Regjeringen må si NEI til DLD!

Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Creative Commons License
Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

The youth of today

The youth of today:

“The children now love luxury. They have bad manners, contempt for
authority, they show disrespect to their elders…. They no longer
rise when elders enter the room. They contradict their parents,
chatter before company, gobble up dainties at the table, cross their
legs, and are tyrants over their teachers.”

“The young people of today think of nothing but themselves. They have
no reverence for parents or old age. They are impatient of all
restraint. They talk as if they alone knew everything and what passes
for wisdom with us is foolishness with them. As for girls, they are
forward, immodest and unwomanly in speech, behaviour and dress.”

Quote: Well, both are commonly attributed to Socrates.

Some things never change.

Alan Turing got an appology

This is the response I, and all other signatories to a petition, got from Number 10.

Thank you for signing this petition. The Prime Minister has written a
response. Please read below.

Prime Minister: 2009 has been a year of deep reflection – a chance for
Britain, as a nation, to commemorate the profound debts we owe to those who
came before. A unique combination of anniversaries and events have stirred
in us that sense of pride and gratitude which characterise the British
experience. Earlier this year I stood with Presidents Sarkozy and Obama to
honour the service and the sacrifice of the heroes who stormed the beaches
of Normandy 65 years ago. And just last week, we marked the 70 years which
have passed since the British government declared its willingness to take
up arms against Fascism and declared the outbreak of World War Two. So I am
both pleased and proud that, thanks to a coalition of computer scientists,
historians and LGBT activists, we have this year a chance to mark and
celebrate another contribution to Britain’s fight against the darkness of
dictatorship; that of code-breaker Alan Turing.

Turing was a quite brilliant mathematician, most famous for his work on
breaking the German Enigma codes. It is no exaggeration to say that,
without his outstanding contribution, the history of World War Two could
well have been very different. He truly was one of those individuals we can
point to whose unique contribution helped to turn the tide of war. The debt
of gratitude he is owed makes it all the more horrifying, therefore, that
he was treated so inhumanely. In 1952, he was convicted of ‘gross
indecency’ – in effect, tried for being gay. His sentence – and he
was faced with the miserable choice of this or prison – was chemical
castration by a series of injections of female hormones. He took his own
life just two years later.

Thousands of people have come together to demand justice for Alan Turing
and recognition of the appalling way he was treated. While Turing was dealt
with under the law of the time and we can’t put the clock back, his
treatment was of course utterly unfair and I am pleased to have the chance
to say how deeply sorry I and we all are for what happened to him. Alan and
the many thousands of other gay men who were convicted as he was convicted
under homophobic laws were treated terribly. Over the years millions more
lived in fear of conviction.

I am proud that those days are gone and that in the last 12 years this
government has done so much to make life fairer and more equal for our LGBT
community. This recognition of Alan’s status as one of Britain’s most
famous victims of homophobia is another step towards equality and long

But even more than that, Alan deserves recognition for his contribution to
humankind. For those of us born after 1945, into a Europe which is united,
democratic and at peace, it is hard to imagine that our continent was once
the theatre of mankind’s darkest hour. It is difficult to believe that in
living memory, people could become so consumed by hate – by
anti-Semitism, by homophobia, by xenophobia and other murderous prejudices
– that the gas chambers and crematoria became a piece of the European
landscape as surely as the galleries and universities and concert halls
which had marked out the European civilisation for hundreds of years. It is
thanks to men and women who were totally committed to fighting fascism,
people like Alan Turing, that the horrors of the Holocaust and of total war
are part of Europe’s history and not Europe’s present.

So on behalf of the British government, and all those who live freely
thanks to Alan’s work I am very proud to say: we’re sorry, you deserved
so much better.

Gordon Brown

Polyamory – I don’t get it

For those of you innocent of the fashions in alternative lifestyles, polyamory is the practice of being in love with, and having committing relationships with, more than one person. It differs from open relationships in that there is more than just sex involved.

