Oda Rygh

Det som teller mest er hvem foreldrene dine er.

Det aller viktigste valget du gjør her i verden er å ha blitt født av rimelig oppegående folk.De behøver ikke være rike, de behøver ikke være perfekte. Om de ikke er aktivt nedbrytende så er du allerede i forkant av kurven. Om du supplerer med noen besteforeldre, faddere, venner av familien, eller naboer som du kan ringe når du tryner så er det bare flott. Har du ikke nettverk, så skaff et.

Har fulgt i nettavisenes fotspor og gått over til Disqus.

Det betyr at du nå kan kommentere hos meg med twitterkonto, openID, epost, bloggadresse, disqus-konto, og facebook, om du ABSOLUTT MÅ.

Å bruke facebook som kommentarsystem er en uting av dimensjoner, godt oppsummert av Eirik Newth her: Facebook som panoptikon

Jeg har ikke masse kommentarer, jeg trenger ikke moderere så himla mye. Men jeg bruker Disqus på jobb i Drammens Tidende, og er egentlig veldig fornøyd med funksjonaliteten. Pluss at det er digg for folk å bare kunne bruke den IDen de foretrekker.

For de som lurer: Det var helt totalt smertefritt å installere disquspluginnen på wordpress, og å eksportere og importere de gamle kommentarene.

Sofavelgerne vant valget. Ingen fikk like mange stemmer som dem. Og så da?
Noe av forklaringen på valgets lave deltakelse ser man i forskjellen mellom valgkretsene. Valgkretser med mange lavinntektsfamilier hadde lavere valgdeltakelse enn valgkretser med høyinntektsbefolkning. Men selv om man bare teller rikingene er det snakk om et begredelig oppmøte. Jeg tror jeg vet hvorfor:

Enighet
I løpet av valgkampen var alle så skjønt enige om at man ville ha god eldreomsorg. Og gode barnehager for alle. Alle ville at budsjettet skulle holdes. Vi er for god helse og god utdanning og kvalitet. Ingen er uenige.
Dessuten, uansett hvilke tenkelige konstellasjoner som ville endt opp med makten i de ulike kommuner og fylker ville det ikke være noen krise. Selv om man i diverse nettfora får inntrykk av at høyresiden vil «rasere velferden» og at venstresiden egentlig vil «gjøre oss til en sovjetstat» så er det egentlig ikke så mange ekstreme tanker i noen av mainstreampartiene.
Høyre vil ha offentlig finansiert helsevesen og SV synes at privat eiendomsrett er helt greit liksom. Frp har muslimer som medlemmer, og KrF vil egentlig ikke forby skilsmisse.

Det samme
For veldig mange mennesker er det akkurat det samme om deres offentlig finansierte helsetilbud leveres av en offentlig, privat eller veldedig institusjon, så lenger de slipper å betale for det.
Å ikke gå til valgurnene er ikke et uttrykk for likegyldighet, men at alle partiene på tvers av politisk spektrum er ca. i takt med folket. Er ikke dette demokratisk, at folket føler de fleste partier representerer dem?
Det er ingen krise om et maktbytte skjer. Det vil ikke plutselig totalt endre privatøkonomien eller tilgang til utdanning eller mulighet til å kjøre på veiene for meningmann.

statlig styring
I hvert fall ikke siden kommunenes oppgaver i stor grad er fastsatt av staten. Øremerkede midler og lovpålagte tjenester. Sykehusene er ikke lenger under fylkets kontroll. Ulempen med at det ikke skal være forskjell på tilbudet basert på hvor du bor er at det ikke kan bli forskjell på tilbudet basert på hvem som har makta.

Sofapartiet
Sofapartiet er et legitimt parti. At de får mange stemmer betyr bare at veldig mange er helt tilfredse eller gir F. Om man vil ha de opp av sofaen må man utsette dem for fare, innføre ulikhet eller forby hjemmesitting. Vil vi egentlig at partier flest skal være i utakt med den største velgergruppen? Vil vi egentlig at den største velgergruppen er de som ikke bryr seg nevneverdig? Det er det som må til nemlig.

I DT i dag

Varme hender. Omsorg. Familie. Det er så hyggelig med sånt. Folk er bedre enn institusjoner. Mennesker er det viktigste i yrker der man håndterer mennesker. Egentlig burde ikke mennesker være noe som var et yrke i det hele tatt. Eldre burde passes på av familien. Det er det som er så fint med innvandrerfamilier, der er hjemmeværende husmødre som ser etter de svakere. Og gud forby at man effektiviserer alderdommen ved å gps-merke de demente, gi dem elektroniske kosedyr å kose med, eller anskaffe roboter til å løfte de syke inn og ut av senga.

