Oda Rygh

Takk til @stiangd og @orjas for henholdsvis hjelp og spark bak til å bli ferdig med denne posten!

Odel er en særegen norsk greie. Vi har riktignok eksportert det til shetland litt (og en britisk juss-student jeg kjenner har kondolert) og til tider innom Island. Men det er stort sett Norge der man har noe så særegent.

Om man som en “vanlig” person, uberørt av dette konseptet, kommer over noen av begrepene kan de høres helt besynderlige ut. Det som er enda mer besynderlig er hvor engasjerte andre blir angående Odel, Boplikt, Konsesjonsgrenser, Odelstakst, og så videre. Det er meget store interesser involvert, i rene penger, og i tradisjon og kultur. En eldgammel konflikt om By mot Land.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å starte denne posten med en “Odel for Dummies”, en slags nybegynnerintroduksjon, men for å forstå hva Odel er, så er den norske wikipedia-artikkelen temmelig ok. Det samme er denne artikkelen om hvilke konflikter odelsloven leder til. Men den forklarer ingenlunde kreftene, og følelsene bak.

“Å odle” er å dyrke. “Adel” er mennesker som i kraft av eierskap av dyrkbar land ikke behøver å arbeide (om ingen tippoldeforeldre arbeidet for maten er du adelig. Gratulerer.) Mitt navn er “Oda” som betyr rikdom. Runen for lyden “O” betyr noe av det samme. Ikke rikdom i form av gull og grønne skoger, men rikdom i form av rikdom som et potensiale. Potensialet som finnes i fruktbar mark. Runen, Othalan, er et piktogram for en temmelig feit, gravid ku. (Takk mamma..)

Odelsretten er nevnt i Gragas, i magnus lagabøtes lover, og i grunnloven. Ingen kan tas fra sin odelsrett. Rettigheten til å odle. Adelskap.

Odel er, I all enkelhet, en rett og en plikt til å dyrke land. Til å dyrke dine forfedres land.

Siden man ikke kan forstå engasjementet om man ikke har bakgrunnen til folk, så skal jeg forklare hvor jeg står: Jeg er odelsjente. Dette temmelig nye konseptet (Jeg er hunkjønn) har fulgt meg fra jeg var født. Siden jeg bodde landlig, litt avsides til på farsgården var spørsmålet som ble stilt meg, FØR “hva skal du bli når du blir stor da?” knyttet til odelen: “Er du eldst?”. “Skal du ta over gården?”. Dette er ikke noe jeg var særlig brydd med, det var bare sånn det var. Jeg var en raring uansett, og dessuten jente, så folk synes det ikke var så rart da jeg sa jeg ville bli lege/diplomat/dinosaurforsker/dyrlege/astronom/psykolog/prinsesse/sumobryter istedet. Så de lurte på søstrene mine. Så langt er det en potensiell bonde av oss fire. Men odelen var den grunnleggende forventningen. Å IKKE velge å ta over var avviket. Dessuten kunne vi jo gifte oss med en yngre sønn i nabolaget…

Om man leser høringsuttalelsene til den siste odelslovs-endringen (her representert ved landbruksdept.) så er disse konfliktene synlige. Ikke bare er det et land/by-skille. Det er et skille mellom de som tjener på det, og de som ikke tjener på det. F.eks. er eiendomsmeglere mer hypp på å fjerne odelen enn det bondeungdomslaget er. Merkelig nok, siden eiendomsmeglere tjener på å selge eiendom enn det bydgeungdom gjør, særlig siden bygdeungdommen er kandidater til å ta over eiendom til odelspris. For å illustrere forskjellen mellom markedverdi og odelstakst: Rimi-hagens datter forsøkte å kjøpe en herregård til markedsverdi.

Odel har sine fordeler for familien til odelsberettigede

Odel har fordeler:

Odel gjør at disse tingene kan skje:
Folk kan overta sine foreldres gård og drive den.
Man kan betale mindre enn man ellers ville.
Folk kan forberede seg på å ta over fra ung alder. Jeg har tatt fjøsstell før jeg var tenåring.

Odel har ulemper:

Prisene på gårdsbruk holdes kunstig lave
Folk tvinges til å drive “gammeldags”, å slå sammen bruk er vanskelig.
Det er vanskelig å VELGE å bli bonde.
Det er vanskelig å velge å IKKE bli bonde.
Matsikkerheten i Norge er håndhevet av en klan, med en ekskluderende kultur.
Matsikkerheten i Norge er ivaretatt av en gjeng med folk som er valgt ut like tilfeldig som kongen.
Nytt blod giftes kun inn, og man gifter seg jo ikke med folk altfor ulike en selv…
Det er umulig å begynne med gårdsbruk. Gård uten odel er vanskelig å finne, og folk kan dukke opp å kreve å få kjøpt bruket lenge etter at du har begynt med økologisk ketchup, eller hva nå enn din fantastiske forretningside var.

