Oda Rygh

Det er snart sommer. Jeg har medlemsskap på trenings-senter. Og jeg prøver som alle andre å late som om disse to faktaene ikke har noe med hverandre å gjøre.

Etter at jeg kom hjem fra det store utland, der man drikker øl til lunsj og friterer nasjonalretten (Deep Fried Haggis Supper, With Chips!) har jeg naturlig nok gått ned i vekt. Norge har sine fordelaktige ulemper, og blant dem er en mangel på pubkultur, mangel på lunsjkultur, og en glorifisering av det asketiske som mål i seg selv. Det fnyses av folk som ikke pakker niste eller beiser hytta selv. Og selv om alkoholismen fremdeles er litt for utbredt, så er det ikke sosialt akseptert å drikke fem øl med kollegene etter jobben på onsdag. Det er liksom ikke sånn vi gjør det.

Men sånn gjorde jeg det. Og ble.. vel.. la oss si «korpulent».

Så siden februar har jeg tatt av meg 10 kilo. Det er ikke vanskelig når utgangspunktet var så hinsides ille, men nå er det stopp. Jeg har møtt mitt equilibrium. Og det er en måned igjen til bikinisesongen.

Krise

Dette er krise. Bikinisesongen liksom. Bladene bugner over av veloljede falskbrunede 15åringer i bikinier. Jeg så ikke sånn ut da jeg var 15 en gang. Men jeg skulle gjerne gjort det. Selv om det etter allt å dømme er for seint for meg å noensinne bli et sexsymbol, med tanke på min tilårskommenhet og langt fremskredne alderdom, så må jeg da få lov til å drømme? Så jeg trekker i treningstøy og drar på gymmen for å late som om jeg egentlig er ute etter bedre helse og sånn.

Dette er et velkjent triks. «jeg vil egentlig bare ha bedre helse» er et fullverdig mål, det er godkjent av alle kvinnebladene. Man er ikke sånn en suspekt person som er blitt hjernevasket av skjønnhetsindustrien til å miste aksepten for sin egen kropp. Neisann. Vi er her for helsa. Ikke for å bli sylfider/amazoner/drømmedama til mannen vår. Helsa.

Selvbiografisk

Det er noe i sosiologien som kalles «Selvbiografisk prosjekt». Bakgrunnen er en sosiolog ved navn Goffman som undersøkte «totale instutisjoner», som sinnsykehus, militæret, kostskoler osv. Steder der hele din identitet blir utradert ved at alle rutiner, omgivelsene, og dagsrytme blir bestemt av noen andre. Resultatet er at de innsatte gir slipp pÃ¥ hvem de er, og adopterer en identitet knyttet til instutisjonen. De BLIR gale/soldater/kostskole-elever og oppfører seg som ditto. Med stolthet. Det er en meget effektiv mÃ¥te Ã¥ endre mennesker pÃ¥, men har havnet litt i vanry siden det berømte Stanfordeksperimentet, der de simulerte fangevokternes oppførsel utartet i sÃ¥ mye sadisme at eksperimentet mÃ¥tte avsluttes…

Dette er det jeg forsøker å gjøre med meg selv på trenings-senteret. Jeg eier nemlig ikke selvkontroll til å sloss mot min oppfattelse av meg selv, så da får jeg bare endre identitet da. Eller med andre ord: Jeg skal begynne å bli en treningsidiot som tilfeldigvis er i elendig form, heller enn en sofagris som tvinger seg selv til å trene. Jeg velger min livsløgn med andre ord.

Det merker jeg at det er flere som gjør der inne. Birken-spinningstimene er påfallende fulle av menn i dress. Cardio-timene (satt til svensk eurodance) påfallende fulle av babes. Vektrommet påfallende fulle av menn som jeg antar må ha blitt mobba på barneskolen eller noe, fra bicepsene å dømme.

Så jeg står på trappemaskin og jeg løfter vekter. Og sier til meg selv at jeg gjør dette fordi jeg er i kontroll av mitt liv, jeg er en kvinne i drakt med blanke sko og aksjeportefølje, jeg er bedre enn alle de slappfiskene der ute. Jeg bygger min livsløgn samtidig som jeg bygger kropp. Det er for helsa. Det er for selvrealisering. For å bli sterk. Og har ingenting med de glinsende mindreårige jentene i bikini. Ikke i det hele tatt.

Valgets kvaler

Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg har kjøpt en stemme i det kommende britiske valget.