Det er bare et problem med de varme hendene. Det kan hende de ikke er det beste for deg. La oss ta noe så enkelt som gamle menn som passer på sine demente koner. Hvor mange demente har ikke komplekse tilleggsdiagnoser, er på en hel haug piller som må tas i riktig kvanta… Og hvor mange av disse omsorgspersonene er ikke egentlig for syke selv til å være til meningsfull hjelp. Hva skjer om omsorgspersonen selv begynner å “surre litt”?

Selv med en helt frisk omsorgsperson er det etiske problemer. Familiestrukturer er gjerne hierarkiske. Hva skjer når den tidligere voldelige ektemannen mister posisjonen som familiens overhode og tyrann? Vil du virkelig bli vasket på intime områder av dine egne barn? Og hva med når hensynet for de eldre foreldrenes ve og vel havner i konflikt med andre hensyn. For eksempel arv. Det varme og personlige i familien kommer med en eim av makt, innflytelse, og klam avhengighet.

Institusjon

Jeg vil inn på institusjon. Kaldt og upersonlig. Heller stoppeklokke hos fagfolk enn at medisindoseringa mi skal gjøres av en litt glemsom partner som bare venter på at jeg skal legge på røret for godt. Og som jeg vet er dårlig til å regne. Men selv på gamlehjem er det snakk om krise hvis man prøver å erstatte de overarbeidede fagfolkene med tekniske duppeditter.

Det hele minner meg om en historie fra kina: Det er billigere å bare leie inn 3000 mennesker til et filmsett enn å bruke digitale verktøy for historiske slagscener. Og billigere å leie folk til å stå å holde lyskastere, enn å kjøpe et stativ. Omsorgssektoren må være det eneste stedet der det er uakseptabelt å komme seg ut av U-landsøkonomien når det gjelder arbeidskraft. Heller slite ut hjelpepleiernes rygg enn å skaffe roboter til å løfte pasientene. Det er jo så mye koseligere.
Selv på institusjon er det et inngrep i privatsfæren at et annet menneske vasker deg bak. Det finnes allerede toaletter som ikke bare kan vaske deg bak, men føne deg tørr og gi deg en ryggmassasje samtidig som den spiller en liten melodi. Melodien er riktignok japansk pop, men jeg tror jeg kan leve med japansk pop for å slippe at et annet menneske må hjelpe meg på do.

Snart fylles eldreinstitusjonene av folk med et helt annet forhold til teknologi enn dagens eldre har. Snart er det ikke om å gjøre å ansette flest mulig varme hender. Eldre og demente aktiviseres alt med dataspill og roboter.

Det finnes allerede gamlehjemsblogger. Selvfølgelig skal det være nok kvalifisert personale. Selvfølgelig kan ikke alt løses teknisk. Men frykten for det upersonlige er irrasjonell når det upersonlige ikke bare virker, men er bedre.

Jeg har en tilståelse. Jeg har lest mye på de aller mest høyre-ekstreme bloggene og nettsidene.
Jeg har systematisk og over tid vært innom alle mulige slags steder der all mulig slags gift har sydet og gjæret. Helt siden jeg som 18-åring hadde et prosjekt på videregående om holocaustfornektelse og kildekritikk i historiefaget har jeg vært dypt fasinert av de aller mest ytterliggående politiske meningene. Kall det en slags hobby. Et intellektuellt tidsfordriv. Litt som fotballfans som vet alt om spillere i 5. divisjon i Paraguay. Jeg postet aldri noe.

Ekstremistfaunaen

Det er fullstendig lov å ha sterke meninger om innvandring. Det er lov å være sterkt imot. Det som kjennetegner ekstremisten er ikke at han (eller hun) har visse meninger, men at han er monomant rabulerende og ubalansert.
Grensen mellom innvandringskritiker og ekstremist går ved evnen til å se positive sider, andres argument, eller i visse tilfeller, ved at kritikken er basert i en totalt annen virkelighetsforståelse. I visse tilfeller konspirasjonsteorier.

Gamle hvite menn

De gamle er eldst også i innvandrings-spørsmålet. Foreningen mot innvandring og deres like består for det meste av gamle sinna menn. Gamle sinna menn som kastet ut tyskerne, og vil kaste ut resten av “inntrengerne”. Består for det meste av pensjonister. Mannlige sådan. De skriver leserbrev på papir som de sender per post. Snakker i voldelige termer, men kan vel regnes som harmløse nok. Noen av de yngre boltrer seg monomant på diverse nettavisers kommentarfelt. De vil gjerne tilbake til Norge anno ca. 1954, og forstår veldig lite av grunner til at dette ikke kommer til å skje bare vi blir kvitt innvandrerne. Denne gruppen er minskende av naturlige årsaker, men har et visst rekrutteringsgrunnlag i pensjonistmenn fra frikirkelige miljøer, mest grunnet israel-spørsmålet og tilhørende muslimskepsis.