Jord og Plikt

Du lar ikke jorda ligge brakk. Du lar ikke være å tynne skogen. Å ikke ta vare på dyra eller åkeren er der oppe med folkemord og drukning av babyer når det gjelder synd. Om du hugger skog ett år det er trangt, så tar du og planter igjen. Eller betaler ett korps for å gjøre det i det minste.
-Dette er grunnen til at jeg ikke skjønner hvorfor jeg er skikket kun i egenskap av fødsel. Jeg er akademiker til beinet. Har vraka en traktor i våronna. Jeg kan ikke, og vil ikke ta over gården. Eller: Hytte ville være koselig. Våningshuset et en svær sveitservilla, og takket være at man tidligere kunne trekke fra på skatten investeringer i egen bolig på gård (og at mine foreldre er uhiga fortidsminne-folk), så er våningshuset i en fantastisk stand.

Men jeg vil om jeg skal flytte noensted ikke ha en akademikerjobb som er tilgjengelig i bygda. Det finnes faktisk en hel haug med akademikere i Norges bygder, og de er lærere, kommuneansatte, og så videre. Kvinneyrker i det offentlige. Nei takk.

Det er her mitt hovedproblem med odel, boplikt og konsesjonslover kommer frem:

Odel bidrar til avflytting!

Her er noen poenger fra bygdeforskningen.

Odel hindrer “bonde” fra å være ett yrke man velger å ha. Det er praktisk talt umulig å kjøpe en gård og drive den. I tillegg gjør det at den eldste i en ungeflokk er den som er forventet å ta over, ikke den best skikkede.
Primærnæringene er det vi forventer at skal holde folketallet i de norske bygdene opp, men bare en forsvinnende liten prosent av bygdefolk er faktisk bønder. Men primærnæringene er viktige for å drive annen næring. Folk med gode ideer kan ikke starte opp i ellers attraktive omgivelser, og de kan ihvertfall ikke utvide.
Bondelaget er også de eneste som ser ut til å tviholde på sine barns rett til å bli underbetalte. Bønder i dag jobber for mye, har for lite fri, for dårlig inntekt, og for dårlig sikkerhet. Men er deres barn de beste til å endre på hva bondeyrket er? Folk som har fått EN måte å gjøre ting inn med melka (mens de gjorde fjøs-stellet)? En kultur?

Det at bondeyrket er så lukket gjør at mange av by-land konfliktene forsterkes. Skau med altfor mye elg er lettere å skjønne når absolutt alle som eier skog også jakter. Og motstand mot barskogvern og ulv er også lettere å skjønne. Og når enhver person som er utenforstående uttaler seg, så er det viktig å huske på at det ikke er distanse som skiller så veldig mye. Det er generasjoner med kultur.

Jeg er utenforstående. Jeg har klart å erte på meg familie med mine lettere liberalistiske tanker angående proteksjonisme og subsidier. Jeg. Som har bodd på gården i 15 år og plantet skog da jeg var fem. Dette er grunn to til at jeg ikke kan flytte tilbake. Setninger som “jasså, du husker åssen himbrent smaker” med en lett nedsettende tone.. Den samme lukkede kulturen som vi har satt til å forvalte utmark, matsikkerhet og bygde-bosetning er like ekskluderende som de mest fiffige vestkantutesteder. Det holder ikke å være født inn engang. Min far og hans venn som begge driver sine gårder og deler skurtresker har fått kallenavnet “treskelaget akademikerne”. Dette er både ett symptom på at gårder er for små, og for en utpreget akademikerforrakt. (Min far har en cand.agric. fra Ås… Ja, landbrukshøyskolen. For akademisk)

Legg neste gang det er snakk om fraflytting i media merke til at det aldri er snakk om tilflytting. Fraflytting. Få jenter tilbake etter utdannelsen (hvorfor i huleste skulle jeg tilbake for å finne meg et mannfolk som aldri har dratt fra bygda? Er en mengde vakre gutter der ute, men man er jo ute etter noen på samme utdanningsnivå..).

Tilflytting derimot er farlige greier. Til nød noen sykepleiere og leger i tettstedene. Lærere. Sånt. Odelsretten bidrar til en kultur som virker direkte imot sin hensikt. Man får ikke de beste bøndene, man får ikke utvikling av bondeyrket, man får ikke startet ny næring som kunne utviklet seg til arbeidsplasser, man øker politiske forskjeller…

Men i det minste har jeg førsteretten til to småbruk jeg kan bruke som hytte. Og det er jo koselig.