Valgfusk

Prisen var relativt rimelig: En pakke med nøkkelost, en pakke morrpølse, en kvart kilo Daim og et nemi-blad sendt til skottland. Til gjengjeld får jeg altså stemme i valget, ved å fortelle kjæresten hva han skal stemme. Valgjuks med andre ord. Straffbart med opp til flere års fengsel. Men som kjæresten sa «Du skjønner deg bedre på sånnt».

Det er ikke det at han er dum. Tvert i mot. Han er også over normalt samfunnsengasjert. Til brite å være. Det er bare at det for en brite virker som lite poeng å engasjere seg i noe som helst. Fordi det ikke har noen virkning. Ingenting noen kan gjøre har noen effekt.

Samfunnsfag

La meg forklare: Britene har såkallte «enmannskretser», det vil si at hver valgkrets har EN representant i parliamentet. Ideen er selvfølgelig at man har en lokal en i London. Opprinnelig var dette et rent personvalg, og tanker er at man stemmer på en person, ikke et parti. Men det er godt kjent at man ikke vinner en krets uten et partis støtte. Og aller helst det partiet som pleier å vinne i den kretsen. Valgkretsene er ikke kommuner, men områder som endrer seg med befolkningen. Tanken er at hvert sete representerer like mange stemmer.

SÃ¥ jeg mÃ¥ stemme for en person jeg liker best, men i de senere Ã¥r er det umulig Ã¥ la være Ã¥ legge merke til at partipisken svinges stadig oftere. Og de som gjør opprør finner seg uten et parti til neste valgkamp…

Partiene

Jeg stemmer fra skottland. For skottland. Kun av den grunn er det utenkelig å stemme «Tory». De konservative har ingen stemmer å miste i skottland, og kommer til å herje villt med landet. Skottland er mottagere av er uproporsjonalt stor del av offentlige midler til å drive saker og ting med, og det skotske parliamentet er langt nærmere Norge enn England rent politisk. Jeg mistenker at Toryene vil kutte sterkt i midler til skottland for å kvele ethvert tilløp til arbeiderpartipolitikk med konservativt tildelte midler. Med begrunnelse at «distriktene» får for mye uansett, og at skottland bare kan øke skattene sine lokalt, som de jo har fått lov til å gjøre.. Dessuten er Cameron en sleip liten gutt fra Eton. Jeg har møtt gutter fra Eton. Som i en alder av 17 var medlemmer i en privat klubb, ingen kvinner tillatt, og som var spådd lysende karriærer som jurister før de hadde satt en eneste eksamen.

Labour.. Man kan si mye om labour. Mye godt faktisk. Å fjerne høyesterett fra overhuset og dermed skille lovgivende og dømmende makter var godt gjort. Å kaste ut arvelordene var enda bedre. Mye flotte saker ble gjort internasjonalt også, og barnefattigdommen gikk ned. Men jeg klarer ikke å huske noe av dette. Jeg har fulgt med på hva Labour har gjort. Og allt jeg klarer å tenke på er «Irak» og «Trident» uansett hvor imponert jeg er av politisk håndtverk og stø kurs. Irak og atomvåpen lissom. Nei fy.

Så er det Lib Dems da. Det tredje partiet. Her er det mye snadder. De er for mye jeg er for. Imot mye jeg er imot. Man er som briter flest lei av de to andre, noe som teller for masse. Og en stemme for de gule er en protest. Men det er det å stemme blankt og. Og det er det reelle valget. Lib dem eller blankt. Begge er i mitt tilfelle en proteststemme, for lib-dem kan ikke vinne i min valgkrets.

Så for meg, som for en majoritet av folk med stemmer i valget, er det ikke noe poeng å stemme. Vi bor i «sikre» valgkretser for et eller annet parti. I mitt tilfelle er det et Labour-sete og min lokale representant er Alistair Darling, storbritannias Finansminister. Det er så selvsagt at de to andre kandidatene bare så vidt gidder drive valgkamp. En av dem er på ferie i Australia.

Så min stemme går til min Lib-Dem kandidat. Ikke fordi jeg tror det vil føre til noe, men fordi at om the Lib-Dems får 30% av stemmene vil de kanskje oppnå 10% av setene. Og Labour kan få 30% av stemmene men 60% av setene. Og det er et så skandaløst resultat at man kanskje tvinger frem seriøse diskusjoner om en valgreform. Man skal ikke le av briter som bryr seg om sitt parliamentsvalg akkurat nok til å selge sin stemme for nøkkelost: De trenger ikke vite mer enn at de ikke har noen innflytelse. Og hva er poenget da?

