Oda Rygh

Publisert i Drammens Tidende i går.

Jeg har hatt besøk av min skotske forlovede i en stund. Når han drar hjem igjen sender jeg med ham en av vinmonopolets kataloger til min vinelskende svigermor, så hun kan plukke ut de flaskene hun vil ha. Dere vet, de flaskene fra de verdensberømte vinhusene, til halve prisen av prisen på verdensmarkedet, som ikke finnes å få kjøpt i Storbritannia, selv på internett.

Dette er ikke en aprilspøk. Om man setter til side alkoholpolitiske hensyn for et lite øyeblikk, og bare konsentrerer seg om polets fortreffelighet som butikk, så er vi nordmenn så heldige som man kan bli.

Utvalg

La oss ta utvalget først: Norge fikk smekk på fingrene fra EØS angående manglende utvalg i polet. Det ble tatt til etteretning, og resultatet kan sees i polets meny i dag. Polet tar inn «allt» av en viss kvalitet. Det er egentlig vanskelig å finne en dårlig vin på polet med mindre man aktivt prøver å kjøpe noe man ikke liker, eller kjøper kokevin til å servere i glass. Om du går inn på et lokalt pol kan du be om å få inn alle vinene på deres liste. Du er ikke prisgitt din lokale kjøpmanns utvalg. Om du vil ha noe polet fører så kan du få det.

Ikke det at Ã¥ være prisgitt din lokale kjøpmann i dette tilfellet vil være noe du burde være lei deg for. Polets ansatte er godt skolert. I kontrast kan jeg si at om man skulle handle vin pÃ¥ mitt lokale supermarked i skottland ville jeg kun ha prisen til hjelp for Ã¥ bestemme kvalitet om jeg var uvitende. For de ansatte ville være 16Ã¥ringer rett ut fra skolen uten peiling… Og hyllene var fulle av det de lokale var mest glad i. Her var det om Ã¥ gjøre Ã¥ velge vinforhandler med omhu, med andre ord.

Pris

Prisen ja. Dyrt = godt er et aksiom man vanligvis kan følge med temmelig god nøyaktighet. Men godt er ikke alltid dyrt! Siden polet tar inn vin til Norge i sÃ¥ store kvanta som de gjør har man heftige grossistpriser. NA24 meldte forleden om Ã¥pning av spesialistpol i Oslo, der noen av de mest eksklusive flaskene var priset godt under halvparten av prisen pÃ¥ verdensmarkedet. Men det gjelder ikke bare latterlige samlerviner eller begrensede opplag med Hennesy. Jeg skulle kjøpe champagne jeg (SprÃ¥krÃ¥det kan ha det sÃ¥ godt, det skrives «champagne» og «cognac» av de som drikker det), og sto pÃ¥ mitt lokale pol, rett før nyttÃ¥r. Der skulle jeg bestemme meg for om det var Möet eller Bollinger man skulle gÃ¥ for, siden nyttÃ¥rsaften tross allt er nyttÃ¥rsaften. Jeg hadde rÃ¥d til en flaske mer enn jeg trodde av den sistnevnte. Grunnen til prisforskjellen er at polet ikke overpriser varene i luksus-segmentet for Ã¥ «identifisere betalingsvilje», noe som resulterer i at flaskene var billigere fra polet enn fra super’n i Skottland…

Så jeg gjør som Lily Bollinger:

«Jeg drikker det når jeg er glad og når jeg er trist. Noen ganger drikker jeg det når jeg er alene, og i selskap anser jeg det som obligatorisk. Jeg lefler med det når jeg ikke er sulten, og drikker det når jeg er det. Eller rører jeg det aldri. Med mindre jeg er tørst.» Fordi det er billig å drikke champagne i Norge. Skål!

Det er en ny grasrotbevegelse i marsj. Ungpensjonistene.

En ungpensjonist er et ungt menneske som velger en livsstil mest passende pensjonister. Som subkultur er den kanskje tilsynelatende mindre truende mot etablerte krefter enn rånerne og gotherne, men de er likefullt en subkultur man må ta alvorlig. Ungpensjonistene er oftest unge kvinner med en urban legning, og man finner dem på internett. På blogger og twitter.

Der diskuteres drops. Kongen av danmark sine fans står i steil opposisjon til kamferdropsarmeen. Det er derimot full enighet om at drops må det være. Helst i en skål der de har klisset seg til hverandre så man må bryte av sitt stykke. Ungpensjonister er ikke på slankeren. Ungpensjonister spiser enorme mengder sukker og fløte. De baker rullekake, men kjøper fyrstekake. De drikker svak kaffe av asjett, og dypper sukkerbiter oppi. De er den logiske konklusjonen av dessertgenerasjonen. De eneste som fremdeles har dessert hver dag er pensjonister og ungpensjonistene.

De mest hardcore tilhengerne av denne gruppen legger håret en gang hver fjortende dag. De bader i chanel nummer 5, fordi det minner dem om 30-tallet. De kan ha mink-krave på drakten sin, som de med stolthet bærer over en 50-denier strømpebukse i en nesten, men ikke helt, hudaktig farve. Ungpensjonistene begynner å bli mange. De er lett gjenkjennelige med sine fornuftige pumps, polkadottkjoler, og litt for rød neglelakk. De har skotskrutete trillebager som de fyller med dessert og medister. De tar seg gjerne en konjakk til strikketøyet.

Dette er en farlig utvikling.

