Oda Rygh

Noen husker kanskje en viss statsråd sin kommentar om å stå opp om morran. Det var enten ubetenksomhet på høyt nivå eller FrP-frieri, eller begge deler.

Men så har det seg sånn at jeg er litt enig.

Ikke veldig enig, ikke på samme måte som kommentaren ble oppfattet, men ut av å selv ha opplevd en situasjon der jeg kunne sove til middagstider fordi det ikke var noen vits å stå opp så kan jeg på sett og vis sympatisere…

Å ha rutine, døgnrytme, og en mening med livet er viktig. Å ha en arena for nettverksbygging, en mulighet til å utvikle deg, en slags tilhørighet til samfunnet gir deg mer selvfølelse enn noe annet kan.

Og å IKKE ha en slik livslinje er å be om depresjon, lav selvtillit, og litt for liberalt forhold til rusmidler.
Min teori: Sosial eksklusjon fører til uførhet. Ikke til at folk later som om de er mentalt psyke, men til at de faktisk blir det.

Ett fantastisk tiltak: Arbeidsinstituttet i Buskerud. Et lavterskeltilbud til ungdom i videregående alder som er uten videregående-tilbud. Ungdom som kunne endt opp som trygdemottagere får tilbud om en sertifisering i ett fag som kantinedrift, mekaniske fag, eller kan velge å pusse på matten eller engelsken. Jeg tror ikke at det er utdanningen som er det viktigste, men at ungdom blir gitt en grunn til å stå opp om morran. Et forum for menneskelig kontakt, bygging av vennskap, og oppnåelige krav. Mestring.

Og CVen etterpå sier ikke bare at du droppet ut av skolen, men at du frivillig møtte opp, frivillig tok ett tak, at du fikk en kvalifikasjon. At du er DUGANDES til noe. At det er blitt FOLK av deg!

At du har stått opp om morran, og kommer til å fortsette med det.