Oda Rygh

Det er en vanlig påstand at man ikke skal slippe barna på nettet fordi det er så mye pornografi der. Det er jo i og for seg riktig at man kan finne uhorvelige mengder med mer eller mindre eksplisitt materiale om man virkelig prøver, men det er ikke det jeg har opplevd at jeg finner mest av i min tilfeldige slentring rundt nettet. Katter derimot. Katter er det mye av.

Bonsai Kitten

Min reise startet med en nettside som omtalte en japanske kunstformen “Bonsai Neko”. Bonsai er kunsten å lage miniatyrtrær ved å forsiktig beskjære både røtter og topper, og slik hindre vekst. Ren mishandling av furu såvel som gran. Bonsai kitten var en nettside som omtalte den japanske kunsten å gjøre det samme med kattunger. Ved å stikke dem inn i en flaske og koble dem til tuber for mat og sånn. Nettsida hadde bilder av kattunger i flasker. Det hele viste seg å være en vits, selvfølgelig, men skapte panikk over store deler av nettet. Det interessante med hysteriet rundt 2001 var at man trodde at det var mulig, og at japanere ville gjøre noe sånn. Japanere gjør jo så mye rart.

Lolcats

Så dukket lolcats opp. Lolcats består av et bilde, gjerne av en katt i en morson/uheldig positur, med en feilstavet “morsom” setning på. Det har utviklet seg et helt eget språk basert på lolcats, bibelen har blitt oversatt til det, og egne regler for hvordan man lager dem har utvikler seg. Man bør for eksempel bruke en hvit sans serif font. Berømte lolcats inkluderer “longcat”, “I can has cheezburger” og “Bukkit”. Den siste er ikke et bilde av en katt, men et bilde av en hvalross, som holder en bøtte. Hvalrossen er, så vidt man kan se, meget glad fordi den har den nevnte bøtta.

Deiligste katta på nettet.

Har du en kattunge? Er du fan av deiligst.no? Disse to konseptene går over i hverandre på nettsiden ratemykitten.com. Her kan du laste opp bilde av din kattunge, og la nettet stemme på den. Konkurransen er beinhard, og bare de absolutt søteste vinner. Andre nettsider på samme nivå er “rate my puppy” og “rate my bunny”. Om du føler deg mindre kompetitiv men har et utsøkt bilde av katten din som ligger i vasken på badet, så kan du heller gå til catsinsinks.com. “A page featuring pictures of cats in sinks. And basins”. Akkurat.

Fæleste katta på nettet

Er katta di mindre søt, og mer satan sjøl? Ta et bilde og send den til mycathatesyou.com. Kattene der er slemme kattepuser. Meget slemme kattepuser. Men ikke så slemme som kattepusene på catsthatlooklikehitler.com. En samling av katter som, vel, ser ut som Hitler.

Japanere gjør mye rart

Men kongen av kattene på nettet er Maru. Maru er en japansk overvektig kattepus av rasen Scottish Fold. Maru er litt dum. Maru elsker pappesker. Det er drøssevis av videoer på youtube med Maru som hopper inn i, løper rundt, og koser med pappesker. Og internettbefolkningen elsker ham. Mer enn de elsker Paris Hiltons sexvideo ifølge visse sidevisningstellere. Katter, mer pop enn porno. Noe å tenke på for narvesens øverste hylle?

Så er det høst igjen, ferien er over, bladene på trærne blir gule og røde, den første forkjølelsen går sin rundgang, blant småbarnsforeldrene først, og deretter til oss andre… En idyllisk tid, uten noen særlige krav til kos eller fest. Ren hverdag. Fisk til middag. Tran. Ikkeno moro før til jul. Så naturligvis klarer jeg ikke motstå fristelsen til å dra kjedelig hverdag til det ekstreme: Jeg skal bli avholdskvinne i tre måneder.

Alkokutt

Reglene er temmelig enkle: Jeg skal ikke innta flytende alkohol som drikkevare frem til midten av desember. Unntakene sier seg selv: Har man kokt inn alkoholen til det ugjenkjennelige eventuellt flambert pannekaker med den, eller alkoholen kun er tilstede i homeopatisk oppløsning, teller det ikke (I motsetning til hva visse religiøse påbud eller muligens homeopater hevder).

