Kontantstøtte – En post uten forsøk på å være objektiv.
Dette er ikke en balansert bloggpost.
Ja, jeg vet kontantstøtta er fantastisk for mange av dere, jeg vet ikke alle som tar den er fiender av feminismen, jeg vet dere kjenner noen som har hatt godt nytte av den, og jeg er fremdeles imot den som konsept. Ikke fordi jeg er imot ditt personlige valg, er en sinna feminist, vil ta fra deg barna, mener du er en gammelmodig og tafatt person som ikke kan klare deg i arbeidslivet. Valget er ditt og jeg legger meg ikke opp i det, eller dømmer deg ut i fra det. Dette er en post som ikke handler om deg eller ditt valg, men om trender og samfunnet.
Kontantstøtten er dyr for samfunnet. Her er hvorfor:
Fattigdomsbekjempelse: I Norge er et flertall av barn som lever i fattigdom i et hushold uten arbeid. Dette er temmelig unikt i et europeisk perspektiv (Dog, Sverige har tilnærmet null barnefattigdom) og viser at Norsk lønnsnivå er godt nok, selv for lave inntekter. Den BESTE forsikring mot fattigdom er et hushold med to inntekter. Kontantstøtten gjør det mindre attraktivt å ta lavbetalte jobber som kan føre til en karriære enn å være hjemme. Barnefattigdom fortsetter selv om barna begynner på skolen!
Livsløpshensyn: Kvinner som er hjemme (Og ja, jeg vet det finnes hjemmeværende menn også, det samme gjelder for dem, men jeg generaliserer ut i fra hvem som for det meste tar bleieskiftet) mister karriæreutvikling, pensjonsopptjenelse, sparepenger, etc. Og blir skilt. Kvinner får hovedomsorg for barn etter skilsmisse. Og de lever lengre enn sine ektemenn (Både fordi de er fem til 10 år yngre, og fordi de ikke dør før 8 år etter dem). Kontantstøtten gjør en trend for kvinner etter skilsmisse og i alderdommen værre enn den er.
Pedagogikk og likhetsarbeid: Ja, barn har godt av ett pedagogisk barnehagetilbud. Nei, det er ikke kontroversiellt annet enn ideologisk selv om man kan argumentere for at folk benytter seg av det mest av oppbevaringshensyn. (Dette er grunnen til Head Start og Sure Start-programmene i både USA og UK) Barn av høyt utdannede foreldre er MER sannsynlig at benytter seg av et slikt tilbud heller enn besteforeldre eller andre løsninger. Og barnehagetilbud gir et bedre grunnlag for å starte skolen. Jeg skal ikke dra den leksa om at innvandrerfamilier må lære ungene sine Norsk, fordi det er ett feigt argument som dyttes foran det virkelige argumentet: Barn av familier med lav sosioøkonomisk status får bedre utdannings-resultater om de har hatt ett pedagogisk barnehagetilbud.
Barnefattigdom: For å sitere min foreleser i familie-policy – “Det finnes kun ett land med tilnærmet lik null barnefattigdom, og det er Sverige. Sverige har ikke en barnefattigdoms-policy, de har en ‘Working Mother Policy’. ” Barn som mottar kontantstøtte er overrepresentert på FAFO sin statistikk over fattige barn. Hvilket vil si at enten er det fattige som velger å ta imot kontantstøtte (og som vi så over er ikke det det beste..), eller så gjør kontantstøtten deg fattig. Ingen av alternativene er særs gode.
Kontantstøtten er dyrere enn barnehageplasser: Ikke i rene utbetalinger. Det er sant nok. Men i tapt skatt, tapt karriæreutvikling og tapt økonomisk aktivitet er den altså det. Jeg vet at det er litt slemt å se på kvinner kun som arbeidere og potensielle skatteytere, men slik har menn blitt sett i alle år, og her må man ha litt likhet og sånn. Den eneste sparingen man får av kontantstøtten er barnehageutbetalingene, og muligens litt mindre fravær fra den arbeidende parten. Også at man slipper betale så mye pensjon etter hvert da… Og nei, vi har ikke en fallende fødselsrate som må hjelpes på med fransk-style pro-natalisme. Norske kvinner har tatt igjen sine mødre når det gjelder føding.