Så skjedde det som måtte skje etter at jeg kom hjem fra eksil: Jeg gikk tom for penger takket være en kombinasjon av arbeidsledighet, og kostnader forbundet med å skaffe ny jobb. Bussbiletter og togbiletter er dyre saker når man tærer på begrensede ressurser. Og det finnes grenser for hvor mange ganger man kan ringe Sparebank Mamma og Pappa med æren i behold.

Jeg fikk jobb etter en måned med jobbsøking, uten videre problemer. Så da er problemet med likviditet løst skulle man tro. Jobb=Penger. Men neida. Det viser seg at jeg må søke utenfor hjemkommunen (Modum, høyeste arbeidsledighet i Buskerud), og pendle til Drammen. For å komme dit må jeg ha bussbillett. For å få bussbillett må jeg ha penger. For å få penger må jeg få jobb. En uløselig catch22-situasjon. Maggie Thatcher ble engang konfrontert med at de arbeidsledige ikke bodde der jobbene var, og svarte surt at «de får bare sette seg på sykkelen». Sprek er jeg, men ikke SÅ sprek.

Så da måtte jeg dra til mitt lokale NAV-kontor. Min eneste erfaring fra NAV var med norsk mediadekning av en organisasjon i krise, og britiske velferds-studier sin idolisering av den skandinaviske modellen som løsning på allt av problemer, så jeg visste ikke helt hva som ventet meg. Da jeg oppdaget at fire års universitetsstudier innen feltet ikke var nok til å dekode skjemaet, booket jeg en time for å fylle det ut sammen med noen med peiling. Jeg fikk time dagen etter og ble truffet av en hyggelig NAV-ansatt som hjalp meg med med å fylle ut der jeg var blitt forvirret av uklare definisjoner eller at jeg ikke hadde informasjonen de ba om.

Min søknad var som følger:

1. Jeg har ikke penger.
2. Jeg har jobb.
3. Jeg trenger penger for å tjene penger.
4. Etter at jeg har penger skal jeg ikke plage dere noe mer og betale skatt. Helt sant.

-I følge damen på NAV-kontoret var dette en kurant søknad og jeg vil få svar på den innen jeg starter jobben min. Det gleder meg å kunne si dette i norsk media: Hurra for NAV!

Men så var det dette med sosialhjelp da. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte sette opp et budsjett for hvordan jeg ville klare meg som sosialklient på 4300 kroner, satsen for person som er del i et bofellesskap. Jeg ville også kunne fått bostøtte (da ville jeg fått mer i sosialhjelp, men det ville blitt et mer komplisert regnestykke).

Det ville blitt snaut med øl og taxiturer, jeg kunne ikke ta meg tur til tannlegen, og jeg ville måttet lage mesteparten av maten min fra bunn av. Om noe skjedde med meg ville jeg ikke ha reserver å gå på. Men jeg ville hatt råd til medlemskap på treningssenter, så mye veggismat jeg kunne lage, og en internettforbindelse pluss World of Warcraft-abbonement. Og ha så mye fritid at jeg kunne spille dataspill i åtte timer hver dag og trent meg opp til en muskelbunt av dimensjoner. Hvis jeg ikke ville ha noe sosial-liv eller delta i samfunnet på noe vis ville jeg faktisk hatt det temmelig ok. Sånn hvis jeg regner på det..

Spørsmålet er: Hvor mye MER verdt er det for meg for meg å ha mer penger enn eksistensminimum, enn det å ha mye fritid? Hvor mye mer penger kan jeg tjene enn som sosialklient, og hvor ubehagelig vil det være å utføre dette arbeidet fremfor å ikke gjøre noe? Vil det ubehaget pluss å miste fritida mi være verdt det jeg tjener? For meg er svaret ja. Selv om jeg på ingen måte vil si at det er et fett liv på sosialstønad, så er det for andre er ikke et like enkelt regnestykke. Men det er flaut å dra på NAV og søke om hjelp. Dødsflaut. Og det er muligens bra det?

Hva synes utlendinger om norge?

Vi nordmenn er litt overopptatt av hva andre folk synes om oss. Det drives hjelpearbeid, vi er stolte av vannkrafta vår, vi gir u-hjelp, og vi refererer med pinlig hypphet hva som skrives om nordmenn i utenlandsk media. Men hva synes den menige utlending om Nordmenn?

