Oda Rygh

Det er snart sommer. Jeg har medlemsskap på trenings-senter. Og jeg prøver som alle andre å late som om disse to faktaene ikke har noe med hverandre å gjøre.

Etter at jeg kom hjem fra det store utland, der man drikker øl til lunsj og friterer nasjonalretten (Deep Fried Haggis Supper, With Chips!) har jeg naturlig nok gått ned i vekt. Norge har sine fordelaktige ulemper, og blant dem er en mangel på pubkultur, mangel på lunsjkultur, og en glorifisering av det asketiske som mål i seg selv. Det fnyses av folk som ikke pakker niste eller beiser hytta selv. Og selv om alkoholismen fremdeles er litt for utbredt, så er det ikke sosialt akseptert å drikke fem øl med kollegene etter jobben på onsdag. Det er liksom ikke sånn vi gjør det.

Men sånn gjorde jeg det. Og ble.. vel.. la oss si «korpulent».

Så siden februar har jeg tatt av meg 10 kilo. Det er ikke vanskelig når utgangspunktet var så hinsides ille, men nå er det stopp. Jeg har møtt mitt equilibrium. Og det er en måned igjen til bikinisesongen.

Krise

Dette er krise. Bikinisesongen liksom. Bladene bugner over av veloljede falskbrunede 15åringer i bikinier. Jeg så ikke sånn ut da jeg var 15 en gang. Men jeg skulle gjerne gjort det. Selv om det etter allt å dømme er for seint for meg å noensinne bli et sexsymbol, med tanke på min tilårskommenhet og langt fremskredne alderdom, så må jeg da få lov til å drømme? Så jeg trekker i treningstøy og drar på gymmen for å late som om jeg egentlig er ute etter bedre helse og sånn.

Dette er et velkjent triks. «jeg vil egentlig bare ha bedre helse» er et fullverdig mål, det er godkjent av alle kvinnebladene. Man er ikke sånn en suspekt person som er blitt hjernevasket av skjønnhetsindustrien til å miste aksepten for sin egen kropp. Neisann. Vi er her for helsa. Ikke for å bli sylfider/amazoner/drømmedama til mannen vår. Helsa.

Selvbiografisk

Det er noe i sosiologien som kalles «Selvbiografisk prosjekt». Bakgrunnen er en sosiolog ved navn Goffman som undersøkte «totale instutisjoner», som sinnsykehus, militæret, kostskoler osv. Steder der hele din identitet blir utradert ved at alle rutiner, omgivelsene, og dagsrytme blir bestemt av noen andre. Resultatet er at de innsatte gir slipp på hvem de er, og adopterer en identitet knyttet til instutisjonen. De BLIR gale/soldater/kostskole-elever og oppfører seg som ditto. Med stolthet. Det er en meget effektiv måte å endre mennesker på, men har havnet litt i vanry siden det berømte Stanfordeksperimentet, der de simulerte fangevokternes oppførsel utartet i så mye sadisme at eksperimentet måtte avsluttes…

Dette er det jeg forsøker å gjøre med meg selv på trenings-senteret. Jeg eier nemlig ikke selvkontroll til å sloss mot min oppfattelse av meg selv, så da får jeg bare endre identitet da. Eller med andre ord: Jeg skal begynne å bli en treningsidiot som tilfeldigvis er i elendig form, heller enn en sofagris som tvinger seg selv til å trene. Jeg velger min livsløgn med andre ord.

Det merker jeg at det er flere som gjør der inne. Birken-spinningstimene er påfallende fulle av menn i dress. Cardio-timene (satt til svensk eurodance) påfallende fulle av babes. Vektrommet påfallende fulle av menn som jeg antar må ha blitt mobba på barneskolen eller noe, fra bicepsene å dømme.

Så jeg står på trappemaskin og jeg løfter vekter. Og sier til meg selv at jeg gjør dette fordi jeg er i kontroll av mitt liv, jeg er en kvinne i drakt med blanke sko og aksjeportefølje, jeg er bedre enn alle de slappfiskene der ute. Jeg bygger min livsløgn samtidig som jeg bygger kropp. Det er for helsa. Det er for selvrealisering. For å bli sterk. Og har ingenting med de glinsende mindreårige jentene i bikini. Ikke i det hele tatt.