Sanne Nordiske

Noen som absolutt ikke har israelsympatier er De Nordiske. Kodeord for Germanske. Eller Ariske om du vil.
Kjennetegnes ved utstrakt bruk av runer, solkors, lett okkultisme eller odinisme, holocaustfornektelse, lemfeldig omgang med historiske kilder, feiring av nazikjendisers bursdager, og hyllest av den blonde norske jente og kvinne. Denne gruppen tror jødene står bak alle ting som er feil i verden og har et oldschool syn på hudfarge. Det er snakk om raseteori tatt rett fra eugenikernes skolebøker på tidlig 30-tall og hyppig referering av zions vises protokoller. Var kule på 90-tallet. Er totalt ut som gruppe nå.

Kulturkritikerne

Kulturkritikerne maser ikke om så gammeldagse ting som raser eller jøder. De bryr seg om kultur. De er, om de har en mening om saken, israelvennlige, men kommer til israelvennligheten sin på andre måter enn de eldre frikirkelige. De er for Israel fordi Israel er mot muslimer. Ihvertfall i deres verden. Dette er også grunn til at de gjerne adopterer en kristen identitet og symbolbruk. Korsfarer-bilder av rimelig kitchy kvalitet brukes som symbol på europas kamp mot den muslimske invasjonen. Teorien er at lederne i vestlige land er i et komplott med muslimske ledere for å snikislamisere europa og innføre sharia. (En beskyldning som ironisk nok ble reist mot tempelridderne i sin tid.)

Men historiske fakta og demografifaget er ikke deres sterke side, og om de blir rettet på blir man gjerne kjeftet ut som “sosialist” eller “feminazi”. Ja, for selv om de er moderne nok til å ha noen kvinner blant seg, og blant idolene sine, så er fotsoldatene heller ikke her spesielt damevennlige. I tillegg er fakta man stiller med mot deres påstander “tatt fra sosialistdrevne dhimmi-instutisjoner”. Ordet “dhimmi” betyr i denne sammenhengen at man er med på den eurabiske konspirasjonen for å ta over europa.

Debatt

Debatt med disse folkene nytter ikke. Det er ikke en debatt. En debatt foregår på like fot mellom folk som kan tenkes å adoptere deler av den andres synspukt. Men dette er som å diskutere kreasjonisme og at jorden er eldre enn 6000 år med en nyfrelst som hele tida refererer til bibelen og mener alle argumenter du har er plantet av djevelen. De som har en grunnleggende verdensoppfatning om jødisk eller arabisk konspirasjon har tilbragt så mye tid med kvasi-intellektuell litteratur og folk som mener det samme som dem at det ikke finnes noen vei igjennom skallet.

De har tykke bøker skrevet av folk med doktorgrader som bekrefter deres teorier. Det tar den jevne nettdebattant timesvis med graving før man finner ut at doktoren er doktor i matematikk, ikke historie, og at boka er selvpublisert. Og innen da er debattanten gått over til rabulering med et nytt sett intern-refererende ideer. Den eneste debatten de er ute etter er en på deres egne premisser. Der deres virkelighetsoppfatning om konspirasjoner og sammensvergelser ligger til grunn.

Og den får de ikke. Og den skal de ikke få.

For hendig guide til debatt med mennesker med annen virkelighetsoppfatning: Her er en om å debattere med den mer rabiate delen av amerikansk kristendom, som er like relevant når det gjelder nettdebatt med ekstremister:

Jeg vokste som kjent opp på gård.

Der var det paller med kunstgjødsel. Rett ved siden av dieselpumpa. En pall er lik ett tonn. En sekk er 40 kilo. Sånn kommer det fra felleskjøpet.

Jeg fikk ikke lov å leke ute mens Pappa sprøytet. Nok gift til en hel tank sprøyteveske er i en liten klump, som minner litt om en sånn briks du putter inn i oppvaksmaskina.

Bestefar bruke siktet fra ei rifle som kikkert. Satt i stua og sikta på elg. Det hang jaktrifle fra elghodet i gangen hans. Patroner visste jeg hvor lå også.

En av bestefars våpen var en ombygd Mauser. Merk “en av”. Han var i likhet med mange litt av en samler.
Norge har en meget stor våpentetthet takket være jegere og samlere.

