Oda Rygh

Deadwood City

På lørdag gikk jeg en tur, som et ledd i den evige kvinnelige jakten på å bli tynn, men også fordi det var sol. Været bar preg av at det var den første ordentlige vårdagen. Vikersund så så vakker ut i sola at jeg ble rent rørt. Det glitret i tyrifjorden, hekkende svaner gjorde det hekkende svaner gjør, uten blygsel. Det luktet godt av sol på nåletrær. Jeg trakk i fritidsjakke, joggebukser og sko, for å ta en tur rundt «øya», et friområde med turstier, som sammen med strandpromenaden i Vikersund skaper et ypperlig miljø for rusleturer i sola på vårparten. Særlig for slike lokalromantikere som jeg, uansett utflytterstatus og urbane legning, jo egentlig er.

Og det var ikke bare meg ute i sola. Det var masse folk. Familier, rullatorbrigaden, oransje jenter i sparkebukse.. Nyforelskede ungdomspar satt på benken og var i likhet med svanene litt for intime. Det var, som man sier, mye kjentfolk der. Jeg vandret rundt i gata, slo av en prat med gamle lærere og gamle venner, og stoppet litt opp ved et gårds-utsalg med lokal mat for å se på noe honning. Dagen var allt i allt et naivistisk stilleben. Man kunne tenke seg å fostre opp barn her. Man kunne tenke seg å vandre frem og tilbake her, på lønningsdagen, og svi av penger.

Jeg vendte tilbake til sentrum senere på dagen. Og det var dødt der. Klokka var 4 på lørdagsettermiddagen og det var ingen folk i gatene. Sola sto vakkert på himmelen. Svanene hekket fremdeles, men byen var død. Og alle butikkene var stengt. Selv bakeriet, med tilhørende kafé, og sitteplasser ute i sola var stengt. Hvordan hadde dette skjedd? Jo, grunnen til at folk var i byen var fordi det var loppemarked på morgenen. Det var altså ikke en normalhelg. Det var noe spesiellt.

Og mens jeg vandret igjennom den folketomme gata, litt småtørst etter en brus, fant jeg ut hva det var Vikersund minnet meg om: Spaghetti-westerns. Den lange sveipende kameraføringen over en folketom hovedgate, der folketomheten illustrerer hvor ille det er med banditter, kvegrøvere og lovløshet. Så fælt er det, før Clinter’n kommer for å rydde opp, at det ikke drives handel midt på dagen i hovedgata. Så ille kan det bli.

Deadwood city er en western-attraksjon på krøderbanen. Fasader er satt opp og innimellom er det show, der fremtredende menn og kvinner ifører seg western-stasen og skyter hverandre med kruttlapp-pistol, til stor begeistring fra publikum. Av og til raner de krøderkjippen. Men når det ikke er noe spesiellt som foregår, da står fasadene der i granskauen, tomme. Litt som Vikersundgata etter klokka 2 på lørdager.

Det hjelper altså ikke at svanene hekker, at fiskerlaget setter ut ørret, og at noen tar kveldstur med hunden sin når alle butikker er stengt. Og man sitter med spørsmålet: Hva er det folk gjør om kveldene? Noen har familier og driver i den sammenheng taxi-virksomhet, men hva med de av oss som er frie og franke fra den slags? Men vi flytter kanskje ut av Modum, for å ta mistenkelig utdannelse og bli kaffe-latte-drikkere og kjøpe oss mac-laptopper å briefe med..

Man kan kanskje hevde at jeg er en bortskjemt urbanist som klager over at jeg ikke kan få tak i en espresso i Vikersundgata. Men det er ikke det som plager meg. Det som plager meg er at byen sakte men sikkert tappes for blod. At mangfoldet vil søke seg vekk. Ikke fordi de ikke kan få kjøpt seg sushi til lunsj, men fordi man ikke kan få tak i en kaffekopp og en bolle på lørdagsettermiddagen. Kall meg gal, men jeg tror altså at selv rånere og jenter i sparkebukse liker å sitte i solveggen etter en handletur med en brus. Og det gjør de vel. Bare ikke i Vikersund. Bortsett fra når vi kler oss ut og går ut i gatene, for å late som om vi er et ekte tettsted. Bangbang. Kruttlapprøyk.