De fleste synes at det er fint her. Tror det er dyrere her enn det er. Vet at vi dreper babyseler (fordi Brigitte Bardot sier det). Og at vi dreper hval. Noen kjenner det norske flagget fra Neutrogena (Norwegian formula!) eller pakker med laks. Andre kjenner til norsk folklore fra sortmetallen, vÃ¥r hittil største kulturelle eksportvare… Men hva med litt mindre overfladisk kunnskap?

Nordmenn er nakne hele tida, og har sex hele tida.

Muligens en myte som kommer fra utvekslingsstudenter som hadde hatt en mer utviklet seksualundervisning enn vertslandet. Og muligens en litt annen holdning til nakenhet enn den jevne brite eller amerikaner. Vi har hatt nakenhet i barnefilmene våre, folk dusjer sammen etter gymmen på skolen, og den jevne ungdomsskole-elev vet at man kan bli gravid, selv om man har sex stående på en telefonkatalog. (Ja, jeg har truffet ungdommer som trodde det hjalp..)

Nordmenn spiser brød hele tida.

Ja, det gjør vi. Blings til frokost. Blings til lunsj. Om vi ikke har tid til middag spiser vi blings til middag også. Og så spiser vi et merkelig fjerde måltid kallt «kveldsmat» som også godt kan bestå av blings. Gjerne med et eller annet søtt som syltetøy, eller ett eller annet proteinrikt, som leverpostei eller salami. Nordmenn spiser allt for lite grønnsaker som resultat. Flott at brødet vårt er så grovt (loff klassifiseres jo ikke egentlig som brød, men mer som noe skummelt som man får hull i tennene av), ellers hadde vi hatt forstoppelse som nasjon.

Nordmenn driver med mye rart.

At vi ikke har tid til middag er fordi vi er så opptatt med så mye rart. Vi har foreninger for ALLE særinteresser, fra sadomasochisme til samling av reklamepenner. Hobbyister som janitsjar-medlemmer eller pokerspillere er i verdenseliten uten at det er fulltidsjobben deres. Ungdommer er med på håndball, fotball, et eller annet politisk, dans, driver rusfri kafe, samler på reklamepenner. Foreldrene deres er med på FAU, organiserer bingo, driver skihytte, osv. Nordmenn har et stort organisasjonsliv, uten at det er knyttet til kirke eller veldedighet nødvendigvis.

Nordmenn er besatt av Donald.

Den nasjonale besettelse for donald er noe man ikke merker før det blir pÃ¥pekt av en besøkende. SÃ¥ allstedsnærværende er denne anda. Ta en titt rundt huset. Ta en titt under senga di. Tenk litt pÃ¥ hvordan hytta di er innredet. Tell donaldblader mentalt. Norge er i verdenstoppen som donald-lesere, og hva dette betyr i salgsvolum gÃ¥r liksom ikke helt inn over oss. Vi leser UHYRE mengder donald. Vi leser Pockets, vi abbonerer, familier har lister over hvilket barn som skal fÃ¥ leken i donald hvilken uke. Det finnes donald for voksne. Mange mennesker i dagens norge kan se pÃ¥ kinnskjegget til Skrue om han er tegnet av Don Rosa eller Carl Barks, uten at de er sosialt utstøtt av den grunn. I disse hjernevask-dager fant jeg frem til Gisles klassiker «Donaldismen», og leste om sex og kjønnsroller i Andeby…

Alle norske jenter ser helt like ut.

Du kan lett plukke ut en norsk student i en fremmed by kun på klærne og håret. Mine skotske venner refererte til stilen som «I am too rich to care-uniform». Norske jenter går ikke i høye heler til daglig. Vi går i komfortable løse klær. Pysjamas og UGG. Og kosedress. Vi bruker ikke brunkrem, og har langt lyst hår, som vi setter opp løst og litt henslengt. For rike til å bry oss.

Nordmenn har hytter.

Vi har hytter. Om man kjører med et utlending på bergensbanen og viser ham hyttebyene vil han bli sjokkert. For det første sjokkert over at så mange av oss har (råd til) hytter. For det andre sjokkert over at vi bygger dem på et så gudsforlatt sted. Og for det tredje sjokkert over at vi bygger stedene vi flykter fra hverandre og til naturen på så veldig veldig nær hverandre. Små klumper av hyttefamilier hutrer seg sammen på vidda. Og der sitter vi i påsken. Vekk fra stress og mas. Sammen med alle andre. Og leser donald. Nakne.

