Oda Rygh

Jeg er syk. Det er sikkert du også.

Og alle du kjenner. Jeg tror jeg aldri har møtt et helt friskt menneske i mitt liv. Snakk om sykdom, vondter, somatikk og psykiatri er blitt en slags besettelse. Folk snakker om klær de kjøper, mat de lagde i går og medisiner de tar.

Jeg er intet unntak. Hvilken sykdom man har er blitt en identitetsmarkør på samme måte som hvor høy man er eller hvilken øyenfarge man har er blitt det. Det er ikke snakk om hvorvidt man er syk. Bare hva slags.

WHO er litt å skylde på her. De definerer helse som “en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter.” Ifølge denne definisjonen er en toppidrettsutøver som er litt nervøs før en sprint syk. Definisjonen har eksistert siden 1948 og brukes fremdeles.

Andre deler av skylda kan vi legge på det faktum at vi lever lengre og lengre og overlever nesten hva det skal være. Med en fordobling i levealder er det ikke rart noen ledd skranter, øyne får grå stær, og antallet mennesker som har hatt kreft går rett i taket. At det finnes så mange sjuke folk kan derfor nesten ses på som positivt. Sjuke folk lever lenge nå. Hurra! Litt i samme gate finner vi folk som klager over at befolkningspyramiden er snudd på hodet. Altså over hvor fælt det er at spedbarnsdødeligheten har gått ned og at folk ikke får 13 barn lengre.

Så har vi den økende sjukliggjøringen av folk som faller utenfor bell-kurven. Enten litt for høyt eller litt for lavt bodtrykk, eller litt for mye testosteron, eller at man gråter lettere enn andre, eller noe slikt innenfor normal genetisk variasjon. Folk er litt forskjellige.

Om man er mer enn litt forskjellig, la oss si i de ti prosentene på hver ende, da er man syk. Og trenger medisiner. Igjen er det bra at de som er disponert for kolestrolproblemer fra naturens side får forebyggende statiner. Det er å ta sjukdommen før den blir et problem. Men det øker også antallet mennesker med diagnoser.

Så jeg er syk. I likhet med alle andre har jeg noen arvelige ting som gir risiko for ditt og datt. I likhet med de aller fleste finnes det noe mat jeg aller helst ikke burde spise. Om jeg drikker te på tom mage spyr jeg. Jeg har noe hudgreier som klør når jeg er stressa. Jeg er dypt, dypt avhengig av koffein. Jeg har en eller flere diagnoser, som kanskje hemmer meg i mitt daglige liv, men mest sannsynlig bare betyr at jeg må passe meg litt ekstra med kontroller, diett, trening.

Noen har litt fler av disse. Noen har litt færre. Noen er hindret fra å gjøre mye, andre trenger bare være forsiktig med skalldyr. Jeg er syk. Du er syk. Og det er ikke noe særlig spesielt. La oss slutte å late som det var det.

På trykk i DT i dag

I det gamle Hellas var man opptatt av tragedier. En gresk tragedie følger er bestemt mønster, og er ofte litt vanskelige for oss fra en lutheransk moralsk tradisjon å forstå. Hvorfor blir X straffet av gudene for noe man blir lurt til å gjøre? Være seg spise sine egne babyer, ha sex med moren sin, eller drepe kona si i et psykotisk øyeblikk? Svaret er at det ikke er intensjonene som teller, men handlingene selv. Blodskam kom man ikke unna uansett hvor lite man mente det, etikken var basert på hvilke handlinger man utførte, ikke hvilken tankegang man hadde.

Sisyfos

Sisyfos ble straffet av gudene for å tro at han var deres likeverdige. Som straff ble han satt til å rulle en kampestein opp en bratt bakke. Og hver gang kampesteinen nesten kom til toppen rullet den tilbake igjen. Fra denne legenden har vi uttrykket sisyfos-arbeide. Straffen er meget utspekulert og passer forbrytelsen. Sisyfos trodde han var på toppen, likeverdig med gudene, og er derfor satt i underverdenen til å aldri komme til toppen. Alltid strebe, aldri nå frem. For alltid. Noe lignende skjedde Tantalus, han sitter evig tørst og hver gang han rekker seg mot vann forsvinner det ut av rekkevidde.

Kvinne

Litt slik er det å være kvinne. Og i økende grad mann. Våre gudinner går på catwalk for Victorias secret eller skriver bøker om økologisk mat de har laget selv. Og vi ser opp til dem og tror vi kan være som dem. Vi betaler vår avlat til l’Oreal og vår tiende til Elixia, der vi løfter vekter og de detter ned igjen. Vi gjør bot som Tantalus, der vi går forbi gatekjøkkenet med maten som er for evig nektet oss. Sultne er vi. Slitne. Og vi skal aldri nå frem til målet. Vekten kommer på igjen. Six-packen må vedlikeholdes. Det finnes alltid mer oppvask. Sminken faller av. Og for hver dag som går blir vi litt eldre, og veien litt lengre. Men vi tror vi kan bli som dem, disse gudene og gudinnene, som sitter på olympos-fjellet i all sin photoshoppede herlighet. Eller som poster bilder på internett av ett helt hvitt interiør. Men det kan vi ikke. Fordi for oss så går tiden.