I don’t get it. Well, that is not strictly speaking true. I do get it. Who doesn’t at some point think about having your cake, eating it, and then get cuddled by it afterwards? Twice? Having one cake that likes foreign movies and one cake that likes long walks also seems tempting as an idea. Not to mention the savings one can make by living in a household of more than two adults who all have an income.

I still don’t get it. Perhaps because I am the jealous sort, and the fact that I get to have more than one pie to eat means that all those pies get to eat other pies too. And they will. Even putting aside my own rather childish lack of understanding of “sharing” (I had many sisters, it gave me a good sense of “mine” and “yours”), I have issues understanding..  well..  Logistics.

Polyamory seems totally impractical. From a calendar-management point of view. And from an organisational structure point of view. How do you actually organise the relationship-map? And how do you keep up. It seems like a year 2000 business nightmare with steady promotions, branching, people being made redundant..

And that might be it. Polyamorous relationships are good training for a position of HR manager or veryverybusy PA.

And it makes hilarious short films. (NSFW)

Kontantstøtte – En post uten forsøk på å være objektiv.

Dette er ikke en balansert bloggpost.

Ja, jeg vet kontantstøtta er fantastisk for mange av dere, jeg vet ikke alle som tar den er fiender av feminismen, jeg vet dere kjenner noen som har hatt godt nytte av den, og jeg er fremdeles imot den som konsept. Ikke fordi jeg er imot ditt personlige valg, er en sinna feminist, vil ta fra deg barna, mener du er en gammelmodig og tafatt  person som ikke kan klare deg i arbeidslivet. Valget er ditt og jeg legger meg ikke opp i det, eller dømmer deg ut i fra det. Dette er en post som ikke handler om deg eller ditt valg, men om trender og samfunnet.

Kontantstøtten er dyr for samfunnet. Her er hvorfor:

Fattigdomsbekjempelse: I Norge er et flertall av barn som lever i fattigdom i et hushold uten arbeid. Dette er temmelig unikt i et europeisk perspektiv (Dog, Sverige har tilnærmet null barnefattigdom) og viser at Norsk lønnsnivå er godt nok, selv for lave inntekter. Den BESTE forsikring mot fattigdom er et hushold med to inntekter. Kontantstøtten gjør det mindre attraktivt å ta lavbetalte jobber som kan føre til en karriære enn å være hjemme. Barnefattigdom fortsetter selv om barna begynner på skolen!

Livsløpshensyn: Kvinner som er hjemme (Og ja, jeg vet det finnes hjemmeværende menn også, det samme gjelder for dem, men jeg generaliserer ut i fra hvem som for det meste tar bleieskiftet) mister karriæreutvikling, pensjonsopptjenelse, sparepenger, etc. Og blir skilt. Kvinner får hovedomsorg for barn etter skilsmisse. Og de lever lengre enn sine ektemenn (Både fordi de er fem til 10 år yngre, og fordi de ikke dør før 8 år etter dem). Kontantstøtten gjør en trend for kvinner etter skilsmisse og i alderdommen værre enn den er.

Pedagogikk og likhetsarbeid: Ja, barn har godt av ett pedagogisk barnehagetilbud. Nei, det er ikke kontroversiellt annet enn ideologisk selv om man kan argumentere for at folk benytter seg av det mest av oppbevaringshensyn. (Dette er grunnen til Head Start og Sure Start-programmene i både USA og UK) Barn av høyt utdannede foreldre er MER sannsynlig at benytter seg av et slikt tilbud heller enn besteforeldre eller andre løsninger. Og barnehagetilbud gir et bedre grunnlag for å starte skolen. Jeg skal ikke dra den leksa om at innvandrerfamilier må lære ungene sine Norsk, fordi det er ett feigt argument som dyttes foran det virkelige argumentet: Barn av familier med lav sosioøkonomisk status får bedre utdannings-resultater om de har hatt ett pedagogisk barnehagetilbud.