Deadwood City

På lørdag gikk jeg en tur, som et ledd i den evige kvinnelige jakten på å bli tynn, men også fordi det var sol. Været bar preg av at det var den første ordentlige vårdagen. Vikersund så så vakker ut i sola at jeg ble rent rørt. Det glitret i tyrifjorden, hekkende svaner gjorde det hekkende svaner gjør, uten blygsel. Det luktet godt av sol på nåletrær. Jeg trakk i fritidsjakke, joggebukser og sko, for å ta en tur rundt «øya», et friområde med turstier, som sammen med strandpromenaden i Vikersund skaper et ypperlig miljø for rusleturer i sola på vårparten. Særlig for slike lokalromantikere som jeg, uansett utflytterstatus og urbane legning, jo egentlig er.

Og det var ikke bare meg ute i sola. Det var masse folk. Familier, rullatorbrigaden, oransje jenter i sparkebukse.. Nyforelskede ungdomspar satt på benken og var i likhet med svanene litt for intime. Det var, som man sier, mye kjentfolk der. Jeg vandret rundt i gata, slo av en prat med gamle lærere og gamle venner, og stoppet litt opp ved et gårds-utsalg med lokal mat for å se på noe honning. Dagen var allt i allt et naivistisk stilleben. Man kunne tenke seg å fostre opp barn her. Man kunne tenke seg å vandre frem og tilbake her, på lønningsdagen, og svi av penger.

Jeg vendte tilbake til sentrum senere på dagen. Og det var dødt der. Klokka var 4 på lørdagsettermiddagen og det var ingen folk i gatene. Sola sto vakkert på himmelen. Svanene hekket fremdeles, men byen var død. Og alle butikkene var stengt. Selv bakeriet, med tilhørende kafé, og sitteplasser ute i sola var stengt. Hvordan hadde dette skjedd? Jo, grunnen til at folk var i byen var fordi det var loppemarked på morgenen. Det var altså ikke en normalhelg. Det var noe spesiellt.

Og mens jeg vandret igjennom den folketomme gata, litt smÃ¥tørst etter en brus, fant jeg ut hva det var Vikersund minnet meg om: Spaghetti-westerns. Den lange sveipende kameraføringen over en folketom hovedgate, der folketomheten illustrerer hvor ille det er med banditter, kvegrøvere og lovløshet. SÃ¥ fælt er det, før Clinter’n kommer for Ã¥ rydde opp, at det ikke drives handel midt pÃ¥ dagen i hovedgata. SÃ¥ ille kan det bli.

Deadwood city er en western-attraksjon på krøderbanen. Fasader er satt opp og innimellom er det show, der fremtredende menn og kvinner ifører seg western-stasen og skyter hverandre med kruttlapp-pistol, til stor begeistring fra publikum. Av og til raner de krøderkjippen. Men når det ikke er noe spesiellt som foregår, da står fasadene der i granskauen, tomme. Litt som Vikersundgata etter klokka 2 på lørdager.

Det hjelper altså ikke at svanene hekker, at fiskerlaget setter ut ørret, og at noen tar kveldstur med hunden sin når alle butikker er stengt. Og man sitter med spørsmålet: Hva er det folk gjør om kveldene? Noen har familier og driver i den sammenheng taxi-virksomhet, men hva med de av oss som er frie og franke fra den slags? Men vi flytter kanskje ut av Modum, for å ta mistenkelig utdannelse og bli kaffe-latte-drikkere og kjøpe oss mac-laptopper å briefe med..

Man kan kanskje hevde at jeg er en bortskjemt urbanist som klager over at jeg ikke kan få tak i en espresso i Vikersundgata. Men det er ikke det som plager meg. Det som plager meg er at byen sakte men sikkert tappes for blod. At mangfoldet vil søke seg vekk. Ikke fordi de ikke kan få kjøpt seg sushi til lunsj, men fordi man ikke kan få tak i en kaffekopp og en bolle på lørdagsettermiddagen. Kall meg gal, men jeg tror altså at selv rånere og jenter i sparkebukse liker å sitte i solveggen etter en handletur med en brus. Og det gjør de vel. Bare ikke i Vikersund. Bortsett fra når vi kler oss ut og går ut i gatene, for å late som om vi er et ekte tettsted. Bangbang. Kruttlapprøyk.

Legger ut mine spalter i Drammens Tidende her på bloggen frem til en nettløsning eksisterer!

