Ungpensjonistene
Det er en ny grasrotbevegelse i marsj. Ungpensjonistene.
En ungpensjonist er et ungt menneske som velger en livsstil mest passende pensjonister. Som subkultur er den kanskje tilsynelatende mindre truende mot etablerte krefter enn rånerne og gotherne, men de er likefullt en subkultur man må ta alvorlig. Ungpensjonistene er oftest unge kvinner med en urban legning, og man finner dem på internett. På blogger og twitter.
Der diskuteres drops. Kongen av danmark sine fans står i steil opposisjon til kamferdropsarmeen. Det er derimot full enighet om at drops må det være. Helst i en skål der de har klisset seg til hverandre så man må bryte av sitt stykke. Ungpensjonister er ikke på slankeren. Ungpensjonister spiser enorme mengder sukker og fløte. De baker rullekake, men kjøper fyrstekake. De drikker svak kaffe av asjett, og dypper sukkerbiter oppi. De er den logiske konklusjonen av dessertgenerasjonen. De eneste som fremdeles har dessert hver dag er pensjonister og ungpensjonistene.
De mest hardcore tilhengerne av denne gruppen legger håret en gang hver fjortende dag. De bader i chanel nummer 5, fordi det minner dem om 30-tallet. De kan ha mink-krave på drakten sin, som de med stolthet bærer over en 50-denier strømpebukse i en nesten, men ikke helt, hudaktig farve. Ungpensjonistene begynner å bli mange. De er lett gjenkjennelige med sine fornuftige pumps, polkadottkjoler, og litt for rød neglelakk. De har skotskrutete trillebager som de fyller med dessert og medister. De tar seg gjerne en konjakk til strikketøyet.
Dette er en farlig utvikling.
Ungdommens subkulturer har som regel et formål, det er en modningsfase, en forberedelse på livet. De sortkledde deppa ungene dere ser gå rundt i gaten er, sett fra et visst ståsted, middelklassebarn som er lei seg fordi de kjeder seg på skolen. De møtes i smug for å lese mørk klassisk verdenslitteratur, diskutere kunst som eksisterer med et annet formål enn å bare være pent, og har langt over gjennomsnittlige engelsk- og datakunnskaper. The Guardian hadde en analyse av gotherne ti år etter. De var alle blitt advokater, designere, arkitekter, eller skribenter. Likeledes kan rånerne, med sin overfokus på bil (per deff rusfritt), prosjekter for å holde bilen ved like, og enorme innsats for å tjene penger til bilen sin ikke sees som noe annet enn positivt. Det er dannelse!
Noe annet er det med ungpensjonistene. De forbereder seg ikke på et liv som arkitekter eller gründere. De har funnet ut at livet begynner ved 66, akkurat som Wenche Myhre gjorde i sin tid. Dette er farligere subkultur enn hip-hop gjengmentalitet, eller de gladkristne sin litt for euforiske masse-suggesjon. De hopper over hele den kjedelige delen av livet. Det er ikke rettferdig. Det er imot naturlovene. Ungdommen nå til dags er ikke ungdom. Og de vil ikke bli voksne. De vil bli gamle. De vil spise karamellpudding hver dag. De vil sitte på cafe og snakke om teater midt på formiddagen. På en hverdag. Nei. Gi meg heller en tagger, en råner, og dunk-dunk musikk med frekke tekster om dop og sex. Gi meg litt godt konstruert og meget regelbundent opprør. Det er slik samfunnsborgere bygges.