Ubehagelig nære
Jeg leste boka til Elin Ørjasæter “Det Glade Vanvidd” før den kom ut, og har enda ikke kommet meg til å skrive noe.
Jeg kjenner meg nemlig altfor godt igjen. Dette er temmelig godt gjort, da boka handler om å være Mor (med stor M, innehaver av det hellige norske moderskap), Karrierekvinne (i drakt og spisse sko), og Av En Viss Alder (45 pluss). Jeg er 25, lavere utdannet, uten særlig karriere og velsignet barnløs.
Samling
Boka er delvis en samling av tekster fra hennes liv som kommentator, og delvis nye tekster om allt fra samfunnet, moderskapet, uføretrygd, foreldremøter, innvandring, eldrebølgen, språk og kjærlighet, allt sett igjennom Elins øyne fra sitt liv. Man kan kanskje si at hun er for personlig i sin vinkling når hun skriver om samfunnet og dets utfordringer, men da er man ikke av typen som trenger å få eksempler gitt. Det personlige gjøres politisk, anekdoter understreker seriøse poenger, og stilen er, og jeg er redd for å bruke en klisje her men gjør det allikevel: “lettbeint”.
Boka harselerer med kvinnens rolle i samfunnet. Elin ser hvor sinnsykt visse aspekter, som skjønnhetspress og prektige foreldre er, men innrømmer gladelig å ha latt seg forføre av nobelklinikken og blitt såret av kritikk mot henne som mor. Som en deltagende men oppmerksom observatør gir hun et catch 22-aktig humoristisk blikk på det absurde i det moderne livet.
Ubehagelig
Og det er ubehagelig nære. Elin Ørjasæter kler av seg selv i møte med krav, standarder, og irrasjonelle verdensbilder, og tvinger leseren til å innse en ting eller to. Og ber deg om å skjerpe deg. Og ta deg sammen. Selv om hun ikke gjorde det. Alkohol, skjønnhetsjag, og bruk av grining som maktmiddel analyseres av en grinebitersk kjerring på en måte som vi kjenner igjen fra egne tanker. Egentlig.
Det er noen svake poenger, av og til gjentar tekstene seg selv (som redaktøren nok kunne plukket ut, det gjør at tekstene ser mer ut som om de var skrevet hver for seg. Noe de jo antagelig var), og det svakeste er nok at analysene av samfunnet blir så grunne. Det er ikke plass til mer dyptgående dog uten å miste lettbeintheta. Men bakerst i boka finnet utfyllende kilder. Noen av tekstene kan man ha lest før, og de blir litt svakere av det, men helheten er grundig og trass store spenn i temaer mister man aldri de røde trådene.
Realisme
Den ene røde tråden er realisme. Elin Ørjasæter er sinna på allt som lukter av blind ideologi vekk fra virkeligheten, uansett partifarge. Kanskje med unntak av en litt for glitrende hyllest av samfunnsøkonomene. Hun er sinna på venstresida, hun er sinna på høyresida. Hun følte smerte ved å være utearbeidende mor, men synes det er latterlig at karrierekvinner mener de skal skaffe seg vaskehjelp.
Hennes hus ble nemlig vasket av Nils. Ektemannen hennes. Den andre røde tråden. Han er realist. Han kjefter på henne når verden trenger seg på med irrasjonalitet. Han er tilstede i alle kapitlene om livet i familien som et slags korreks eller fortellerstemme. Det er i kontrasten mellom Nils og Elin at galskapen i spennet mellom ideal og virkelighet kommer skikkelig frem. Boken kan leses som et kjærlighetsbrev, om man ikke leser den som samfunnskritikk eller selvbiografi.
Personlig leser jeg den som en real overhøvling fra en tante om at jeg må ta meg sammen, slutte å sippe, ta på meg mascara, og dra ut å gjøre noe. Og ikke la folk plage meg sånn.