Lys i tunellen

Så da kan man kanskje gi opp? Ikke gidde mer? La humla suse, rynkene og magan komme. La steinen ligge i enden av bakken og ikke engang prøve å rulle den videre? Sysifos ble gitt evig liv for å fortsette sin streben etter toppen. Vi mennesker har rundt 80 år, som er nesten evig det også. I hvertfall i forhold til antikken, der man kunne vente å bli ca. 30. Problemet er at om man har en evighet til gode er det ikke godt for sjelen å sitte stille. Uten et mål eller en mening med det hele. Albert Camus analyserte sisyfosmyten slik: At likevel måtte sisyfos være en lykkelig mann. Han vet hva han skal med evigheten. Han skal rulle stein. Så gjør han det. Lykkelig.

2010 var året allt forandret seg.

På starten av året satt jeg i huset jeg hadde kjøpt med kjæresten og hadde det utrolig kjipt.

Jeg var i midten av en depressiv episode (mer om dette senere), veide nesten 80 kilo, og var full alt for ofte. Ikke hadde jeg jobb. Ikke hadde jeg penger. Og fordi vi ikke hadde penger og fordi jeg var sjuk så skrantet forholdet. Noe hinsides.

For å illustrere hvor sjuk jeg var: Jeg sov 20 timer daglig. Jeg hverken pusset tenner eller dusjet i to uker av gangen. Jeg drakk de timene jeg var våken fordi det var så vanskelig å være både våken og edru samtidig. Jeg lagde ikke mat.

Folk som kjenner meg vil vite nøyaktig hvor ille dette er. Jeg. Lagde ikke mat. Og spiste bare karber med salt og smør på som jeg fikk fra internettet og  just-eat.

Da jeg var på mitt aller verste leverte jeg inn masteroppgaven min. Og besto.

Noe måtte gjøres.

Februar 2010

Moren min ble hjertesyk og skulle opereres. Jeg flyttet hjem til Norge på mannfolkets ordre, for min og hans og vår skyld. Jeg dro mens han var på jobb, vi sa bare så vidt hadet til hverandre. Jeg trodde jeg aldri ville se ham igjen. At dette var starten på slutten. Hjemme hos min mor sluttet jeg å drikke og begynte så smått å slanke meg litt. Gikk turer i Vikersund. Kuttet ut hvitt brød. Jevnet ut soverytmen.

På besøk hos min lillesøster i bergen rundt påske fikk jeg to telefoner. Den ene tilbød meg en skrivejobb. Den andre kallte meg inn til intervju hos en salgsjobb. Jeg fikk begge.

April

Fastlegen refererer meg til Modum Bads poliklinikk uten vansker. Jeg starter å jobbe. NAV gir meg penger til livsopphold frem til lønning. Jeg har nesten ikke snakket med kjæresten. Men han skal komme på besøk!

Mai

Folk liker skriveriene mine. Jobben er et helt ok sted med en helt ok lønn. Jeg har gått ned noen kilo. Starter å sykle rundt Bergsjø. Går mer tur. Når jeg er minst motivert får jeg dytt bak fra mor. Psykiateren (vel, ikke psykiater helt ennå. Lege i spesialisering. En slags beta-psykiater. Under utvikling, men med alle funksjoner på plass.) bekrefter at jeg ikke bare er lat og dum, men faktisk syk. Får faste timer til å snakke om ting.

Sommer

Mannfolket skal flytte etter. Vi bor hos mor og hos far litt. Vi skaffer ham en jobb etter noen uker uten hell. Min lønn er nok til å betale huslånet i Skottland imens. Vi drar tilbake og selger bilen så vi slipper å betale importskatt. Pusser opp leiligheten i skottland og klargjør for å leie den ut. Jeg slutter i salgsjobben i august for å søke mer relevante jobber, men har fått et par andre skrivejobber i mens.

Høst

Vi begynner å lete etter egen leilighet og venter på at vår skal leies ut. Kan ikke betale for to hus på en gang. Jeg skriver mer. Sender på impuls et leserbrev inn til Aftenposten, og det blir en uhorvelig mengde styr ut av det. Tabloid. Dagsnytt atten. Og møte med Navarsete.

Styret fikk resultater dog:

November og desember.

Jeg flytter, som jeg sa jeg ville. Vi har fått oss leilighet i Drammen midt i smørøyet på Strømsø. Likviditetsproblemet med depositum løses ved hjelp av fatter og et kortsiktig lån, som vi begynner å betale tilbake med en gang. Fatter blir lettere sjokkert over at vi ikke tar lengre tid.

Jeg blir tilbudt vikarjobb hos dt.no og har mestringsfølelse der. Jeg skriver igjen. Jeg tar konsulentoppdrag for NRK. Til sammen er skriverier og vikarjobb og annet smått nesten en 100% stilling.