Nei, jeg er ikke objektiv. Jeg vet det er fordeler for mange personlig. Når det er snakk om penger som gis ut kan det liksom ikke unngås at mange synes det er bra. Jeg vet mange misliker tanken på barnehager fra ung alder. Og jeg vet det er et SÅRT tema når noen våger å si at å ta kontantstøtten og å være hjemme med barna er et FEIL valg, fordi for deg var det så veldig rett. Det er ikke DEG jeg prøver å treffe med denne posten. Det er ikke valget å gi barna dine tiden din jeg er imot. Enhver som kritiserer kontantstøtten blir beskyldt for å kritisere andres foreldrekjærlighet. Og det er ikke det jeg vil. (Dessuten er det et argument som lukter lang vei av frynsete debatt-teknikk.)
Men når politikere sier “Som vi mener har valgt feil” om folk som velger å være hjemme, ikke ta det personlig. Ta det som en ærlig mening fra noen som har som oppgave å spare samfunnet penger og negative ringvirkninger. Det er ikke deg personlig som angripes. Det er en ordning som styrker negative tendenser (Som allerede finnes) i fattigdomsbekjempelse som angripes.
For ikke å snakke om det absurde ved selve grunnideen: Å gi kompensasjon for ikke å benytte seg av et offentlig velferdsgode. Overfør det til et hvilket som helst annet gode – så ser alle stupiditeten.
Hva med å gi stipend også til dem som ikke studerer – er kompensasjon for hva en studieplass koster?
Hva med å gi kompensasjon til dem som ikke reiser kollektivt – fordi det er galt å bare subisidiere dem som reiser med den offentlige løsningen?
Først så er det litt rart å høre at noen er redd for å si at man ikke vil ha kontantstøtta. Nå handler det vel kanskje først og fremst om hva slags miljø man omgir seg med, men bor du i Østlandsområdet så skal det mye til å si at man er _for_kontantstøtte uten å få himlende øyne og en ganske lang tirade om hvor forferdelig det er. Prøv å ta den rollen en gang, den kan være ganske morsom, enten det er på nett, på fest eller i en seriøs setting.
Selv er jeg for kontantstøtte. Rett og slett urifra et feministisk perspektiv, og ikke minst fordi jeg har vært for borgerlønni mange, mange år, og ser kontantstøtta som et skritt i riktig retning.
Det du skriver om at kontantstøtte fører til barnefattigdom gir ikke helt mening. Rett og slett fordi det ikke har blitt flere barn som ikke går i barnehage de første årene med kontantstøtta. Det har ikke blitt flere familier med en arbeidende foreldre.
Ellers så møtte jeg også poenget med at barn trenger pedagogikk da min første var 10 måneder. Der satt jeg, godt utdannet pedagog, og skulle ikke være i stand til å gi min ettåring “pedagogikk nok”. For meg blir det bare for dumt. Små barn har mange behov, og det letteste å fylle av disse må være det pedagogiske. Når man i tillegg har gode tilbud som åpen barnehage, mange andre oppegående hjemmeværende, menn og kvinner som gjør ting sammen så holder det ikke mål – selv for den som mener at dette er noe av det viktigste for en 1-åring.
Vi har også en situasjon i Norge hvor de barna som trenger ekstra oppfølging ikke alltid får det i barnehagen. Det er ekstremt dårlig med faglært arbeidskraft. Enkelte steder er barnehagetilbudet så dårlig, at de som jobber der selv ikke ville hatt småbarna sine der. Det finnes også barn som ikke har godt av barnehage – enten fordi de blir for dårlige med infeksjonssykdommer, eller de har en personlighet som gjør at de ikke har det bra der i de første årene av livet sitt.
