Varme hender
I DT i dag
Varme hender. Omsorg. Familie. Det er så hyggelig med sånt. Folk er bedre enn institusjoner. Mennesker er det viktigste i yrker der man håndterer mennesker. Egentlig burde ikke mennesker være noe som var et yrke i det hele tatt. Eldre burde passes på av familien. Det er det som er så fint med innvandrerfamilier, der er hjemmeværende husmødre som ser etter de svakere. Og gud forby at man effektiviserer alderdommen ved å gps-merke de demente, gi dem elektroniske kosedyr å kose med, eller anskaffe roboter til å løfte de syke inn og ut av senga.
Det er bare et problem med de varme hendene. Det kan hende de ikke er det beste for deg. La oss ta noe så enkelt som gamle menn som passer på sine demente koner. Hvor mange demente har ikke komplekse tilleggsdiagnoser, er på en hel haug piller som må tas i riktig kvanta… Og hvor mange av disse omsorgspersonene er ikke egentlig for syke selv til å være til meningsfull hjelp. Hva skjer om omsorgspersonen selv begynner å “surre litt”?
Selv med en helt frisk omsorgsperson er det etiske problemer. Familiestrukturer er gjerne hierarkiske. Hva skjer når den tidligere voldelige ektemannen mister posisjonen som familiens overhode og tyrann? Vil du virkelig bli vasket på intime områder av dine egne barn? Og hva med når hensynet for de eldre foreldrenes ve og vel havner i konflikt med andre hensyn. For eksempel arv. Det varme og personlige i familien kommer med en eim av makt, innflytelse, og klam avhengighet.
Institusjon
Jeg vil inn på institusjon. Kaldt og upersonlig. Heller stoppeklokke hos fagfolk enn at medisindoseringa mi skal gjøres av en litt glemsom partner som bare venter på at jeg skal legge på røret for godt. Og som jeg vet er dårlig til å regne. Men selv på gamlehjem er det snakk om krise hvis man prøver å erstatte de overarbeidede fagfolkene med tekniske duppeditter.
Det hele minner meg om en historie fra kina: Det er billigere å bare leie inn 3000 mennesker til et filmsett enn å bruke digitale verktøy for historiske slagscener. Og billigere å leie folk til å stå å holde lyskastere, enn å kjøpe et stativ. Omsorgssektoren må være det eneste stedet der det er uakseptabelt å komme seg ut av U-landsøkonomien når det gjelder arbeidskraft. Heller slite ut hjelpepleiernes rygg enn å skaffe roboter til å løfte pasientene. Det er jo så mye koseligere.
Selv på institusjon er det et inngrep i privatsfæren at et annet menneske vasker deg bak. Det finnes allerede toaletter som ikke bare kan vaske deg bak, men føne deg tørr og gi deg en ryggmassasje samtidig som den spiller en liten melodi. Melodien er riktignok japansk pop, men jeg tror jeg kan leve med japansk pop for å slippe at et annet menneske må hjelpe meg på do.
Snart fylles eldreinstitusjonene av folk med et helt annet forhold til teknologi enn dagens eldre har. Snart er det ikke om å gjøre å ansette flest mulig varme hender. Eldre og demente aktiviseres alt med dataspill og roboter.
Det finnes allerede gamlehjemsblogger. Selvfølgelig skal det være nok kvalifisert personale. Selvfølgelig kan ikke alt løses teknisk. Men frykten for det upersonlige er irrasjonell når det upersonlige ikke bare virker, men er bedre.