Helga

Så jeg går fra å drikke i helgene, pluss kanskje litt øl på hverdager, til full slutt. Man bes merke skillet mellom å “drikke” (Eller “drekka” om du er på bygda) og å “ta en øl i sola til maten”. Når ungdommen snakker om å “drekka i hælja” er det flatfyll det snakkes om, om noen skulle være i tvil. Så jeg troppet opp for helgehandlinga mi med handleliste fri for drikkevarer. Og fikk litt sjokk av hvor lite penger det kostet. Så satt jeg der da. Med et fantastisk ostebrett jeg hadde kjøpt inn for halve ølbudsjettet, men uten vin. Og tenkte.

Alkoholisme er meget utbredt blant de med høyest utdannelse. Etter fem, seks, sju år med studier, er vanene blitt noe man ikke blir kvitt. Kvinner begynner å ta inn på menn. Jeg deltok en gang i en spørreundersøkelse der man spurte hvor mange enheter man drakk “daglig”. Og trodde det var en vits, jeg var 19 eller så og hadde et meget beskjedent konsum. Jeg har siden da møtt velfungerende mennesker som drikker. Hver helg tre kvelder på rad. Eller hver dag. Eller hver dag hele dagen. Og så mindre velfungerende mennesker: De sitter på Bjørgs cafe i Hokksund. Eller på No.1 bar i Drammen. Eller et av mange andre lignende vannhull. Og drikker jevnt og stødig. De snøvler ikke så veldig, men beveger seg tregt til trass for målrettetheten. Jeg satt på et slikt sted etter jobb en kveld med en øl og en notatblokk mens jeg ventet på bussen, og ble umiddelbart tatt inn i varmen.

Hva som er i veien

De lurer på hva som er i veien med meg. Og kjøper en øl og setter seg ned ved meg. De er ikke fulle per se. Eventuellt har de ikke vært edru de siste mange årene og har nådd et slags platåstadium. De sitter og gjør ingen fortred og går sakte men sikkert under innenfor grensene av norsk lov. De var bekymret for meg. Logikken var at siden jeg satt på deres pub på deres tid på dagen, så måtte noe være ille. En av damene lurte på om det var en mann som gjorde meg fortred. En av herrene lurte på om jeg hadde noen bokstavdiagnoser eller traumer fra krigen, og uttrykte sin sympati.

Jeg mener at jeg ikke har noe særs problematisk forhold til flaska. Jeg drakk til tider litt for mye som student. Jeg drakk til tider litt for ofte i ferier. Jeg har møtt på jobb og forelesninger bakfull (og kom ikke her og si at dere ikke har gjort det samme!), men jeg tok en pinex og møtte opp. Det får liksom være grenser til uansvarlig oppførsel. Man er en god protestant: Etter at man har det moro har man det vondt. Ingen unntak. Det hjelper ikke å skrifte. Å innimellom bo i et land der alkohol til maten, eller istedet for mat, i lunsjen regnes som noe som er greit hjalp ikke akkurat heller. Man blir, som alkoholpolitikken hevder, en større forbruker av at drikkevarer er lettere tilgjengelig og billigere og sosialt akseptert. Men nå er det slutt på kontinentale vaner. Jeg skal sitte på fest og drikke eplejuice og Driver’s Dream. Og ha hverdag frem til jul.

Da skal det drekkas.

Denne sommeren samlet bloggere av alle sjatteringer og aldre seg i Kristiansand for å feste, bade, sole seg, og diskutere blogging i Norge. Dette er den andre bloggcampen som arrangeres, og antall påmeldte har økt fra 107 til over 300.

I forveien har arrangementet blitt dekket i medier, da mest de mer rosa sjatteringene, foredragene blir også streamet direkte på VG nett, og diskutert under hashtaggen #bloggcamp på twitter.

Ankomst. Is.