Barnefattigdom: For å sitere min foreleser i familie-policy – “Det finnes kun ett land med tilnærmet lik null barnefattigdom, og det er Sverige. Sverige har ikke en barnefattigdoms-policy, de har en ‘Working Mother Policy’. ” Barn som mottar kontantstøtte er overrepresentert på FAFO sin statistikk over fattige barn. Hvilket vil si at enten er det fattige som velger å ta imot kontantstøtte (og som vi så over er ikke det det beste..), eller så gjør kontantstøtten deg fattig. Ingen av alternativene er særs gode.

Kontantstøtten er dyrere enn barnehageplasser: Ikke i rene utbetalinger. Det er sant nok. Men i tapt skatt, tapt karriæreutvikling og tapt økonomisk aktivitet er den altså det. Jeg vet at det er litt slemt å se på kvinner kun som arbeidere og potensielle skatteytere, men slik har menn blitt sett i alle år, og her må man ha litt likhet og sånn. Den eneste sparingen man får av kontantstøtten er barnehageutbetalingene, og muligens litt mindre fravær fra den arbeidende parten. Også at man slipper betale så mye pensjon etter hvert da… Og nei, vi har ikke en fallende fødselsrate som må hjelpes på med fransk-style pro-natalisme. Norske kvinner har tatt igjen sine mødre når det gjelder føding.

Nei, jeg er ikke objektiv. Jeg vet det er fordeler for mange personlig. Når det er snakk om penger som gis ut kan det liksom ikke unngås at mange synes det er bra. Jeg vet mange misliker tanken på barnehager fra ung alder. Og jeg vet det er et SÅRT tema når noen våger å si at å ta kontantstøtten og å være hjemme med barna er et FEIL valg, fordi for deg var det så veldig rett. Det er ikke DEG jeg prøver å treffe med denne posten. Det er ikke valget å gi barna dine tiden din jeg er imot. Enhver som kritiserer kontantstøtten blir beskyldt for å kritisere andres foreldrekjærlighet. Og det er ikke det jeg vil. (Dessuten er det et argument som lukter lang vei av frynsete debatt-teknikk.)

Men når politikere sier “Som vi mener har valgt feil” om folk som velger å være hjemme, ikke ta det personlig. Ta det som en ærlig mening fra noen som har som oppgave å spare samfunnet penger og negative ringvirkninger. Det er ikke deg personlig som angripes. Det er en ordning som styrker negative tendenser (Som allerede finnes) i fattigdomsbekjempelse som angripes.


Jeg har en innrømmelse å komme med.

Jeg var i ett mindre heldig forhold.

Det var ikke det at jeg ble slått eller noe, ikke det, men det var noe guffent over det hele. Det startet med en vill kink-forelskelse da jeg var 17 i en 26-åring. Noe som i og for seg burde være en varsellampe. Men jeg var oppvakt, sterk, og fant ingen på min egen alder interessante i det hele tatt. Så det var jo greit.

Men så begynte det å gå litt ille. Noen varselsignaler til skrekk og advarsel:

1. Du får kjeft for å ha gått opp i vekt.
2. Mannen raser som en storm over egen mindreverdighet for å deretter grine over ditto men beskylde deg.
3. Du har ikke penger til å dra, fordi du er blitt overtalt til å betale for noen store greier/åpne konto sammen.
4. Mer enn en håndfull venner av deg er merkelig bekymret over at du drar hjem fra byen tidlig eller sier du ikke kan dra ut.
5. Du begynner å underrapportere dine egne bedrifter/mål du har oppnådd for å ikke skade maskuliniteten hans
6. Du endrer kles-stil til noe du ikke liker
7. Du spiller dum i sosiale sammenhenger

Og i ettertid: Du innrømmer ikke til noen hva slags forhold du var i, fordi du skammer deg litt over å ha vært så DUM, du som er så smart, sterk, vakker, dyktig, og opplyst.

Men det er ikke bare deg. Det er meg og. Og andre.
Ikke akkurat voldelig…  men…  Stakkarslig og stakkarslig-gjørende.