Slike ting gjør at noen uansett ikke velger barnehage, med eller uten kontantstøtte, selv om de hadde sett for seg at de skulle raskt ut i jobb igjen.
@Beate
Som sagt, det var ikke en kritikk av en persons valg. Å ikke velge barnehage er for noen (Som foreksempel du som er pedagog) eller noen som har barn med ekstra behov et selvfølgelig valg og ikke noe jeg kritiserer.
Borgerlønn har jeg også mye til overs for. Men kontantstøtten ser jeg der som et skritt vekk fra borgerlønn enn et skritt mot. Det er en betaling for å ikke velge noe, kun rettet mot en smal del av befolkningen.
Jeg snakker om brede trender, negative trender, som kontantstøtten forsterker! Folk skal kunne velge å ikke ta i bruk offentlige tilbud så mye de vil, men ikke betales for det, når valget har så mange negative ringvirkninger for mange som tar det.
(Og jeg er redd for å kommentere om kontantstøtta, fordi det blir en debatt om folks personlige valg, HVER GANG, og alle møter generaliseringer ut i fra statistikk med personlige historier. Er litt som at alle kjenner en gammel mann som har røyka hele livet som som aldri var sjuk.)
@Beate Ellers burde foreldre som tar seg av barn (eller voksne slektninger) som trenger ekstra hjelp få en MYE bedre omsorgslønn enn de får. DER spares samfunnet for millioner til stor kostnad for omsorgsgiverne…
Jeg er uenig med deg på flere punkter, men la meg konsentrere meg om effekten av barnehage vs. familieomsorg. Det eneste det finnes forskningsmessig enighet om er at for barn fra vanskeligstilte familier har barnehageopphold fra 3 års alderen positive effekter på kognitive ferdigheter. Derimot er det uenighet om barnehageopphold for mindre barn er bra eller dårlig (her finnes studier begge veier). For barn fra vanlig ressurssterke familier gir barnehageopphold/førskole også etter 3 år mest kortsiktige kognitive gevinster, og det er usikkert om det finnes langsiktige gevinster.
På ikke-kognitive ferdigheter (oppførsel mm.) har barnehageopphold statistisk sett negativ effekt.
Fordelingsutvalget som vurderte kontantstøttas virkning på fattigdom, skrev dette om virkningen av barnehage:
“Den internasjonale forskningen viser spesielt at førskoletiltak rettet mot vanskeligstilte barn i TRE- til FEMårsalderen kan være av stor betydning for barnas utvikling. Et godt førskoletilbud til denne gruppen kan forventes å øke barnas sjanse for å fullføre videregående skole, ta universitetsutdannelse og lykkes på arbeidsmarkedet. Førskoletiltak med fokus på læring, høyt kvalifiserte førskolelærere og få elever per lærer ser ut til å ha størst effekt. Det finnes også NOE dokumentasjon på at førskoletiltak kan være positivt for ett- og toåringer fra vanskeligstilte familier.”
Noen flere utdrag fra rapporten:
“Barnehage har positive effekter på kognitive ferdigheter. Effektene avtar over tid, unntatt for vanskeligstilte barn. Tid i barnehage bidrar imidlertid til økte atferdsproblemer ved skolealder. Lang oppholdstid ser ut til å styrke kognitive ferdigheter, men reduserer ikke-kognitive ferdigheter.”
(Studie av Loeb) “Studien viser at deltakelse i barnehage sammenliknet med foreldreomsorg, har en positiv effekt på kognitive egenskaper målt gjennom tester av lese- og matematikkferdigheter, særlig for barn av foreldre med lav inntekt eller lavt utdanningsnivå. Det er også klart at effektene er størst for barn som starter barnehage i 2 og 3-årsalderen sammenliknet med barna som begynte tidligere eller senere.”