«Det er så mye rart nå» sier bestemor (f. 1922), og legger fra seg avisa. Hun er bekymret for lillesøster, stygge menner, og doplangere. Voldtektsmenn, knivdrap og motorsykkergjenger. Og hvem kan vel bebreide henne å være bekymret, så full aviser og TV er av de oven-nevnte (og fler) redsler?

Men jeg tror altså at allt er bedre. At det er mindre «rart» nå enn før. Dette er hjernedød optimisme, vil noen kanskje si, men jeg tror jeg har belegg for å være lys til sinns angående verdens fremgang. Alt allt er værre nå er de fleste skjønt enige i, det er intuitivt, en ren ryggmargsrefleks. Men noe alle også er enige om er at allt var værre FØR. Her fra Jørgen Moe:

I hine hårde dage,
da ved øldrikk og svir
hallingdølens knivblad
satt løst i hans slir, –

I gamle dager altsÃ¥, var det ikke ville gjenger med innvandrere man var redd for, men knivstikkende fulle dølinger (Som selv da bare knivstakk andre fulle dølinger, og kun fordi djevelen spillte fele pÃ¥ øltønna – en alkoholpolitisk metafor det stÃ¥r respekt av). Vi leser om heksebrenning, middelalderske torturmetoder, og slavetida; grøsser litt over disse eventyrene, og tenker ikke videre over at dette var ting som hendte. Med virkelige mennesker. Det var værre før, men det var ikke pÃ¥ ordentlig. Dessuten defineres «før» som tida etter unionsoppløsningen, men før fargeTV(med unntak av krigen).

Javel. I den tida hadde vi en polioepedemi, norske forskere nominerte Hitlers raseteoretikere til Nobelprisen, behandlingen av minoriteter sto til stryk, behandlingen av kvinner som var gravide utenfor ekteskap var enda verre, og så videre. Men det var så lenge siden. Tida var annerledes da.

Så jeg snakker med min bestemor som har levd «før».

Etter konfirmasjonen ble hun satt bort på en gård der hun skulle jobbe. Lønna var lusen, jobben var tung, og hun hadde aldri sett hverken en parring eller en fødsel av hensyn til blygsel. Og der var hun. Alene. Med høygravide kyr. Bestemor var en av 13 søsken, hvorav 12 overlevde. En klassisk befolkningseksplosjon-familie. Hun overlevde lungebetennelse, såvidt. Ikke fordi det var antibiotika å få, men fordi hun ble lagt tilbake ved brystet.

Hun unngikk den altfor vanlige skjebnen å bli gravid mens hun var satt bort på gård. Det fantes gårder som gikk igjennom tjenestejenter som forbruksvare, de ble sendt vekk når de ble gravide. For graviditet utenfor ekteskapet var jentungens feil, selv om hun aldri hadde hatt noen undervisning angående livets realiteter. Og der satt man, med mindre man hadde penger. Da kunne man bestikke doktorn og «få ordnet opp»..

-Og det var velkjent. Det bare var sånn.

Så hvorfor tror vi at allt er så ille og er på vei rett vest?

Vel, for det første er det bedre nyheter nå. Ting man før ikke ville hørt om, eller som ville blitt dysset ned er nå i stuene våre. Vi kaller for eksempel «spanskesyken» for akkurat det, fordi spania ikke drev sensur av pressen. Influensaen var alle steder.

Og vi har lettere for å huske ting som er lettere å huske, merkelig nok. Dagen da noen ble drept er mer minneverdig enn alle dagene ingen ble drept. Incest rapporteres om i det hele tatt, heller enn å ties om, og voldtekt i ekteskap er ulovlig.

Kanskje vi har større empati nå enn før? Selv om antallet voldelige konflikter har gått ned drastisk siden 1945, og antallet døde per konflikt per år også har gått ned, så føler vi konflikter mer på kroppen. De er nærmere. Fordi vi ikke ser på folk i fjerne land som ikke-mennesker. Irak ble virkelig for meg da jeg leste bloggen til en kvinnelig IT-profesjonell (ja, hun jobbet), og hun hadde linker fra bloggen sin til de samme tegneseriene jeg leste daglig.

Kanskje standardene våre har blitt bedre samtidig som oppførselen vår har blitt bedre? Kanskje er det sånn at vi tror at er verre, fordi det ER verre i forhold til det vi forventer oss.

Kanskje er det sånn at vi tror allt er verre, fordi det vi vil er at allt skal være så veldig mye bedre. Kanskje er det ikke bare verden som har forbedret seg, men menneskene i den?

Hvem kan bebreide meg for å være optimist?