Deltagerne ankom “plenen”, der selve campen skulle være, og skrev seg inn i manntallet fredag ettermiddag. Navn, telefonnummer, epostadresse, bloggadresse og twitterbrukernavn. De fikk laminerte kopier av programmet, bloggcamp t-skjorter, og is. Isen var naturlig nok formet som en MP3-spiller, i gjennomført nerdete stil. Telt ble slått opp rundt på Plenen, og øl ble drukket i skyggen. Med unntak av et øltelt som slet seg og fløy av gårde med et vindkast var idyllen allt begynt å senke seg. Ølteltet ble holdt nede av frivillige og demontert med en munter mine, før det rakk å gjøre permanent skade på andre telt eller biler. Mer iPod-is materialiserte seg.

Midt imellom teltene, i midten av campen, fasjonabelt sent, ankommer Ida Wulff i en husbil. Ida Wulff er 20 år og peroxydblond. Hun skriver fast for nettavisen. Hun omtales som “bloggprinsesse”, og var intill nylig en av norges mest populære bloggere. Hun skriver for det meste om livet sitt, klærne sine, håret sitt, og tjener godt med penger på det. “Nå kommer dronninga” mumler en blogger, litt snurt, da palassbobilen parkerte seg i sentrum…

Det er på tide å feste i Kristiansand, klubbkonseptet Hed Kandi er blitt hyret inn og spiller i Bendiksbukta tidlig på kvelden mens grillmat serveres, og senere på utestedet Kick. Folk kommer ikke tilbake til campen før langt på natt.

Blogg, ditt varemerke.

Cecilie Staude, foreleser ved BI, holder lørdag morgen sitt foredrag “blogg, ditt personlige varemerke”. Bendiksbukta er utstyrt med sofaer og puter, og de lettere medkomne bloggerne sitter i sola og er imponerende våkne. Gjennomsnittsalderen på de fremmøtte er det  noe merkelig med. -Rosabloggerne glimrer med sitt fravær. Staude legger i sitt foredrag vekt på blogg som offentlig ytring, som aldri kan fullstendig fjernes fra ditt profesjonelle “jeg”. Illustrert med “Jævla Bønder”-caset, der kommunikasjonsdirektøren i DnB-nor på sin private blogg, en blogg som ikke var skrevet i hans eget navn eller hadde noen forbindelse til hans stilling i DnB Nor, førte til at DnB måtte offentlig ut med en uttalelse om at de faktisk likte bønder meget godt. Bloggen er nå slettet. Elin Ørjasæter skrev i e24 om dette som en fiasko for den levende samfunnsdebatten. Og hevdet at dette ville føre til at “samfunnsdebatten på nett er overlatt til trygdemottakere, offentlig ansatte og rikssynsere.”

Staude er uenig i denne konklusjonen, og hevder saken “I utgangspunktet ikke handler om hvorvidt næringslivsledere og andre kan få ytre seg med personlige meninger på nettet, men om hvordan måten man kommuniserer på i nettsamfunn får innvirkning på hvordan omgivelsene oppfatter den som uttaler seg.” Hele foredraget blir, selvfølgelig, lagt ut på Cecilie Staudes blogg.

Fra blogg til bok.

Neste foredrag holdes av Kristin Oudmeyer. Hun arbeider nå for unicef, en jobb hun fikk delvis via sosiale medier og Bokprosjektet sitt “den store mobbeboken for voksne”. Kristin, også kjent som Curly eller @vrangest ( fikk ideen til boken og postet på twitter etter hjelp til å få realisert ideen sin om en bok om mobbing. En twitterfølger satte henne i kontakt med Humanist Forlag, som tok inn boken. Alle innsamlede bidrag kom inn via sosiale medier, og boken og bloggen som hørte til var ofte diskutert på twitter, noe som ga boken en spredning få fagbøker kan oppnå.

