Oda Rygh

Publisert i Drammens Tidende i går.

Jeg har hatt besøk av min skotske forlovede i en stund. Når han drar hjem igjen sender jeg med ham en av vinmonopolets kataloger til min vinelskende svigermor, så hun kan plukke ut de flaskene hun vil ha. Dere vet, de flaskene fra de verdensberømte vinhusene, til halve prisen av prisen på verdensmarkedet, som ikke finnes å få kjøpt i Storbritannia, selv på internett.

Dette er ikke en aprilspøk. Om man setter til side alkoholpolitiske hensyn for et lite øyeblikk, og bare konsentrerer seg om polets fortreffelighet som butikk, så er vi nordmenn så heldige som man kan bli.

Utvalg

La oss ta utvalget først: Norge fikk smekk på fingrene fra EØS angående manglende utvalg i polet. Det ble tatt til etteretning, og resultatet kan sees i polets meny i dag. Polet tar inn «allt» av en viss kvalitet. Det er egentlig vanskelig å finne en dårlig vin på polet med mindre man aktivt prøver å kjøpe noe man ikke liker, eller kjøper kokevin til å servere i glass. Om du går inn på et lokalt pol kan du be om å få inn alle vinene på deres liste. Du er ikke prisgitt din lokale kjøpmanns utvalg. Om du vil ha noe polet fører så kan du få det.

Ikke det at å være prisgitt din lokale kjøpmann i dette tilfellet vil være noe du burde være lei deg for. Polets ansatte er godt skolert. I kontrast kan jeg si at om man skulle handle vin på mitt lokale supermarked i skottland ville jeg kun ha prisen til hjelp for å bestemme kvalitet om jeg var uvitende. For de ansatte ville være 16åringer rett ut fra skolen uten peiling… Og hyllene var fulle av det de lokale var mest glad i. Her var det om å gjøre å velge vinforhandler med omhu, med andre ord.

Pris

Prisen ja. Dyrt = godt er et aksiom man vanligvis kan følge med temmelig god nøyaktighet. Men godt er ikke alltid dyrt! Siden polet tar inn vin til Norge i så store kvanta som de gjør har man heftige grossistpriser. NA24 meldte forleden om åpning av spesialistpol i Oslo, der noen av de mest eksklusive flaskene var priset godt under halvparten av prisen på verdensmarkedet. Men det gjelder ikke bare latterlige samlerviner eller begrensede opplag med Hennesy. Jeg skulle kjøpe champagne jeg (Språkrådet kan ha det så godt, det skrives «champagne» og «cognac» av de som drikker det), og sto på mitt lokale pol, rett før nyttår. Der skulle jeg bestemme meg for om det var Möet eller Bollinger man skulle gå for, siden nyttårsaften tross allt er nyttårsaften. Jeg hadde råd til en flaske mer enn jeg trodde av den sistnevnte. Grunnen til prisforskjellen er at polet ikke overpriser varene i luksus-segmentet for å «identifisere betalingsvilje», noe som resulterer i at flaskene var billigere fra polet enn fra super’n i Skottland…

Så jeg gjør som Lily Bollinger:

«Jeg drikker det når jeg er glad og når jeg er trist. Noen ganger drikker jeg det når jeg er alene, og i selskap anser jeg det som obligatorisk. Jeg lefler med det når jeg ikke er sulten, og drikker det når jeg er det. Eller rører jeg det aldri. Med mindre jeg er tørst.» Fordi det er billig å drikke champagne i Norge. Skål!