Oda Rygh

Legger ut mine spalter i Drammens Tidende her på bloggen frem til en nettløsning eksisterer!

«Det er så mye rart nå» sier bestemor (f. 1922), og legger fra seg avisa. Hun er bekymret for lillesøster, stygge menner, og doplangere. Voldtektsmenn, knivdrap og motorsykkergjenger. Og hvem kan vel bebreide henne å være bekymret, så full aviser og TV er av de oven-nevnte (og fler) redsler?

Men jeg tror altså at allt er bedre. At det er mindre «rart» nå enn før. Dette er hjernedød optimisme, vil noen kanskje si, men jeg tror jeg har belegg for å være lys til sinns angående verdens fremgang. Alt allt er værre nå er de fleste skjønt enige i, det er intuitivt, en ren ryggmargsrefleks. Men noe alle også er enige om er at allt var værre FØR. Her fra Jørgen Moe:

I hine hårde dage,
da ved øldrikk og svir
hallingdølens knivblad
satt løst i hans slir, –

I gamle dager altså, var det ikke ville gjenger med innvandrere man var redd for, men knivstikkende fulle dølinger (Som selv da bare knivstakk andre fulle dølinger, og kun fordi djevelen spillte fele på øltønna – en alkoholpolitisk metafor det står respekt av). Vi leser om heksebrenning, middelalderske torturmetoder, og slavetida; grøsser litt over disse eventyrene, og tenker ikke videre over at dette var ting som hendte. Med virkelige mennesker. Det var værre før, men det var ikke på ordentlig. Dessuten defineres «før» som tida etter unionsoppløsningen, men før fargeTV(med unntak av krigen).

Javel. I den tida hadde vi en polioepedemi, norske forskere nominerte Hitlers raseteoretikere til Nobelprisen, behandlingen av minoriteter sto til stryk, behandlingen av kvinner som var gravide utenfor ekteskap var enda verre, og så videre. Men det var så lenge siden. Tida var annerledes da.

Så jeg snakker med min bestemor som har levd «før».

Etter konfirmasjonen ble hun satt bort på en gård der hun skulle jobbe. Lønna var lusen, jobben var tung, og hun hadde aldri sett hverken en parring eller en fødsel av hensyn til blygsel. Og der var hun. Alene. Med høygravide kyr. Bestemor var en av 13 søsken, hvorav 12 overlevde. En klassisk befolkningseksplosjon-familie. Hun overlevde lungebetennelse, såvidt. Ikke fordi det var antibiotika å få, men fordi hun ble lagt tilbake ved brystet.

Hun unngikk den altfor vanlige skjebnen å bli gravid mens hun var satt bort på gård. Det fantes gårder som gikk igjennom tjenestejenter som forbruksvare, de ble sendt vekk når de ble gravide. For graviditet utenfor ekteskapet var jentungens feil, selv om hun aldri hadde hatt noen undervisning angående livets realiteter. Og der satt man, med mindre man hadde penger. Da kunne man bestikke doktorn og «få ordnet opp»..

-Og det var velkjent. Det bare var sånn.

Så hvorfor tror vi at allt er så ille og er på vei rett vest?

Vel, for det første er det bedre nyheter nå. Ting man før ikke ville hørt om, eller som ville blitt dysset ned er nå i stuene våre. Vi kaller for eksempel «spanskesyken» for akkurat det, fordi spania ikke drev sensur av pressen. Influensaen var alle steder.

Og vi har lettere for å huske ting som er lettere å huske, merkelig nok. Dagen da noen ble drept er mer minneverdig enn alle dagene ingen ble drept. Incest rapporteres om i det hele tatt, heller enn å ties om, og voldtekt i ekteskap er ulovlig.

Kanskje vi har større empati nå enn før? Selv om antallet voldelige konflikter har gått ned drastisk siden 1945, og antallet døde per konflikt per år også har gått ned, så føler vi konflikter mer på kroppen. De er nærmere. Fordi vi ikke ser på folk i fjerne land som ikke-mennesker. Irak ble virkelig for meg da jeg leste bloggen til en kvinnelig IT-profesjonell (ja, hun jobbet), og hun hadde linker fra bloggen sin til de samme tegneseriene jeg leste daglig.

Kanskje standardene våre har blitt bedre samtidig som oppførselen vår har blitt bedre? Kanskje er det sånn at vi tror at er verre, fordi det ER verre i forhold til det vi forventer oss.

Kanskje er det sånn at vi tror allt er verre, fordi det vi vil er at allt skal være så veldig mye bedre. Kanskje er det ikke bare verden som har forbedret seg, men menneskene i den?

Hvem kan bebreide meg for å være optimist?