Deltagerne

Det ser ut til at deltagerne er delt inn i to hovedgrupper. De Rosa, og De Seriøse. Rosabloggerne er her for å feste, og det gjør de til gavns. De er jenter i festivalmote, og homofile gutter, alle rundt 20 år. Rosabloggerne er det største bloggsegmentet i norge i dag, men de deltar ikke på bloggcamp-aktivitetene, og godt er vel det. Foredragene om bloggingens utvikling i Sverige og USA, land som ligger litt forut for oss, lover ikke bra for dem. Rosabloggerne er som døgnfluer i Sverige. De som overlever er de som har gjenoppfunnet seg selv. En av de har gått fra rosablogger til hjemmeværende mammablogger. I USA viser statistikken at de aller fleste bloggere er hobbyister (som skriver om bil, baking, strikking etc) eller fag/corporate blogger. Det siste er et voksende segment både i Norge og i Sverige. Dette ser ikke ut til å bry Rosabloggerne nevneverdig, de går i sirkel rundt foredragene for å komme seg til badevannet, og møter såvidt opp på bloggcamp-konserten med Jarle Bernhoft, tidligere vokalist i Span, senere på kvelden.

Kaffe

Aldersmessig er det et ektepar som stikker seg ut blant deltagerne. Kari Anna Sandvik (også kjent som “alven” eller @barnepedagogen) er 52 år og første gangs deltager på bloggcamp. Hun driver firmaet “alven”, et kvalitetsveiledningsfirma for barnehager. Kroken der deres telt er slått opp er populært blant de litt eldre bloggerne grunnet en eim av primus og kokekaffe på søndag morgen, en velkommen avveksling fra brusen servert ellers på området. “Jeg har lært mye her. Foredraget om blogg som personlig varemerke var veldig interessant.” smiler Kari mens hun byr på en kaffekopp. “Også er ungdommen så hyggelige da, selv om de roter og bråker litt. Jeg føler meg ikke utenfor i det hele tatt, noe jeg var litt redd for opprinnelig.”

Opphavsrett og forbrukermakt

Så er det tid for flere forelesere. Martin Bekkelund (Friprog Norge) og Even Sandvold Roland (Geelmuyden Kiese) holder sine foredrag sammen. Bekkelund gir en nybegynners innføring til opphavsrett på nett, med et dårlig skjult stikk til Ida Wulff og hennes manglende attributtering av lånte bilder. Uten særlig effekt, da det tiltenkte offeret ikke var tilstede, men badet. Even Roland holder sitt foredrag med caser som sitt eget “drittunge”-case, og andre eksempler på store selskaper som gjør et godt eller dårlig inntrykk i digitale medier vs. sine forbrukere. (Telenor kommer bedre ut av det enn NSB). I likhet med de fleste andre foreleserne har de, nærmest selvsagt, lagt ut forelesningene sine på slideshare, et nettverktøy for deling av presentasjoner. Under foredraget legger jeg merke til en mumling ved siden av meg. Det er noen som spiller inn en videoblogg fra campen inn i et kamera.

Trenger en bedrift en blogg?

Det er spørsmålet stormberg-gründer Steinar Olsen, han som spillte inn videobloggen, spør i sitt foredrag. Han forklarer sin tilstedeværelse i sosiale medier med at hans produkter allt blir diskutert der, og man må være der kundene er. Stormberg bruker enkle overvåkningsverktøy fra google for å finne steder der de blir diskutert, og svarer. Steinar viser til flere tilfeller av positiv omtale han har funnet slik, og har spredt. Og tilfeller av negativ omtale, eller forslag til forbedringer han har tatt inn over seg. Sentralt for stormbergs tilstedeværelse er også et sterkt samfunnsengasjement, som reflekteres i blogg, på twitter, og i forretningsetikk.

Bloggcamp vil arrangeres igjen neste år. Arrangør Thomas Moen har i et blogginnlegg sagt han i fremtiden vil jobbe mer med bloggcamp og mer seriøse blogger, der det er dit utviklingen er på vei. Men rosabloggerne kommer nok til å feste videre neste år også.

Så har jeg gjort som så mange norske som ikke klarer å finne seg noen i hjemlandet: Jeg har importert partner. Og er altså sammen med en vaske-ekte innvandrer. En sånn utlending. Han er skotsk og EØS-borger, og hadde sådan mindre problemer i møte med det norske statsapparatet enn au-pairer med mystiske koder i passet eller asylsøkere som tar mastergrad på NTNU mens de lever i sjul i Norge. Fra et EØS-land kan man stort sett tusle over grensa, og se seg om etter jobb i tre måneder eller så. Så får man lov av politiet til å bo her og av skatte-etaten til å betale skatt. Innskrevet i manntallet som innvandrer med eget fødselsnummer.

