begynner med prestisjetrening, snakker om pappa-perm, og roer ned på drikkinga. Ergo er 20-årene blitt de nye tenåra. Eller en forlenget barndom med strøjobber, pokemon, og dataspill. Bor gjerne hjemme hos mamma slik som undertegnede heimføing gjør. Vi hopper fra forhold til forhold. Klarer aldri å bestemme oss fra hva vi vil bli når vi blir store. Prøver litt jobb i kulturnorge. Prøver litt jobb i reklamebransjen. Jobber innimellom i butikk, og tar på oss litt korrekturlesing på fritida. Håper kanskje at musikkhobbyen eller bilinteressen kan «bli noe».

Tenåra er så vidt jeg kan bedømme fra observasjon det nye 40. Ingen er så gravalvorlig eller bruker så mye sminke som en 15åring. Ingen har større og mer faste planer for fremtida. Jeg vet om 14åringer med interesse for aksjer og sunt kosthold. Og politiske organisasjoner. Jeg vet om 17åringer med tiårsplaner for økonomien. Som vet når de skal bli mødre. Men ikke enda. Nei, tenåringer blir ikke gravide nei. De er langt for ansvarlige for slikt. Aborter er noe 20-åringer driver med, etter at vi har hatt uhell i fylla. Tenåringer trener regelmessig, spiser sunt, går på skole, har fast kveldsjobb. Tenåringene skal steder. De burde gis dress og stresskoffert på 13årsdagen.

Førtissene

Og enhver som har tatt danskebåten med en offentlig etat på tur vet at 40 er det nye 14. Førtisser. Damer med helsefaglig utdanning, ferdig med barnestyr. De fniser over mannfolk så deres 13årige døtre vemmes. Sitter i konferanser og twitrer, sender kjede-eposter med bilder av kattunger eller nakne menn til hverandre. Ingen bruker så mange utropstegn eller smilefjes i tekstmeldinger som folk mot slutten av 40-åra. Da jeg var tenåring gikk jeg i slips til skolen. Og noen av foreldrene hadde trange dongeribukser på seg. Med pålimt strass og ferdigbleket. Med hull i. Ferdige hull. Som de hadde betalt for. BETALT for hullete bukser. Uten å få rabatt engang.

Gikk over

Det at jeg sluttet å gå med slips til daglig var det første tegnet på at jeg ble eldre tror jeg. Og jeg har hatt det langt mer festlig etter at tenårene var over. Nå kan jeg sitte med pop-kulturen min og is på formiddagen, og de eneste som klager over det er folk rundt de 47 som ikke vet at to smilefjes per tekstmelding er nok. Og som antar at is er uforenelig med betaling av huslån. Det er en av gledene ved å betale sine renter og avdrag. Å sitte der i pysj på forfallsdato foran barneteve med is, og føle at nå. Nå er jeg voksen.

På trykk i DT i dag. Linker til kilder, pluss litt mer utfyllende om samvariasjon, som jeg her har beskrevet MEGET simplistisk.

Det er forskjell på folk. Noen tjener mer enn andre. Noen lever lengre enn andre. Noen får flere barn enn andre. Noen dør av andre ting enn andre. Noen får lengre utdannelse enn andre. Og temmelig mange av de som lever kortest med dårlig helse er de samme som utdanner seg minst og har lavest lønn. Her er et lite kræsjkurs i kausalitet og korrelasjon:

Korrelasjon

Korrelasjon er når en ting skjer samtidig med en annen ting. Altså at når (a) skjer, så skjer også (b). Fra samfunnsforskning i et land der skoleuniform er del av skolereglement, men barn har ytringsfrihet så kan gå med hva de vil egentlig: “De barna som går med skoleuniform på skolen får oftere høye karakterer”. Eller fra våre hjemlige trakter: “gutter får lavere karakterer enn jenter i snitt”. Og en klassisk en “Hvor lang utdannelse et barn kommer til å få er mulig å måle ved å måle antall hyllemeter med bøker i foreldrenes hjem”.

Hva så?

Det som skjer så er at aviser referer det slik: “Skoleuniform fører til bedre resultater!”, “Gutter er skoletapere!”,“Derfor skal DU lese for barna dine!”. Den oppvakte leser vil spotte hva som har skjedd her. To ting som ser ut til å ha en viss sammenheng med hverandre, uvisst hvilken, har blitt gitt en direkte årsaksammenheng. “De barna med skoleuniform er også de barna med gode resultater” har blitt til “Om man tvinger barn til å uniformere seg kommer de til å få gode resultater”. Korrelasjon har blitt til kausalitet.

Kausalitet

Kausalitet er når en ting skjer som følge av en annen ting: Jeg tok på ilden. Jeg fikk vondt. Hendelse nummer 2 er direkte på grunn av hendelse nummer 1. Ikke noe annet. Man skulle tro at å finne hva som er årsaken til noe er veldig lett, ihvertfall med all den statistikk vi har, men det er egentlig veldig, veldig vanskelig. Delvis fordi vi er veldig glad i å gjøre korrelasjoner som spiller på våre fordommer til kausaliteter i hodet vårt. Tenk om barna våre fikk bedre resultater av å ta på seg et slips? Eller hva med kjønnsdelte klasserom?

Uniform

Nå har det seg slik at jeg gikk på en skole med strengt uniformsreglement der Mr. Rektor siterte denne forskningen for å få flere til å gå med uniform. “Vi har tall på at ungdommen som går i uniform både skulker mindre og får bedre karakterer!” sa han. De som uniformerte seg fulgte altså regler mer nøye. Som lekselesing og oppmøte kanskje? Jeg la merke til en sterk korrelasjon i matkøen mellom de som betalte for egen skolemat, og de uniformerte. Og en absolutt påfallende korrelasjon mellom de som hadde matkuponger grunnet lav husholdsinntekt og de som ikke uniformerte seg. Kan det muligens ha vært familiens økonomiske situasjon, eller “klasse” om du vil, som var skyld i både mangelen på uniform (som foreldrene måtte kjøpe), skulkingen, og de lave resultatene?

Gutter er skoletapere

Vi vet alle at gutter gjør det dårligere på skolen enn jenter. Skolen er “feminisert” med all denne stillesittingen og skrivingen, noe man jo som kjent ikke drev med på 50-tallet. Heldigvis kan vi kontrollere statistikken for andre faktorer. La oss ta klasse igjen, bare for moro skyld. Her målt i foreldrenes utdanningsnivå. Og noe litt påfallende viser seg: Guttene med foreldre med høyere utdanning gjør det like bra som sine søstre.. Igjen kommer vi til at det er et mer komplisert problem. Og en skoleuniform vil ikke rette på det. Ei heller å kjøpe bøker til barn.

Det er kanskje mer politisk spiselig med kjønnsdelte klasserom eller uniformering. Men elefanten i rommet er at det ikke er klærne eller hvilket kjønn man har som er problemet. Det er hvem foreldrene dine er som teller. Hyllemeter med bøker er bare en markør på at foreldrene dine har høy utdannelse og inntekt. Det er forskjell på folk. Og det er blodig urettferdig.