Oda Rygh

Så skjedde det som måtte skje etter at jeg kom hjem fra eksil: Jeg gikk tom for penger takket være en kombinasjon av arbeidsledighet, og kostnader forbundet med å skaffe ny jobb. Bussbiletter og togbiletter er dyre saker når man tærer på begrensede ressurser. Og det finnes grenser for hvor mange ganger man kan ringe Sparebank Mamma og Pappa med æren i behold.

Jeg fikk jobb etter en måned med jobbsøking, uten videre problemer. Så da er problemet med likviditet løst skulle man tro. Jobb=Penger. Men neida. Det viser seg at jeg må søke utenfor hjemkommunen (Modum, høyeste arbeidsledighet i Buskerud), og pendle til Drammen. For å komme dit må jeg ha bussbillett. For å få bussbillett må jeg ha penger. For å få penger må jeg få jobb. En uløselig catch22-situasjon. Maggie Thatcher ble engang konfrontert med at de arbeidsledige ikke bodde der jobbene var, og svarte surt at «de får bare sette seg på sykkelen». Sprek er jeg, men ikke SÅ sprek.

Så da måtte jeg dra til mitt lokale NAV-kontor. Min eneste erfaring fra NAV var med norsk mediadekning av en organisasjon i krise, og britiske velferds-studier sin idolisering av den skandinaviske modellen som løsning på allt av problemer, så jeg visste ikke helt hva som ventet meg. Da jeg oppdaget at fire års universitetsstudier innen feltet ikke var nok til å dekode skjemaet, booket jeg en time for å fylle det ut sammen med noen med peiling. Jeg fikk time dagen etter og ble truffet av en hyggelig NAV-ansatt som hjalp meg med med å fylle ut der jeg var blitt forvirret av uklare definisjoner eller at jeg ikke hadde informasjonen de ba om.

Min søknad var som følger:

1. Jeg har ikke penger.
2. Jeg har jobb.
3. Jeg trenger penger for å tjene penger.
4. Etter at jeg har penger skal jeg ikke plage dere noe mer og betale skatt. Helt sant.

-I følge damen på NAV-kontoret var dette en kurant søknad og jeg vil få svar på den innen jeg starter jobben min. Det gleder meg å kunne si dette i norsk media: Hurra for NAV!

Men så var det dette med sosialhjelp da. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte sette opp et budsjett for hvordan jeg ville klare meg som sosialklient på 4300 kroner, satsen for person som er del i et bofellesskap. Jeg ville også kunne fått bostøtte (da ville jeg fått mer i sosialhjelp, men det ville blitt et mer komplisert regnestykke).

Det ville blitt snaut med øl og taxiturer, jeg kunne ikke ta meg tur til tannlegen, og jeg ville måttet lage mesteparten av maten min fra bunn av. Om noe skjedde med meg ville jeg ikke ha reserver å gå på. Men jeg ville hatt råd til medlemskap på treningssenter, så mye veggismat jeg kunne lage, og en internettforbindelse pluss World of Warcraft-abbonement. Og ha så mye fritid at jeg kunne spille dataspill i åtte timer hver dag og trent meg opp til en muskelbunt av dimensjoner. Hvis jeg ikke ville ha noe sosial-liv eller delta i samfunnet på noe vis ville jeg faktisk hatt det temmelig ok. Sånn hvis jeg regner på det..

Spørsmålet er: Hvor mye MER verdt er det for meg for meg å ha mer penger enn eksistensminimum, enn det å ha mye fritid? Hvor mye mer penger kan jeg tjene enn som sosialklient, og hvor ubehagelig vil det være å utføre dette arbeidet fremfor å ikke gjøre noe? Vil det ubehaget pluss å miste fritida mi være verdt det jeg tjener? For meg er svaret ja. Selv om jeg på ingen måte vil si at det er et fett liv på sosialstønad, så er det for andre er ikke et like enkelt regnestykke. Men det er flaut å dra på NAV og søke om hjelp. Dødsflaut. Og det er muligens bra det?