Ungdommens subkulturer har som regel et formål, det er en modningsfase, en forberedelse på livet. De sortkledde deppa ungene dere ser gå rundt i gaten er, sett fra et visst ståsted, middelklassebarn som er lei seg fordi de kjeder seg på skolen. De møtes i smug for å lese mørk klassisk verdenslitteratur, diskutere kunst som eksisterer med et annet formål enn å bare være pent, og har langt over gjennomsnittlige engelsk- og datakunnskaper. The Guardian hadde en analyse av gotherne ti år etter. De var alle blitt advokater, designere, arkitekter, eller skribenter. Likeledes kan rånerne, med sin overfokus på bil (per deff rusfritt), prosjekter for å holde bilen ved like, og enorme innsats for å tjene penger til bilen sin ikke sees som noe annet enn positivt. Det er dannelse!

Noe annet er det med ungpensjonistene. De forbereder seg ikke på et liv som arkitekter eller gründere. De har funnet ut at livet begynner ved 66, akkurat som Wenche Myhre gjorde i sin tid. Dette er farligere subkultur enn hip-hop gjengmentalitet, eller de gladkristne sin litt for euforiske masse-suggesjon. De hopper over hele den kjedelige delen av livet. Det er ikke rettferdig. Det er imot naturlovene. Ungdommen nå til dags er ikke ungdom. Og de vil ikke bli voksne. De vil bli gamle. De vil spise karamellpudding hver dag. De vil sitte på cafe og snakke om teater midt på formiddagen. På en hverdag. Nei. Gi meg heller en tagger, en råner, og dunk-dunk musikk med frekke tekster om dop og sex. Gi meg litt godt konstruert og meget regelbundent opprør. Det er slik samfunnsborgere bygges.

Allt jeg vet om økonomi lærte jeg fra barnebøker og tegneserier.

Min første leksjon i makroøkonomi var en Donald-pocket. Andeby hadde på et eller annet vis blitt utsatt for en diger tornado. Den hadde revet med seg Skrue sin pengebinge, og allt var bare jammer. Så skjedde mirakelet: Det begynte å regne mynter og sedler. Skrues formue dalte ned over folk og fe i andeby, og alle ble rike, for hva er vel fantasillioner delt på en by sine innbyggere?

Mye penger.

Lykken var kortvarig. NÃ¥ som alle var rike ville ingen jobbe, og prisene pÃ¥ allt fra jordbruksgods til tjenester økte dramatisk. Man fikk ikke tak i mat. Den eneste som ikke var rik var Skrue, som raskt tjente inn igjen alle pengene sine med Ã¥gerpriser… For alle som ikke helt har forstÃ¥tt norske økonomers frykt for «Hollandsk Syke» i forbindelse med bruk av oljefondet anbefaler jeg herved Donald.

Fantomet

Når man snakker om holland og kriseøkonomi må jeg vel nesten si at min kjæreste referanse angående tulipanlandet er Fantomets krøniker. Ånden som går sin forfader var nemlig i Amsterdam under tulipanboblen. Tulipaner, da særlig av den blomstrete varianten med ujevne kronblader var gjenstand for en spekulasjon uten like. Man kunne handle i papirer som lovte fremtidig levering av løker, såkkalte «futures», og mange gjorde store penger da prisene steg som verst. Spekulasjonen ble ikke gjort noe bedre av at det var et visst element av gambling involvert: Man kunne nemlig ikke vite om tulipanløken ville blomstre til å bli en normal tulipan, eller en med flammemønster og blafrende kronblader. Disse tingene, som mangedoblet tulipanens pris, var resultatet av et virus.. Så skjedde det som måtte skje med bobledannelser i verdipapir-markeder: Noen leverte ikke, eller ville ikke betale, eller kunne ikke levere. Og panikken bredte om seg. Folk ble ruinert. Tulipanløker raste i pris. Det skjedde i 1637. Man skulle tro man hadde lært en ting eller to om å betale for mye for verdiløse papirer siden da.

Krise og Gammeltestamentet

Og mens man snakker om finanskrisa kommer man ikke utenom flannelografen. Historien er velkjent: Farao er plaget av drømmer, og tilkaller en tjener, etter at alle hans magikere har tatt feil av drømmetydinga. Tjeneren får høre hva farao har drømt: Først om syv fete kuer. Så om syv tynne kuer, og så andre jordbruksmetaforer. Josef, tjeneren, sier til farao at det kommer til å komme syv gode år. Så syv dårlige, og vi må spare kornet fra de syv gode til de syv dårlige kommer. Vise nøysomhet i oppgangstider med andre ord. Så man har noe igjen til det ikke går så bra. (Keynes kunne sin bibel) Det hører med til historien at Farao gjorde som Josef sa, og at i de syv dårlige årene kom hele verden til egypt for å kjøpe mat. Da jeg fikk historien på flanellografen gikk det ikke opp for meg å spørre hva prisen på mat var om hele verden ikke hadde noe, men Egypt kunne ta monopolpriser.

Det hadde forresten ikke gått at Skrue samlet inn alle pengene igjen. Hollandsk syke er ikke like lett kurert utenfor pocketbøkene. Det eneste som hjelper er store kutt i forbruk med mindre man har spart pengene fra de gode årene heller enn å ha gjort alle i landet rike på en gang. Og gjerne ikke satt pengene vekk i friske tulipanløker eller sub-prime lån heller.