Psykiateren (versjon Beta) sier jeg er blitt for frisk til å trenge henne mer. Får beskjed om å bare ringe om jeg forverres, men at hun ikke venter å se meg flere ganger.

Jeg begynner å planlegge å starte eget firma. Huset i skottland leies ut. Leia dekker renter og avdrag på huslånet. Mannfolket og jeg er glade. Glade glade glade.

Nyttårsaften står vi på bybrua i Drammen med venner og familie mens fyrverkeriet går over oss.

Det føles som om allt begynner på nytt nå. Vi har kommet ut av en minus-situasjon og er i startgropa igjen. Neste år skal bli fantastisk.

På trykk i DT i dag

Barndommen, en lykkelig uskyldig tid. Bestefar som sitter med pipa og forteller eventyr til barnebarna sine, som med store øyne sluker denne uskyldige moro. Idyll på tvers av generasjonene. Ingen TV eller dataspill med vold her nei. I dette bildet av barndommen røyker bestefar inne, kjernesunn som han er, har aldri vært sjuk en dag. Og barna har aldri hørt om kreft eller playstation. Dette er den tapte barndom. Den foreldre ønsker at barna sine skal få. Det er dette vi EGENTLIG feirer i jula. Langt mer religiøst enn vi ville feire kristusmesse.

Uskyldspresumpsjonen

Alle som skriver barnebøker kan derimot fortelle at trikset med den gode barneboken er å selge denne myten om uskyldig moro til foreldrene, som tross allt kjøper bøkene, mens det man egentlig serverer er en bit av voksenverdenen. Astrid Lindgren var mesteren i dette faget. Ronja Røverdatter er ikke egentlig en slags barndommens Capulet og Montague. Det er en historie om den opprinnelige frykten for det uunngåelige. Om at mamma og pappa skal forsvinne og om at du skal måtte klare deg selv en gang. I en bjørnehule. Med et urimelig mannfolk.

En annen mester i denne sjangeren er Neil Gaiman, som selger foreldre lette fantasybøker om en jente som finner ut at hun egentlig vil ha de virkelige foreldrene sine. Coraline handler litt om dette. Men det handler også om å få øynene stikket ut med nåler av en personlighetsforstyrret mamma. En dame som skaper verdenen om til sitt idealbilde, der ingen utfoldelse utenfor morens fantasier er tillatt. Hun er en “beldame”, et mytologisk vesen assosiert med barnemishandling, og muligens en litt mer virkelig skikkelse enn man kanskje skulle ønske.

Apokalypse nå

Jeg tok selvfølgelig konsekvensen av dette etter litt for mye lesing og begynte å planlegge for den uungåelige apokalypsen. Grunnen var CS Lewis, som med sin omskrivelse av johannes’ åpenbaring i den siste Narnia-boka hadde gitt meg dommedagsfølelser på tampen av barneskolen. Jeg gjemte vekk varme klær i låven. Jeg pakket med meg frysetørket mat etter lengre forskning på overlevelses-teknikker. Jeg visste at det bare var snakk om tid før jeg ville være alene og foreldreløs i skogen, og hadde slått meg til ro med dette faktum. Denne fasen gikk over, men var sikkert sunn på noe vis.

Matte

Om dette er noe dere vil unngå er det en bok som er herlig uten traumer. Alice i Eventyrland har blitt anklaget for å være et resultat av migrenefantasier, av for mye opium, eller diverse andre urter. Sannheten er langt verre. Forfatteren var en uttalt motstander mot matematikk som ikke baserte seg på Euklid. Slike tullete konsepter som kvadratrøtter av negative tall og tall som ikke finnes men som man kan regne med. Eventyrland er en illustrasjon på hva som kan skje om man begynner med sånn matte: Naturlovene opphører! Ingenting er i forhold til hverandre! Skrekkforfatteren HP Lovecraft var forresten av litt samme ulla, og refererte ofte til “non-euclidean geometry” for å illustrere akkurat hvor fæle monstrene i sin mythos var. Da er det kanskje tryggere med barnemishandling, apokalypse og foreldreløshet. Eller gode gamle eventyr da. Rødhette handler bare om voldtekt.

Det går tregt.
Det er kjedelig. Man spiser bra, men skeier ikke ut.. Du ser ikke forskjellen fra dag til dag. Men holder ut. Det er kjipt og kjedelig.

Da er det lett å glemme at man faktisk har hatt fremgang.  Helt på ordentlig.

vs.

Ja. Se det!

Der var det forskjell ja.

Forskjellen er forresten rundt 20 kilo. Fra høyt i 70-tallet til høyt i 50-tallet. Fra morbid overvektig til normalvektig. Fra februar til denne uka.

Rykk og napp, med noen utblåsninger. Og gud så demotivert jeg har vært til tider. Men.. Det funker. Selv om det ikke funker hver dag eller med en gang. Men litt om gangen…