Innvandrer

Smak litt på ordet “innvandrer”. Det er en person som, nøytralt sagt, har vandret inn. Utenfra. SSB definerer innvandrer som “personer med to utenlandsfødte foreldre: førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet”. SSB har samtidig delt opp første og andre generasjons innvandrere. Sånn for tallas skyld. Det ble det litt bråk av. Det er ikke det vi mener når vi snakker om innvandrere. Det er intuitivt feil. Vi vet, uten SSB sin hjelp, hva innvandrere er og hva de gjør. Og hvordan de klarer seg.

Karri

Folkeinnvandreren er mørk i huden og lukter vagt av karri. Før luktet de vagt av hvitløk, men nå er vi nordmenn så vant med midelhavskosthold at hvitløksluktende menn med bart er noe vi nesten forventer å treffe i det daglige liv. Middelaldrende kvinner tar med seg sånne hjem fra Hellas eller Spania. Nå er det karri som er rart i matveien og eimen siver opp oppgangen og eldre kvinner med blått hår rynker på nesa. SSB vil hevde at folkeinnvandreren er en svenske. Eller en polakk kanskje. Men svensker gir oss bare assosiasjoner til påfyll på kaffen. Jeg merker selv at når jeg hører svensk så får jeg lyst til å herme fordi det høres så koselig ut. Litt sånn kaffelatte-mammapermisjon. “Tjena!” Polakker river uthus om man betaler dem. Matnyttige liksom. Skal her nevne at “Polski Smak” var den eneste butikk-kjeden i storbritannia jeg kunne få tak i kefir til julebaksten. Polakker er praktisk talt nordmenn.

En sånn utlending

Men folk som ser ut som ordentlige innvandrere er motsatt. En kronikk i rikspressen her forleden fortalte om en andre eller tredje generasjons innvandrer, en sånn utlending (brun i huden altså), som hadde store vansker med å unngå at barnet hennes ble definert som minoritetsspråklig og satt til å lære seg morsmålet. Ungen snakket selvfølgelig ikke et ord hindi eller urdu. Men på den andre siden blir man jo fritatt fra nynorsk om man har morsmålsundervisning da. Slik er jo strengt tatt kongen definert som innvandrer og. Mon tro om han fikk morsmålsundervisning i Dansk?

Integrering

Jeg gjør mitt for å integrere importbrudgommen som en ordentlig nordmann, med knekkebrød i matpakka og korrekt uttalelse og bruk av ordet “Mævle”. Mesteparten av jobben har han gjort selv ved å ha blitt født uten noe særlig farge i kjakane, men en sommer i norsk sol har kjapt gitt ham et mer suspekt utseende. Dessuten er nasjonalretten i Skottland chicken tikka masala.

I dreamt I was an archaeologist working in the word of warcraft location tirisfal glades. I was digging up murloc bones and stuff. I was dating a total douche. He was all like “you have an interesting carreer and I am useless” and then beat me up. This made me sad. It also made my colleagues sad. One of them wrote a witty poem about him to try to convince me he was a douche. Then he also got beat up by my “boyfriend”

We founds some gold-ish plates/tablets in the dig site with squiggly writing on and translated them using a mouse with a wheel that the mouse rubbed on paper, leaving black trails and writing. Not a computer mouse. A real mouse. With whiskers.

I could use the gold plates to go to the past, where there was a murloc princess, she was pretty and had a kimono. The princess in the past was also sad because she was dating a total douche. Well, I say dating, she was abducted and raped by the total douche, and her eggs had been corrupted and she hadn’t noticed the eggs were corrupted till she had lain many. I dunno why she would lay so many eggs, maybe she was like a queen bee or something.

I got a pretty kimono too. It was all glisteny and sea-shell coloured.

My “boyfriend” stopped me going back into the past, but instead made me do the dishes and then he ate all the chocolate pudding and creme chantilly so there was none left for me.

Then I woke up because James was supercheerful and awake and wanted me to be awake and touched me and stole my duvet and made there be light.

The douche.