Man har lite å finne på på bygda. Ting jeg har drevet med inkluderer laging av eget sprengstoff. Jeg har gode oppskrifter på termitt og napalm i hodet mitt. Også har jeg destruert harddisker ved å skyte på dem med hagle. Jeg har tatt jaktkurs i regi av 4h. Jeg var da en god skytter med rifle, men håpløs med hagle.

Nerder underholder seg selv. Små intellektuelle øvelser som bygging av tidsinstillingr og tennløsninger til sprengladninger. Det er så harmløst. Vi gjorde det alle sammen, eller kjenner folk som gjorde det.

En av de jeg vet om som lagde de aller mest sofistikerte slike løsninger gikk derfra videre til en grad i robotikk og AI. I kollektivet de bodde i var det stadig nye løsninger. Roboten som kunne lage alle mulige drinker bare ingen av dem, inneholdt kullsyre for eksempel. Kullsyre første til eksplosive resultater.

Vi snakker om da vi brente hull i en hel bil og asfalten under. Vi snakker om da læreren stoppet oss fra å ha prosjekter med for ødeleggende potensiale. Vi snakker om propantanken som gikk av med så stor kraft at den brettet seg rundt et tre.

Noen av oss har barn. Noen av oss lager mat med tørris vi har tatt med hjem fra et laboratorium for å imponere på nyttår. Noen av oss drømmer om småbruk med kunstgjødsel og traktor med dieselmotor. Så lenge vi har internett-tilgang til å diskutere politikk på IRC eller twitter.

Det var så uskyldig. All denne leflingen med alt dette utenkelige. Så fjernt.

Det kjennes ikke sånn ut lenger.

Det er mye jeg er uenig i.

Valgurnene

Lignelse

God valgkamp!

-I DT i dag

På trykk i DT forrige lørdag

Hvorfor snakker man ikke ondt om de døde? Minnesord, dødsannonser, nekrologer og gravferdstaler har alle dette til felles. De sier ikke et vondt ord om den døde. Er ikke dette litt ekkelt?

Tenk over det. Hvor mange mennesker vet du om som har kun positive sider? Personlig vet jeg om flere mennesker med usympatiske sider som langt på vei oppveier for deres begrensede godhet og talenter. Hvorfor er det slik at vi ikke er ærlige når gjort er gjort og syning er synt?

Siste vitnemål

En teori finner man i folkloristikken, folke-eventyr og sagn der mennesker på dommens dag står opp fra sine graver, tar med seg sine gravstøtter, og bruker støttene som bevis overfor St.Peter over hva slags gode mennesker man var mens man levde. Det var risset i sten. Om jeg var enken til en voldelig ektemann ville jeg nok sneket meg inn på kirkegården og risset litt selv. Og det gjorde folk.

Gamle gravsteiner kan finnes med sirlige beskjeder til st.peter, og enhver som gikk forbi, om hva slags håpløst menneske som lå her. Vigslet jord, javisst, men uten forfalsket meldingsbok til perleporten. Johan Herman Wessel tok like gjerne saken i egne hender, og skrev sitt eget epigram:

Han aad og drak, var aldrig glad
Hans Støvlehæle gik han skieve.
Han ingen Ting bestille gad.
Tilsidst han gad ei heller leve.

Mistanke

Istedet sitter jeg med en mistanke om at jeg blir løyet til når jeg leser folks nekrologer. Man begynner å få den samme kritiske holdningen til ordbruk om menneskers ettermæle som man får til eiendomsprospekter: “fjordgløtt” betyr at fjorden kan sees om man lener seg ut av et av vinduene. “rustikt” betyr at det kommer til å koste mer å pusse opp enn prisen på huset. “Landlige omgivelser” betyr at det er for langt til butikken.

Og så leser man i en nekrolog at vedkommende var en livsglad ungkar og levemann. Eller “så forfylla at ikke noe kvinnfolk ville ta i ham med jerntang”. Eller så leser man om den eldre kvinnen som var en samler, unikt individ og en eksentriker. “Hadde en skrue løs, men arvingene var fornøyde” kunne det like gjerne stått.

De etterlatte

Mest urederlig er det kanskje mot de etterlatte. De som levde i skyggen av en rusmisbruker, voldsforbryter, eller bare usympatisk menneske. Skal man virkelig forvente at de ikke bare skal tie, men dikte opp hvor fantastisk den avdøde egentlig var? Man mistenker at noen av de litt åpenbare eufemismene i nekrologene er med vilje dårlig tilslørte sannheter.

Personlig ville jeg foretrukket at mine gode sider ble belyst ved siden av mine mindre gode. Heller enn at de forsvinner imellom omskrevet tåkeprat. En hyllest til et levd liv er ufullkommen om den bare er halvsann. Og direkte fornærmende mot både levende og døde om den er regelrett løgn.