Rapporten fra fordelingsutvaglet var et bestillingsverk fra regjeringen, og hellet til å framheve punkter som talte mot kontantstøtte. Konklusjonen var likevel at det bare er for svakstilte barn i 3-5 års alderen det finnes klart forskningsmessig belegg for at barnehage er bedre enn foreldreomsorg.
http://www.regjeringen.no/pages/2185274/PDFS/NOU200920090010000DDDPDFS.pdf
Ja, jeg er enig med deg i mye her!
Men har du tall eller referanser på det du skriver om at hjemmeværende kvinner blir (?) oftere skilt enn arbeidende? Den kunne jeg godt tenke meg å smelle i bordet ved en passende anledning.
Hei! Her har jeg ikke vært klar nok, beklager. Kvinner generellt blir skillt(og av nødvendighet menn også…). Altså, det er for mange som blir skillt til at man kan la seg forsørge og ikke utvikle egen karriere. Sånn, rent statistisk. Mitt ekteskap kommer selvfølgelig til å vare evig.
@kamikaze
Om du lurer på om det er sannt eller ikke kan du sikker finne info på European Social Survey.
Det er en søkbar database på nett.
Det er fantastisk hvordan lønnet arbeid er blitt alle tings målestokk. Den viktigste jobben man kan gjøre som menneske — å bringe fram neste generasjon — skal man forhindres fra å gjøre for egne barn, hjemme. Samtidig lovprises man om man gjør den samme jobben ute, for penger, for andres barn.
La folk bestemme selv om de vil outsource barneoppdragelsen eller gjøre den selv! Og om man faktisk klarer å stå imot det massive, kollektive presset og velger å gjøre den selv, er det bare rett og rimelig med en liten kompensasjon, så lenge penger og lønnet arbeid er alle tings målestokk.
(Og vær så snill, slutt med alle vikarierende motiver!)
Argumentene mot kontantstøtten kunne man saktens bruke på andre saker også. La oss tenke oss at vi opprettet offentlige spisesaler. Disse finansierer vi over skatten. Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt fordi folk da kunne jobbe en time eller to mer per dag.
Egentlig ville det være svært uheldig dersom noen ville lage middagen selv. Selvsagt kan en offentlig kokk sørge for bedre ernæring enn en ufaglært person. Er det riktig at staten skal dekke sykekostnadene til noen som er selvforskyldt feilernærte? Er det ikke opplagt at staten lager bedre mat, har færre kjøkkenulykker og mindre risiko for matforgiftning enn i de tusen hjem? Moralsk er det ingen grunn til å tillate private utskeielser på kjøkkenet, men i borgerfredens navn ville vi sikkert akseptere det. M.a.o. intet forbud.
Vil du lage mat selv, kan du med andre ord gjøre det, men spleiselaget kommer du ikke utenom.
Enkelte ville kanskje synes at de som ikke benyttet denne tjenesten burde slippe å betale hva den koster. Dette blir for ekstremt, men at de kunne på refundert en prosentsats diskuteres.
Motstanderne sier at ideen om en slik refusjon er sjuk. Som om man skulle betale noen for å ikke benytte offentlige tjenester. Det neste blir at man betaler folk for ikke å ta bussen! Tilhengerne sier at dersom de ikke skulle bidra så mye til spisesalene via skatteseddelen, så ville de jo ha råd til å kjøpe maten sin selv.
********
Barnehager burde, etter min mening, faktisk ikke være et offentlig ansvar mer enn middagskoking. Det er kort og godt pisspreik å hevde at kontantstøtten er betaling for ikke å benytte offentlige tjenester. Dersom så skulle være tilfellet, måtte kontantstøtten ha vært større en den totale kostnaden ved en barnehageplass, og det er den ikke. Faktisk er det at kontantstøtten fortsatt ikke er høy nok i forhold til kostnaden ved en barnehageplass et ekkelt utslag av at staten tvinger folk til å betale for en tjeneste de ikke ønsker.
Kontantstøtte? Er det dette ideen om at man foreldre som ikke bruker en tjeneste bare skal betale deler av barnehagekostnadene til andres unger? Her snakker vi om nytale av dimensjoner. Foreldre som ikke benytter barnehager fortsetter jo å bidra til andre ungers pasningsbehov.
@Pjotr Gushin Matlaging setter ikke deler av arbeidsstyrken utenfor arbeidslivet i årevis.
I land der matlaging/vannhenting/brenselsanking faktisk TAR en hel dag er dette ansett som et hinder for menneskelig utvikling…
Ikke? hvordan var det nå det var. Hvor lang tid tar matlagingen, hvis vi tar med i beregningen oppvasken, at man kjøper inn langt oftere fordi man ikke vet hva man skal ha til middag, reisetid til butikk etc?
Multipliser dette med 200 arbeidsdager i året, ganger det antall år en person er aktiv i arbeidslivet. Da ender du nok opp med at tidstapet på egen matlaging trolig er større enn at en person tar to-tre år hjemme. (jeg tipper vi snakker om ca fire og et halvt år)
Men selvfølgelig er det ikke selve regnestykket jeg finner interessant. Mitt tenkte eksempel er bare en illustrasjon av at mye av argumentasjonen mot kontantstøtten er for far out.
ARgumentet om å ikke betale for offentlige tjenester holder ikke helt mål, synes jeg.
Vi har mange andre ting som fungerer på samme måten, men det spesielle med barnepass er at staten her har gått inn og sier at de vil ta ansvaret for barnepass ved enormt store tilskudd til barnehageplasser og med at de har en politikk der de legger opp til at landet sikke skal minske befolkningsveksten sin.
Alle tiltak har gode og dårlige sider – de dårlige med kontantstøtten synes jeg er så små, så enkle å imøtegå (og det lå også i opplegget rundt kontantstøtten) og jeg synes de stort sett blir blåst opp over alle proposjoner.
Det var ikke meningen å snu dette til å handle om meg personlig (som peagog) men det er et eksempel på hva så og si alle møter når de er nybakte foreldre i Norge i dag om ma nbor på østlandet eller forholder seg til media – en ganske ekstrem ideologisk tanke om at barnehager er bedre for barna enn det å være hjemme.
Det er derimot ikke erfaringen blandt de gode førksolelærne og assistentene jeg kjenner som har jobbet med småbarn, de mener at nivået på barnehagene i Norge for denne gruppa er så dårlig at de selv ikke vil anbefale det eller bruke det på egne barn.
Det finnes mange førskolelærere som mener noe annet, for all del, men gruppa innenfor som mener dette, og også psykologer er stor, lant, langt større enn man kan få inntrykk av.
Og derfor virker det absurd på meg at staten går inn og støtter et kanskje dårligere, og dyrere prosjekt for de minste uten å gi noe tilbake til de som gjør denne jobben sjøl, ikke bare på egne vegne, men som et ledd i hva Norge som stat ønsker seg – at det blir født flere barn, og at de skal ha det godt.
Kontantstøtten bidrar til at en del – som regel – kvinner unnlater å jobbe lønnet, eller jobber deltid i flere år. Pensjonsopptjeningssystemet er komplisert, men belønner heltidsarbeidende i ekstrem grad. Selv få år med deltidsarbeid kan redusere en ellers god pensjon til noe nokså dårlig. Kvinner som vedblir å være gift med en – som regel – rikere mann, lever på hans pensjon. Ved samlivsbrudd er minstepensjonen nær for mange. De færreste skilte kvinner i Norge ender opp med en bekvem “Wisteria Lane-tilværelse” med fett ektefellebidrag. Dette er informasjon de færreste kvinner tar innover seg, tidlig i et lykkelig forhold og med baby. Det er ikke unaturlig at man da tenker mer på nåsituasjonen enn på fremtiden. Men det er uforståelig at samfunnet ikke kobler omsorgsarbeid/lønnsarbeid og pensjon for familiene. Forsvarerne av kontantstøtten er raske til å argumentere om at “familien må fordele arbeidsoppgavene som det passer”. Men hva med pensjonspoengene? Hvorfor deler man ikke disse ved en skilsmisse?